fredag 30. oktober 2009

"Heavy thoughts" etter æ fant mastergraden min igjen...

Her om dagen dreiv æ å sku skrive en jobbsøknad. I søknaden snakka æ litt om masteroppgaven min og ka den inneholdt, så skulle æ referere tel at den ligg ute på det som kalles førr "munin" på universitetet sine heimesie. Æ googla titteln min, fant den med en gang og la linken i søknaden "for mere informasjon" liksom. Etter at søknaden va sendt så va fremdeles sia med oppgaven min oppe og æ trøkka for å åpne den. Æ leste sammendraget og forordet og så på innholdslista mi. Det va da det slo mæ. E det her virkelig nåkka Æ har skrevve? Va det detta æ satt og arbeidde med i to år og som ga mæ forferdelig angst og mente at heile livet kom tel å gå tel gaiken om det her ikkje gikk? Æ kjente den nesten ikkje igjen. Ikkje fordi den va blitt endra av nån eller nåkka, men rett og slett fordi det e gått snart halvanna år sia æ faktisk SÅ på den i det heile tatt.

Æ ska innrømme at æ har lest forordet og sammendraget et par ganga etter innlevering og avlagt eksamen, men that's it. Æ har faktisk ikkje sett på innholdslista mi engang og trur faktisk ikkje æ kunne snakka nåkka særlig om min utbrodering av teoria, metode og teoretikera som æ har skrevet om der. Det føltes veldig rart. Den her avhandlinga som e en av hjørnesteinan i mett liv så langt har blitt så fjern for mæ uten at æ egentlig har meint det eller merka det sjøl.

Det fekk mæ tel å tenke på ka nån sa tel mæ en gang da ho hadde slette med forferdelig eksamensangst og ikkje hatt fått nåkka stor sympati i heimen. Far hennes hadde sagt tel ho at: "den der eksamen e nu vel ikkje nåkka å drive å være så redd førr?! Det e en liten del av livet dett og det har ingenting å sei i den store sammenhengen når du bli eldre.". Da ho fortalte det huske æ at æ blei skikkelig sint og fornærma på hennes vegne. Ikkje viktig?!!? What?! Det e enkelt for de som sett på sidelinja å observere og som ikkje e medt oppi det. De ANE ikkje førr et hælvette det kan være når man e i si ega lille boble og heile livet omhandle masteroppgaven som skal leveres. "Det e detta som E livet mitt og realiteten min nu" huske æ at æ tenkte og skjønte ikkje korsn ho æ snakka med kunne ha en så slem far som sa nåkka sånt.

Men nu bynne æ kanskje å skjønne litt ka han meinte. Nu som det har gått halvanna år sia æ faktisk leverte, tok eksamen og leverte inn lesesalsnøkkeln min. Nu som æ nesten ikkje huske ka æ skreiv i den avhandlinga mi som va så utrulig viktig i livet mett og som va det einaste æ brydde mæ om, der og da. På en måte hadde denna faren rett. Det E faktisk en liten del av livet å skulle ta en eksamen og i den store sammenhengen e det kanskje ikkje det viktigste man gjør i livet og den verste bekymring man kan ha. Detta e forsåvidt nåkka æ kan sei NU når æ sett og har tatt eksamen og har en grad. Det hadde æ ikkje sagt når æ satt medt oppi det og det eneste som betydde nåkka for mæ va å bli ferdig med den graden så æ kunne gå videre. Og det e vel det han meinte, denna faren. "Ta nu den eksamen å bli ferdig med det så du kan gå videre..."

På en måte har han vel rett. Man e nødt å gjøre sæ ferdig med ting, så man kan gå videre. Men det e ikkje alltid så lett og det e ikkje alltid gjort på kort tid. Nån gang må man bruke flere år på å gjøre sæ ferdig med nåkka og komme sæ videre, mens andre ganga trenge man ikkje meir enn en dag eller kanskje bære ei tima for å bli ferdig å komme sæ videre. Alt ettersom ka man arbeide med...

Poenget mitt e vel at det va ganske rart og også morsomt å bli påminna om min egen masteroppgave. Mitt eget verk, som æ har komponert og som æ va så opphengt i da det sto på. Det va rart å oppdage at den ikkje hadde en så viktig del av livet mitt lengre, samtidig som den har vært en viktig del av livet mitt før og har gjort mæ til den æ e.

Poenget mitt e vel også at vi må huske at vi nån ganga trenge lengre tid på å gjøre sæ ferdig med ting og komme sæ videre. Og så må vi huske at det ikkje gjør nåkka om vi nån gang trenge litt lengre tid til å arbeide med nåkka for å komme sæ videre. Det som e viktig e at vi faktisk KJÆM oss videre ikkje kor lang TID det tar...