lørdag 24. april 2010

Skjebnens ironi...

Det e ikkje ofte æ forsøv mæ og da mene æ sånn skikkelig FORSØV mæ. Dåkker veit av den typen der man forsøv sæ med flere time og ikkje bære 30 minutt eller nåkka sånt, for det tells ikkje alltid i mine øye, for som oftest har æ lagt inn nok tid på morran så æ kan ligge å slumre litt hves æ vil. Forsøv æ mæ da ei halvtime, så har æ stort sett ingen stress.

MEN, i går. I går forsov æ mæ, kraftig. Det hele bynte med at æ kvelden før tenkte at æ sku legge mæ rimelig tidlig så æ kunne komme mæ opp tidlig og på jobb, det va jo tross alt fredag dagen etter og æ kunne tenkt mæ å gå litt tidligere fra jobb og nyte Tromsø i sola om ettermiddagen. Lite vesste æ ka som va i vente for mæ...

Første tegnet på at nåkka va galt, skjønte æ da æ bynte å komme tel mæ sjøl og æ rett og slett hadde sovve mæ småsvett. Da e det nåkka som ikkje e som det skal, så fremst man ikkje ligg å søv i et telt eller i en lavvu en søndagsmorra på en festival om sommern, da e man gjerne korgesvett når man våkne... Men det e ikkje normalt når det e ørkedag, som det så fint heite. Neste tegnet mett va at traffikken va så stille i storgata. Normalt bruke det å være ganske mye trafikk på den tia av døgnet æ våkne men det va det altså ikkje nu. "Rart", tenkte æ og strakk mæ etter telefonen for å se ka klokka va..... DA bynte det...

Telefonen viste at klokka va 10.15.. ! "HÆH? Det kan jo ikkje stemme! Vekkerklokka på telefonen e jo stilt inn tel 06.45......!!!". I desperasjon keik æ på vekkerklokka Sigbjørn har på nattbordet men kom fort på at den, av en eller anna grunn, går altfor galt og æ har ikkje gidda å stille den. Æ måtte komme mæ ut i stua og sjekke om det her virkelig kunne være tilfelle og nærmest hoppa ut av senga og huska DA på at æ har ikkje linsan på mæ heller.. EN gang i måneden må æ bytte linsan mine og sia æ hadde glømt å ta med brillan oppover (som æ forsåvidt ikkje ser nå særlig med heller, sia de ikkje har vært justert sia 2001) så tok æ linsan av på kvelden før og skulle sette på mæ nye på morran. Blind som en grævling sprang æ rundt i stua som ei haulaus høns mens æ prøvde å huske kor det kunne være ei klokke i leiligheta. Sia æ ikkje SÅ nåkka spente æ jo såklart i det meste av stolbein og sekka som lå i veien før æ kunne konstantere at, joda, klokka VA 10.15.

"Shit, shit, SHIT! Æ har jo en rådssak som skulle være ferdig tel klokka 09.00 i morrest jo.....!" tenkte æ mens æ desperat (og fremdeles halvblind) prøvde å finne sekken så æ kunne ta opp jobbmobilen (som æ såklart hadde på lydløs). På den fant æ 5 ubesvarte anrop... Shit, shit, shit. Alle va bra den ene sjefen min som æ skulle se gjennom rådssaken med i morrest. Shit, shit, SHIIIIIIIIT! Æ heiv mæ over telefonen og ikkje før hadde ho rukke å svare så nærmest ropte æ "æ har forsoooove mæ! Æ våkna nu!" uten å tenke på at ho kanskje ikkje va klar over kæm som ringte ho. "Æ fær på kontoret NUH!" Heldigvis flirte ho nu lett tel det mæ og sa at æ ikkje trengte å stresse så veldig, men bare ringe ho når æ kom på kontoret.

Jada, men når æ først e forsovet mæ, så e adrenaline høgt i kroppen min og æ greie ikkje å roe ned. Æ susa inn på badet (mens æ smekka tåa ENDA en gang i dørstokkken, såklart) og bynte å rote i dassmappa mi etter linsan æ hadde tatt med. Fant en kor æ hadde skrevve en stor "V" som da såklart mente at den sku på venstre øye. PLutselig greidde æ ikkje å skjønne kor venstre øye mitt va når æ så mæ i speilet. Linsa mi va på venstre hand, men korsn venstre skulle den i når æ så på speilet? Venstre i hodet mitt eller venstre i speilet? Heldigvis skjønte æ etter ca 20 sekunds resonnement med mæ sjøl at den skulle i VENSTRE øye. Med linsan på plass heiv æ mæ i å pusse tennern og hørte at æ fekk ei melding på jobbmobilen fra sjefen min om at vi hadde fått ut dagen til å ferdigstille sakan våres og bare sende det til rådet sjøl, så æ trengte ikkje stresse. Puh, men æ va allikevel i modus nu og kunne ikkje stoppe.

Etter å ha hevve på mæ nåkka klea va det lett jogg inn tel kjøkkenet for å kaste et heilt brød i sekken samt en pakke med trønderfår, kle på sæ, hive sekken på ryggen å bynne å gå tel kontoret (som heldigvis ikkje e langt unna). Æ kjente æ bynte å roe mæ ned der æ va på tur bortover heilt tel æ traff på DØDEN for folk med dårlig tid: to nybakte mødre med SVÆRE barnevogne som har en ROLIG gange VED SIA AV KVERANDRE på fortauet.. Sweet jesus.... Ikkje kom æ mæ forbi dem med en gang heller, fordi det sto en butikkeier og spylte fortauet og æ måtte gå museskritt i mange meeeeter før æ kom mæ forbi. Gud bedre! Koffør, KOFFØR må de det? Koffør MÅ de gå rett atme kverandre og sperre HEILE fortauet og KOFFØR må de gå som om de e smurt inn i sirup? Gaaaaah! Aldri har lyskrysset vært tregere med å gi mæ grønn mann heller spør du mæ...

Etter mye om og men kom æ mæ inn på kontoret og fekk ordna det æ sku. Utrulig nok gikk det bra den dagen også og rådet fekk faktisk oversendt saken like før halv fire, men da har æ ete brødskive og alt foran maskina mens æ har skrevve og lest korrektur.

Da spør du dæ kanskje koffør æ har valgt å kalle innlegget mitt "skjebnens ironi"? Joda, det ska æ fortelle dæ. Det e fordi æ sett å skriv den her bloggen klokka 08.15 på en lørdagsmorra og æ har våkna heilt av mæ sjøl.... Hves ikkje det e skjebnens ironi, så veit ikkje æ ;)