Biblioteket - et barndomshjem

I dag har mamma, pappa, Magne og æ vært i Harstad. Vi måtte stå opp i otta og kjøre i 9 tia tel byen fordi de andre tre sku i grottebadet og grottebadet på en lørdagsformiddag e jo et eventyr så dermed avgårde tidlig og akkurat tel de åpna. SJøl sku æ ikkje være med å svømme, av den enkle grunn at æ ikkje orka å "lokke på eventuelle haia" i bassenget, men med tel byen for æ nu uansett. I går kveld før æ sovna lå æ og lurte på ka æ sku finne på mens de andre bada. Selvsagt kunne æ fære å shoppe, men det va liksom ingenting æ egentlig hadde løst å shoppe (i know, pretty crazy!) så æ bestemte mæ førr at æ sku fære på biblioteket en tur iallfall. Og så gla æ e for at æ gjorde det.

Bibben i Harstad e jo såklart ikkje heilt ukjent for mæ. Med en pappa som e bibliotekkar og delvis har jobba i harstad (annakver lørdag en periode) så har æ vært mye der i mine yngre dager. Det brukte å være standard at æ fulgte med pappa tel harstad mens han va på jobb. Sjøl kunne æ flakse rundt i byen å kjøpe mæ juggel og stæsj som æ ikkje hadde behov for og ete en hamburger på havnepavilliongen. Va standard det. Men æ tilbringte en god del tid inne på bibben og. Gikk rundt i hyllan og fant en masse bøker, cda, filma osv som æ enten satte mæ ned å leste/hørte på eller som æ lånte med mæ. Ellers så satt æ inne på personalet sett rom og inne på det som va pappa sett kontor.

Da æ kom inn på biblioteket i dag så kom alle de her minnan over mæ. Heilt sjølsagt gikk æ opp i andre etasjen og fant avdelinga kor de hadde avisa og blader så æ kunne drekke kaffen min, spise sjokoladen min og lese og følte mæ med en gang heime. I tellegg måtte æ gå forbi den plassen som en gang i tia resulterte i at Eva og æ blei uvenna HEILT fra Harstad tel Evenskjer en gang. Æ ska ikkje gå inn i detalja, men det hadde med sisten, læsta og nån sin latter å gjøre. I tellegg kom æ da tel å huske på de gangan æ hadde tørka støv av hyllan på bibben på OD-dagen og alle de gangan æ og Eva har sotte i gang brannalarmen i heile kulturhuset pga vaffelsteikinga inne på pappa sett kontor da bibben hadde åpen dag. Det va standard kvært år at vi to va ansatt førr å steike vafla og kvær gang satte vi i gang alarmen, uansett om vi hadde vinduet åpent. Og de gangan vi HADDE vinduet åpent på fullt gap va det jo mye artiar å rope ned tel folk som gikk på gata og late som vi va hærrens engla som sku velsigne dem. Av en eller anna grunn trur æ ikkje folk beit på det sia hærrens engler neppe hadde en sånn trillanes latter som vi to hadde da vi ikkje greidde å holde oss meir. Engelen Gabriel med latterkrampe e kanskje ikkje så overbevisanes...

Det heile endte uansett med at æ blei væranes på bibben i dag i fleire time, uten at æ egentlig la merke tel det. Æ va nesten litt snurt da mamma sendte melding etter to tima og sa at nu venta de på mæ utfor, æ va jo ikkje halvferdig med å kike i hyllan etter fleire minna. Men fint va det og rart på et vis at den plassen og nesten e som et lite barndomshjem...

Revolusjonen e her!

