Nu ska vi lage alo!

Så va sommerens vakraste eventyr over for denna gang. Markomeannu har blitt avholdt, musikken har blitt spelt, kassaapparatet og kauking av menya tel grilleran e unnagjort, og sist men ikkje minst så e opprydninga gjennomført. Den va nu og en særhet i sæ sjøl i år da vi skulle fikse bålplassan på Pavecampen. Paven har jo endel dyr og deriblant en flokk med geiter. De geitan går på pavecampen og va jo veeeeldig nysgjerrig på ka i alle daga som skjedde og lite vesste vel vi om kor tam de va. Det heile endte i begynnelsen med at vi sprang hylanes nedover sletta med den eine store geita etter oss i frykt for å bli stanga ned. Etterkvert skjønte vi at den bære ville ha kos og lurte på om vi hadde "nåkke smågodt i påsan vår" når vi plukka resteranes søppel. Hærregud e det mulig? Men rydda fekk vi nu telslutt med nysgjerrige geiter rundt oss som virkelig så ut tel å være snille som lam sjøl om de hadde horn.

Ka nu da? Jo nu ska vi på Alofestivalen i Lofoten og holde alo og meannu der ute. Vi glede oss veldig og en bil e allerede kjørt med hengar, storlavvuen, reinskinn, volleyball og 4 deltakera. Sjøl om æ ikkje har så mye ansvar som æ har brukt å ha på Markomeannu så føles det godt å skulle fære på en festival kor man virkelig ikkje treng å tenke på at man ska rydde om nån daga, stå i kassa på grillen eller bære kassevis av bøker over sletta tel forlaget sin salgsbod. Kjenne æ glede mæ alllerede