mandag 25. august 2008

A walk down memory lane

Det e nåkka med å bytte ark i a-planen sin. Man ska hive det gamle året og sette inn et nytt et. Æ har en sånn en som strekke sæ fra sommer tel sommer så dissa arkan æ sku hive inneholdt, blant anna, siste året som student. Veit ikkje om det føles sånn for andre når de bytte ut kalendran i aplanen sin, for æ bruke ikkje bære aplanen tel å skrive ned møta eller veiledningstime osv. Den innehold og små stikkord om ka man har gjort de forskjellige dagan i tellegg tel å være på universitetet. Kafe med nån, kino med nån, kæm man va på fæst med og kæm som hadde vorsj. Det va iallfall veldig arti og tel tider litt angstfullt å lese utvalgte dela av den gamle a-planen. Det e jo faktisk ikkje alt man har så veldig løst tel å huske, som man kanskje har glømt fordi det ikkje e så veldig viktig meir, men det va viktig da. Rart å se korsn ting kan forandre sæ fort i løpet av en høst og en vinter, kæm man heng meir med og kæm man kanskje ikkje heng så mye med plutselig.

Og så e det endel ting som e utrulig koselig å lese at man har gjort. Bakispannekake hos Yonas, bakissøndaga hos Dollyjenten med tilbehør, middag hos Elisabeth med tilbehør, overnatting/kvalitetstid med voksing av armhulan med Marja og "middag hos B" som det plutselig blei en del av utover vintern. Det e nesten som en liten walk down memory lane som utløse nesten alle slags følelsa i dæ...

søndag 17. august 2008

Hvil i fred soppen

Her heime i Planterhaugen har vi hatt nån kjæledyr oppigjønna åran. Æ kan nevne i flæng, høns og kyllinge, ender og gjess, vegglusa (hves det kan kalles kjæledyr. De va nu iallfall mange i si tid før vi fikk has på dem), den skada fuggeln "Pelle" som fløy i vinduet en gang og svimte av (den lå i ei eske i et døgn før den våkna tel liv, fekk panikk og stakk av) og hundan Laika og Fanta. Fanta e vel det kjæledyret som vi har hatt lengst av de nevnte vil æ tru, hunden som blei nesten 15 år gammel. Etter ho har vi liksom ikkje hatt nåkka kjæledyr, men for nån år sia, det e vel faktisk over ti år sia, så fekk vi et nytt dyr inn i huset. Den tibetanske svampesoppen. Korsn den kom inn i huset e mæ uvisst, men det va sikkert nåkka pappa har fått av nån av sine mange vænna og i følge han va den "veldig helsemessig bra altså". Soppen, som den bære blei heitanes etterkvert, va en kvit svamaktig sak som kunne minne om blomkål. Mjuk blomkål. Den tålte ikkje jern og måtte oppbevares i en plastikboks med melk over sæ sånn at den ikkje daua. I følge pappa så skulle man vente i et døgn og så skulle man sile ut det som soppen hadde produsert ilag med melka og drekke det. Det kunne minne om sur yoghurt eller litt sånn der kefir med vann oppå ka angikk konsistensen på det som soppen produserte. "Veldig helsemessig bra".

En gang prøvde æ faktisk å drekke det her som soppen hadde produsert. Både mamma og pappa tvang vel faktisk mæ og Eva tel å drekke det her, og vi så gjorde, men det blei altså første og siste gangen og. Etter det så har æ ikkje drukke nåkka av den soppen, og etterkvert så avtok bruken av den selv fra pappa si sia. Men allikevel fortsette vi å skylle den, helst kvær dag, og ordne med den så den ikkje sku daue. Sigbjørn hevde dog at mamma brukte å hive det som blei produsert av soppen og melka inn i brøddeigen når ho laga brød, men æ veit ikkje heilt om æ trur på det. Æ har aldri smakt nåkka av den i mamma sine brød...

Så sånn har soppen levd lenge her i huset hos mamma og dem. I over ti år har vi stelt med den, og når vi har vært borte alle sammen over lengre perioda har vi hatt folk tel å ornde med blomstran og soppen. Den har nesten blitt som en del av familien, sånn som et kjæledyr burde være.