Det suse en revolusjon over landet. Og det nye og revolusjoneranes e det digitale bakkenettet. Lenge har vi jo vesst at man etterkvert bli å miste tv-signalan hves man ikkje har parabol eller anna digitale duppedingsa førr å få inn signalan. Allerede har de begynt å slå av sørpå, mens her nordpå kan vi enda vente litt med å få svarte tv-skjerma. Det e nu iallfall en av tingan som e bra med å bo nordpå: når sånne ting skjer så skjer det aller sist i nord norge :)

Det her med digitalt bakkenett har vært oppe tel diskusjon heime i Skådens hus i Planterhaugen. Korsn kanala ska man ha? Korsn pris ska man betale? Og setninge som "koffør ska vi betale førr alle de her andre kanalan når vi bære vil ha de tre vi har nu?" og "når skal vi få tid til å se på alle disse kanalene man må betale dyre dommer for da?" har vært flittig brukt i diskusjonan. Sjøl har æ ikkje lagt mæ så mye oppi diskusjonen heime sjøl om æ sikkert e den som bruke tv'en flittigast når æ e heime.

Da æ kom heim nu på mandagen va det fullt liv og røre i huset i skogen. For det første va fyren som skulle installere varmepumpeanlegget i stua der og arbeidde for full mundur. Jepp... Nu ska det bli varmepumpe i huset som kan brukes som klimaanlegg om sommern, genialt spør du mæ! Etter at den fyrn hadde instruert pappa og mæ i bruk av fjernkontrollen tel "anlegget", han hadde drukke en kopp kaffe og fått betalt så satt mamma, pappa, Magne og æ foran tv'en og sløva. Snart skulle oddasat bynne på nrk og vi sku benkre oss foran for å se nyhetan i sameland. Det va da æ oppdaga det. Kanalen på tv'en sto jo på nrk2, IKKJE nrk1. Katti hadde vi fått nrk2 måtte æ spørre mæ sjøl? Pappa tok så triumferanes opp en svart og fin fjernkontroll (som æ heller aldri hadde sett før) og sa: "har ikke vi en slik fantastisk boks vi da?" mens mamma fulgte opp med: "Ja, har ikkje Ivan vært her og fiksa førr oss?". Revolusjonen va et faktum. Skådenhuset hadde fått fleire kanala enn de tre vanlige og ikkje nok med at det va fleire kanala, det va MANGE fleire kanala. Æ trudde aldri den dagen sku komme at æ kunne ligge å se på tv3 eller Family Guy og Simpson i stua heime i Planterhaugen, men nu va altså den dagen kommet. Det verste e at æ trur både mamma og pappa nyt det faktum at de kan se på fleire ting. Pappa glede sæ veldig over TV2 filmkanalen og sportskanalan som gjør at han faktisk kan få sett fotballkampan som går. Mamma like det faktum at det e program som discovery kor man kan se fleire nyttige dokumentara pluss at ho kan se andre ting enn "dårlige, billige tv-seria som TVNorge har henta inn" hves ho ska sløve.

Og alle dåkker som trudde æ sku skrive om Obama sin seier i USA.... overlate det tel andre æ sjøl om æ syns det også e revolusjoneranes bra :)

Hypokonder? Æ? Neh!

Æ har en liten fobi, kan man kanskje kalle det, for smågjenga med jente i aldern 14-17 år. Det e nåkka farlig med dem, nåkka uforklarlig liksom. Denna fobien har æ hatt lenge, for æ kan huske at enda da æ bodde i Trondheim fra æ va 18-20 brukte æ å bli nervøs hves æ måtte gå forbi en jentegjeng som sto og hang. Det e nåkka med at når en gjeng med jente står samla så veit man aldri ka som kan skje. Kjæm dem tel å sei nåkka? Kjæm de tel å se på dæ med et dømmanes blikk fordi du e litt større enn gjennomsnittet? Eller kanskje de bli å se på dæ med et beudranes blikk og tenke at "dæven ho der virka kul". Det siste e vel heller det som e mest utelukka tenke æ når æ må smyge mæ forbi sånne jentegjenga. Æ huske at æ og ei venninna i Trondheimstia mi brukte å diskutere det her og vi va begge enig om at det som va problemet va "redselen for at de skulle sei nåkka fælt tel dæ. For eksempel mumle nåkka om at du e feit mens du febrilsk prøve å trenge dæ forbi". For de fløtte sæ heller ikkje. De står der som om de e bolta fast i bakken og vil man forbi må man bære prøve å finne en vei rundt dem, sjøl om de sperre heile fortauet og de fleste veian rundt dem.

