onsdag 13. august 2008

Haikerens guide til Sameland

Har funne ut at det e så mangt som kan skje på jobb når æ e heime og jobbe fra Várdobáiki. I dag kom æ på kontoret mett etter å ha vært ei uke i tromsø for å jobbe. Det første æ kaste øyan på e et sett med småe klea som ligg på pulten min. Whaaaat? Det e dukkeklean som Magne, Tone og æ kledde av den store dukka som vi har her for så å kle på ho ei kofta. Ka i fanden gjor de inne hos mæ? Først fekk æ total angst og trudde at dukka sjøl hadde brukt kontoret mett tel å skifte, for de leve om nettern de dukken der, det e heilt sant. Alle sånne store dukke (og SÆRLIG de med små lakksko som lage lyd når man går med dem) besitte en kunnskap: å komme tel liv når ingen andre ser dem og gjøre fæle ting. Æ har sett på altfor mange filma tel å greie å like sånne der dukke igjen, kan bære nevne Childs Play og Dolly Dearest som eksempla. Æ grøsse med tanken! Men etter nån minutt med panikk så hadde Kjersti en "slip of tongue" og æ skjønte at det va Tone og Magne som sku ha det arti på min bekostning, nåja... De ska vel få sin søte hevn når de minst ane det tenke æ ;)

En anna morsom ting som skjedde i dag va at Magne oppdaga et telt som sto BAK Várdobáiki da han va ute og røyka. Whaaaaaat? Et TELT? Først va det ingen som trudde han, men da Ole Myrnes også kunne konstantere at der VA et telt, blei vi alle tent på ideen om å fære å snike. Og vi så gjor. Magne, Ole og Tone gikk ut og bak mens resten av oss (Ann Ragnhild, Kjersti, Bård og æ) hang ut vinduet på Magne sett kontor for å se på det her. Da Ole nærma sæ teltet og ropte "HALLO!" svarte teltet. "Det e en engelskmann" kunne Ole stolt bekrefte. Vi holdt såklart på å daue av latter og gikk inn igjen. Nu nettopp kom Magne og kunne fortelle at vi sannsynligvis har skremt livskiten av den stakkars fyren, for nu satt han liksom på huk og gjømte sæ mens han åt frokost oppå teltet sett som han hadde pakka sammen. Stakkars fyr! Tenk å våkne i et fremmed land med en hau med sama som rope og flire av han. Det e jo hardt for de som e vant tel det hves det e rette dagen så æ tør ikkje tenke på ka den her stakkars haikarn (som vi har funne ut at han må være, sia det ikkje e nån andre bila enn vårres her) tenkte.

Nok en fornøyelig dag på kontorlokalan tel Várdobáiki :D Det verste av alt e at man bli ganske produktiv av sånne små sprell og får en god del gjort unna, sjøl om det ikkje virke sånn for utenforståanes...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar