torsdag 27. januar 2011

Ode til en gjeng med gærninga som fortjene det...




Denna uka har vært en uke med blanda følelsa. Det e nåkka med det når man veit at man ska gå fra nåkka som man e vant tel og som på mange måta føles trygt og over tel nåkka som e ukjent, litt skummelt men samtidig veldig spennanes. Man bynne å tenke over om man har gjort rett avgjørelse eller om man har drette på draget.

For min del handle det om at æ har siste uke på jobb som rådgiver på Sametinget og skal bynne i ny jobb på Universitetet i neste uke. Sært. I nesten to år har æ jobba på Sametinget. Æ syns sjøl æ bynne å kjenne systemet godt, sakan godt, politikeran godt og ikkje minst kollegaene mine godt. Derfor føles det skummelt å skulle forlate detta trygge i hverdagen min og gå over tel nåkka det føles så æ ikkje har peiling på i det hele tatt... Det eneste æ veit e at det skal æ. Nu må ikkje dåkker tru at æ angre på avgjørelsen min, for det gjør æ ikkje. Æ glede mæ veldig tel å bynne i ny jobb, med heilt andre ting enn det æ har gjort de siste to åran og med heilt nye folk. Æ har stort sett alltid likt utfordringe og e vel av den typen som nån gang like å ha nåkka å bryne mæ på. Samtidig e det godt å bære kunne gjøre ting nærmest automatisk og nesten uten å tenke over at æ gjør det, det bli bære gjort. Mens æ høre på radioen og kanskje tel og med sett å tenke på andre ting, som ka æ ska ha tel middag den dagen, eller ka æ ska ha på mæ den kvelden når æ ska ut på byen...

Æ ska altså bytte jobb. Skummelt, men spennanes. Men samtidig som æ glede mæ over å bynne med nåkka heilt anna, hos en heilt anna institusjon, med heilt andre folk, så har æ skjønt koffør æ syns det e vemodig. Sametinget har ikkje vært en forferdelig arbeidsplass kor æ ikkje har trivdes, snarar tvert i mot. Æ har lært kjempemye, både om det samiske samfunnet, om mæ sjøl og æ har reist, masse. Det e nesten ikkje den lille plass æ ikkje har vært i på møta eller seminara i forbindelse med jobben og æ e blitt en jævel på å huske korsn fly æ må ta fra tromsø hves æ ska være i Lakselv sånn at æ rekke bussen tel Karasjok. Djevelsk god på bussrutan har æ blitt!

Men mest av alt, alle de menneskan æ har jobba med. Alle de æ har vært frustrert sammen med, drevet politikkutvikling med, diskutert med og ikkje minst FLIRT sammen med. For my GOD det har vært fliring, mye fliring, høy fliring, GAPSKRATTING rett og slett. Ikkje bære med mine "nærmeste" kollegaer, men med alle. Med lederan og med politikeran også. Like mye som æ har lært utrulig mye i jobben, så har æ nok tjent mæ nån ekstra år fordi æ har flirt så søkkanes ilag med alle sammen.

Så, denna bloggen e tel dåkker. Tel mine herlige kollegaer som kvær på sin måte har hatt sin betydning på mæ, på forskjellige måta. Dåkker e herlig og dåkker gjør en (parden my french) hælvettes god jobb!

Kanskje blei ikkje detta som mange av de andre blogginnleggan mine, der æ ironisere over rare ting i livet mitt, men nån gang kan selv æ være halvveis alvorlig.. Men frykt ikkje, det e ikkje lenge æ e alvorlig før æ går over tel å fjase, for let´s face it, det e jo det æ kan best: fjas ;)

Bli æ å savne dåkker? Ja det bli æ, men som æ sa tel en av kollegaene mine: vi har jo fremdeles facebook og æ har jo faktisk en mobil. That goes for all of you :)

PS: bilde e fra personalseminaret i desember og det illustrere vel bære korsn mesteparten av mine nesten to år har vært på Sametinget :D