Æ hadde heilt glømt av den her fobien min heilt tel æ sku ta buss fra universitetet tel sentrum nu i uka. Klokka va litt over halv 12 og bussen va stappfull da den kom tel univ. Og ikkje bære det, men den va stappfull av ungdomseleva i aldern 14-16. Flesteparten jente. Plutselig kjente æ den der følelsen av "danger" i mæ igjen, som æ brukte å ha i Trondheim. For akkurat DEN dagen hadde æ såklart verdens rødeste kvise på nesa og følte mæ litt som Kjakan (kompisen tel Påsan i Pondus). "Neida, du har jo bære den eine kvisa, ALLE kan jo se det" bruke Påsan å trøste Kjakan med når hormonan gir han verdens største kvise like før klassefesten. Svett og jævlig sto æ der i midtgangen i bussen og blei iøynsett av minst 6 fjortissjente som hadde spakla på sæ så mye brunkrem at det så ut så de hadde vært ei uke i syden og KUN sola ansiktet sett. Og så skjedde det som va så rart. Æ tok mæ sjøl i å flire av dem der de satt med klumpat og billig maskara på øyevippan og en trutmunn som kunne fått Angelina Jolie tel å dø av misunnelse. Plutselig hadde æ ikkje samme type angst ovenfor dem og æ brydde mæ ikkje om æ hadde ei kvise medt på nesa.

Fobien min va overvunnet, iallfall va den mindre enn den har brukt å vært og æ har en mindre "sjuksom" å forholde mæ tel :) Einaste e at nu så syns æ at æ e så tørr i munnen heile tia uansett kor mye vann æ drekk og så går æ på do heile tia. Ka du sa? Sukkersyke? Jaaaa, vi HAR jo hatt det i slekta før så........ ;)

A walk down memory lane

Det e nåkka med å bytte ark i a-planen sin. Man ska hive det gamle året og sette inn et nytt et. Æ har en sånn en som strekke sæ fra sommer tel sommer så dissa arkan æ sku hive inneholdt, blant anna, siste året som student. Veit ikkje om det føles sånn for andre når de bytte ut kalendran i aplanen sin, for æ bruke ikkje bære aplanen tel å skrive ned møta eller veiledningstime osv. Den innehold og små stikkord om ka man har gjort de forskjellige dagan i tellegg tel å være på universitetet. Kafe med nån, kino med nån, kæm man va på fæst med og kæm som hadde vorsj. Det va iallfall veldig arti og tel tider litt angstfullt å lese utvalgte dela av den gamle a-planen. Det e jo faktisk ikkje alt man har så veldig løst tel å huske, som man kanskje har glømt fordi det ikkje e så veldig viktig meir, men det va viktig da. Rart å se korsn ting kan forandre sæ fort i løpet av en høst og en vinter, kæm man heng meir med og kæm man kanskje ikkje heng så mye med plutselig.

Og så e det endel ting som e utrulig koselig å lese at man har gjort. Bakispannekake hos Yonas, bakissøndaga hos Dollyjenten med tilbehør, middag hos Elisabeth med tilbehør, overnatting/kvalitetstid med voksing av armhulan med Marja og "middag hos B" som det plutselig blei en del av utover vintern. Det e nesten som en liten walk down memory lane som utløse nesten alle slags følelsa i dæ...