Her om dagen da vi kom heim sku æ skylle og ordne soppen. Den så ut så den ikkje hadde fått en ny dose med melk på fleire daga. "Stakkars soppen" snakka æ med den, mens æ bynte å skylle av den i dørslaget (av plast såklart, sia den ikkje tåle jern). "Nu ska du få dæ en ny dose med melk", snakka æ vidre og skylte enda meir. Plutselig oppdaga æ at æ ikkje greidde å finne soppen. Den va ikkje der. Det va bære den der sure yoghurtkonsistensen og litt sånn "stivna melk" som det jo bli når man ikkje har ornda med den på nån daga. Kor i alle daga va soppen blitt av. Æ spurte mamma og ho hevda hardnakka at den måtte jo være der, men vi fant den ikkje. Tel slutt, etter å ha konferert med pappa og Kanya så måtte vi bære innse det: soppen va borte. Ka som har skjedd veit vi ikkje, men familien har uansett mista sitt siste kjæledyr og det e faktisk litt vemodig, utrulig nok.

onsdag 13. august 2008

Haikerens guide til Sameland

Har funne ut at det e så mangt som kan skje på jobb når æ e heime og jobbe fra Várdobáiki. I dag kom æ på kontoret mett etter å ha vært ei uke i tromsø for å jobbe. Det første æ kaste øyan på e et sett med småe klea som ligg på pulten min. Whaaaat? Det e dukkeklean som Magne, Tone og æ kledde av den store dukka som vi har her for så å kle på ho ei kofta. Ka i fanden gjor de inne hos mæ? Først fekk æ total angst og trudde at dukka sjøl hadde brukt kontoret mett tel å skifte, for de leve om nettern de dukken der, det e heilt sant. Alle sånne store dukke (og SÆRLIG de med små lakksko som lage lyd når man går med dem) besitte en kunnskap: å komme tel liv når ingen andre ser dem og gjøre fæle ting. Æ har sett på altfor mange filma tel å greie å like sånne der dukke igjen, kan bære nevne Childs Play og Dolly Dearest som eksempla. Æ grøsse med tanken! Men etter nån minutt med panikk så hadde Kjersti en "slip of tongue" og æ skjønte at det va Tone og Magne som sku ha det arti på min bekostning, nåja... De ska vel få sin søte hevn når de minst ane det tenke æ ;)

En anna morsom ting som skjedde i dag va at Magne oppdaga et telt som sto BAK Várdobáiki da han va ute og røyka. Whaaaaaat? Et TELT? Først va det ingen som trudde han, men da Ole Myrnes også kunne konstantere at der VA et telt, blei vi alle tent på ideen om å fære å snike. Og vi så gjor. Magne, Ole og Tone gikk ut og bak mens resten av oss (Ann Ragnhild, Kjersti, Bård og æ) hang ut vinduet på Magne sett kontor for å se på det her. Da Ole nærma sæ teltet og ropte "HALLO!" svarte teltet. "Det e en engelskmann" kunne Ole stolt bekrefte. Vi holdt såklart på å daue av latter og gikk inn igjen. Nu nettopp kom Magne og kunne fortelle at vi sannsynligvis har skremt livskiten av den stakkars fyren, for nu satt han liksom på huk og gjømte sæ mens han åt frokost oppå teltet sett som han hadde pakka sammen. Stakkars fyr! Tenk å våkne i et fremmed land med en hau med sama som rope og flire av han. Det e jo hardt for de som e vant tel det hves det e rette dagen så æ tør ikkje tenke på ka den her stakkars haikarn (som vi har funne ut at han må være, sia det ikkje e nån andre bila enn vårres her) tenkte.

Nok en fornøyelig dag på kontorlokalan tel Várdobáiki :D Det verste av alt e at man bli ganske produktiv av sånne små sprell og får en god del gjort unna, sjøl om det ikkje virke sånn for utenforståanes...

fredag 1. august 2008

Nu ska vi lage alo!

Så va sommerens vakraste eventyr over for denna gang. Markomeannu har blitt avholdt, musikken har blitt spelt, kassaapparatet og kauking av menya tel grilleran e unnagjort, og sist men ikkje minst så e opprydninga gjennomført. Den va nu og en særhet i sæ sjøl i år da vi skulle fikse bålplassan på Pavecampen. Paven har jo endel dyr og deriblant en flokk med geiter. De geitan går på pavecampen og va jo veeeeldig nysgjerrig på ka i alle daga som skjedde og lite vesste vel vi om kor tam de va. Det heile endte i begynnelsen med at vi sprang hylanes nedover sletta med den eine store geita etter oss i frykt for å bli stanga ned. Etterkvert skjønte vi at den bære ville ha kos og lurte på om vi hadde "nåkke smågodt i påsan vår" når vi plukka resteranes søppel. Hærregud e det mulig? Men rydda fekk vi nu telslutt med nysgjerrige geiter rundt oss som virkelig så ut tel å være snille som lam sjøl om de hadde horn.

Ka nu da? Jo nu ska vi på Alofestivalen i Lofoten og holde alo og meannu der ute. Vi glede oss veldig og en bil e allerede kjørt med hengar, storlavvuen, reinskinn, volleyball og 4 deltakera. Sjøl om æ ikkje har så mye ansvar som æ har brukt å ha på Markomeannu så føles det godt å skulle fære på en festival kor man virkelig ikkje treng å tenke på at man ska rydde om nån daga, stå i kassa på grillen eller bære kassevis av bøker over sletta tel forlaget sin salgsbod. Kjenne æ glede mæ alllerede