Hvil i fred soppen

Her heime i Planterhaugen har vi hatt nån kjæledyr oppigjønna åran. Æ kan nevne i flæng, høns og kyllinge, ender og gjess, vegglusa (hves det kan kalles kjæledyr. De va nu iallfall mange i si tid før vi fikk has på dem), den skada fuggeln "Pelle" som fløy i vinduet en gang og svimte av (den lå i ei eske i et døgn før den våkna tel liv, fekk panikk og stakk av) og hundan Laika og Fanta. Fanta e vel det kjæledyret som vi har hatt lengst av de nevnte vil æ tru, hunden som blei nesten 15 år gammel. Etter ho har vi liksom ikkje hatt nåkka kjæledyr, men for nån år sia, det e vel faktisk over ti år sia, så fekk vi et nytt dyr inn i huset. Den tibetanske svampesoppen. Korsn den kom inn i huset e mæ uvisst, men det va sikkert nåkka pappa har fått av nån av sine mange vænna og i følge han va den "veldig helsemessig bra altså". Soppen, som den bære blei heitanes etterkvert, va en kvit svamaktig sak som kunne minne om blomkål. Mjuk blomkål. Den tålte ikkje jern og måtte oppbevares i en plastikboks med melk over sæ sånn at den ikkje daua. I følge pappa så skulle man vente i et døgn og så skulle man sile ut det som soppen hadde produsert ilag med melka og drekke det. Det kunne minne om sur yoghurt eller litt sånn der kefir med vann oppå ka angikk konsistensen på det som soppen produserte. "Veldig helsemessig bra".

En gang prøvde æ faktisk å drekke det her som soppen hadde produsert. Både mamma og pappa tvang vel faktisk mæ og Eva tel å drekke det her, og vi så gjorde, men det blei altså første og siste gangen og. Etter det så har æ ikkje drukke nåkka av den soppen, og etterkvert så avtok bruken av den selv fra pappa si sia. Men allikevel fortsette vi å skylle den, helst kvær dag, og ordne med den så den ikkje sku daue. Sigbjørn hevde dog at mamma brukte å hive det som blei produsert av soppen og melka inn i brøddeigen når ho laga brød, men æ veit ikkje heilt om æ trur på det. Æ har aldri smakt nåkka av den i mamma sine brød...

Så sånn har soppen levd lenge her i huset hos mamma og dem. I over ti år har vi stelt med den, og når vi har vært borte alle sammen over lengre perioda har vi hatt folk tel å ornde med blomstran og soppen. Den har nesten blitt som en del av familien, sånn som et kjæledyr burde være.

Her om dagen da vi kom heim sku æ skylle og ordne soppen. Den så ut så den ikkje hadde fått en ny dose med melk på fleire daga. "Stakkars soppen" snakka æ med den, mens æ bynte å skylle av den i dørslaget (av plast såklart, sia den ikkje tåle jern). "Nu ska du få dæ en ny dose med melk", snakka æ vidre og skylte enda meir. Plutselig oppdaga æ at æ ikkje greidde å finne soppen. Den va ikkje der. Det va bære den der sure yoghurtkonsistensen og litt sånn "stivna melk" som det jo bli når man ikkje har ornda med den på nån daga. Kor i alle daga va soppen blitt av. Æ spurte mamma og ho hevda hardnakka at den måtte jo være der, men vi fant den ikkje. Tel slutt, etter å ha konferert med pappa og Kanya så måtte vi bære innse det: soppen va borte. Ka som har skjedd veit vi ikkje, men familien har uansett mista sitt siste kjæledyr og det e faktisk litt vemodig, utrulig nok.

Haikerens guide til Sameland

Har funne ut at det e så mangt som kan skje på jobb når æ e heime og jobbe fra Várdobáiki. I dag kom æ på kontoret mett etter å ha vært ei uke i tromsø for å jobbe. Det første æ kaste øyan på e et sett med småe klea som ligg på pulten min. Whaaaat? Det e dukkeklean som Magne, Tone og æ kledde av den store dukka som vi har her for så å kle på ho ei kofta. Ka i fanden gjor de inne hos mæ? Først fekk æ total angst og trudde at dukka sjøl hadde brukt kontoret mett tel å skifte, for de leve om nettern de dukken der, det e heilt sant. Alle sånne store dukke (og SÆRLIG de med små lakksko som lage lyd når man går med dem) besitte en kunnskap: å komme tel liv når ingen andre ser dem og gjøre fæle ting. Æ har sett på altfor mange filma tel å greie å like sånne der dukke igjen, kan bære nevne Childs Play og Dolly Dearest som eksempla. Æ grøsse med tanken! Men etter nån minutt med panikk så hadde Kjersti en "slip of tongue" og æ skjønte at det va Tone og Magne som sku ha det arti på min bekostning, nåja... De ska vel få sin søte hevn når de minst ane det tenke æ ;)

En anna morsom ting som skjedde i dag va at Magne oppdaga et telt som sto BAK Várdobáiki da han va ute og røyka. Whaaaaaat? Et TELT? Først va det ingen som trudde han, men da Ole Myrnes også kunne konstantere at der VA et telt, blei vi alle tent på ideen om å fære å snike. Og vi så gjor. Magne, Ole og Tone gikk ut og bak mens resten av oss (Ann Ragnhild, Kjersti, Bård og æ) hang ut vinduet på Magne sett kontor for å se på det her. Da Ole nærma sæ teltet og ropte "HALLO!" svarte teltet. "Det e en engelskmann" kunne Ole stolt bekrefte. Vi holdt såklart på å daue av latter og gikk inn igjen. Nu nettopp kom Magne og kunne fortelle at vi sannsynligvis har skremt livskiten av den stakkars fyren, for nu satt han liksom på huk og gjømte sæ mens han åt frokost oppå teltet sett som han hadde pakka sammen. Stakkars fyr! Tenk å våkne i et fremmed land med en hau med sama som rope og flire av han. Det e jo hardt for de som e vant tel det hves det e rette dagen så æ tør ikkje tenke på ka den her stakkars haikarn (som vi har funne ut at han må være, sia det ikkje e nån andre bila enn vårres her) tenkte.

Nok en fornøyelig dag på kontorlokalan tel Várdobáiki :D Det verste av alt e at man bli ganske produktiv av sånne små sprell og får en god del gjort unna, sjøl om det ikkje virke sånn for utenforståanes...

Nu ska vi lage alo!

Så va sommerens vakraste eventyr over for denna gang. Markomeannu har blitt avholdt, musikken har blitt spelt, kassaapparatet og kauking av menya tel grilleran e unnagjort, og sist men ikkje minst så e opprydninga gjennomført. Den va nu og en særhet i sæ sjøl i år da vi skulle fikse bålplassan på Pavecampen. Paven har jo endel dyr og deriblant en flokk med geiter. De geitan går på pavecampen og va jo veeeeldig nysgjerrig på ka i alle daga som skjedde og lite vesste vel vi om kor tam de va. Det heile endte i begynnelsen med at vi sprang hylanes nedover sletta med den eine store geita etter oss i frykt for å bli stanga ned. Etterkvert skjønte vi at den bære ville ha kos og lurte på om vi hadde "nåkke smågodt i påsan vår" når vi plukka resteranes søppel. Hærregud e det mulig? Men rydda fekk vi nu telslutt med nysgjerrige geiter rundt oss som virkelig så ut tel å være snille som lam sjøl om de hadde horn.

Ka nu da? Jo nu ska vi på Alofestivalen i Lofoten og holde alo og meannu der ute. Vi glede oss veldig og en bil e allerede kjørt med hengar, storlavvuen, reinskinn, volleyball og 4 deltakera. Sjøl om æ ikkje har så mye ansvar som æ har brukt å ha på Markomeannu så føles det godt å skulle fære på en festival kor man virkelig ikkje treng å tenke på at man ska rydde om nån daga, stå i kassa på grillen eller bære kassevis av bøker over sletta tel forlaget sin salgsbod. Kjenne æ glede mæ alllerede