Nyforelska i gammel kjærlighet

I helga va æ i Trondheim på slektsbesøk og æ hadde gleda mæ lenge tel det! Trondheim va min første studieby og æ bodde der i to år - to herlige år med mye latter og morro og muligens litt for lite studering.

Allerede da æ kom inn på kvelden med flybussen og bussjåføren annonserte "ranheim", "buran", "solsiden" bynte æ å kjenne det. Den der gjenkjennelige kriblinga og gleden man føle når man e på tur tel å besøke nån eller nåkka man har gleda sæ tel å se. Lenge. Da bussen kjørte over brua og stoppa på Royal Garden, vesste æ at æ va solgt. Detta e holdeplassen æ så altfor mange ganga har gådd av i løpet av de to åran æ bodde i Trondheim.

Gjennom heile helga kjente æ det meir og meir kor mye æ faktisk savne Trondheim, gjennom alt æ gjorde.

- Følelsen av å kjøre bortover Kjøpmannsgata og kike opp på p-huset kor vi hadde leilighet

- da vi kjørte forbi den statuen av en hjort med kalven sin og minnan om den natta vi laga show og klarta opp på den på tur heim fra fest

- da vi kjørte over Elgseterbrua og æ så Samfundet i all sin prakt

- da æ gikk nedover nordre gate og resten av sentrum i høstvarmen fredags- og lørdagsformiddag

- da æ åt taco med Kristina og Arnstein i leiligheta demmes og bare så kamp og slappa av

- da vi kjørte innover tel Hovin for å ete søndagsmiddag hos tante og onkel

- lukta av huset på hovin som e så kjent og trygg

- å bli skjemma bort av tante og onkel med middag, pizza og kongefrokost

- å ta bussen innover tel trondheim igjen

Æ har aldri før opplevd at det uttrykket "gammel kjærlighet ruster aldri" har vært nåkka for mæ, for æ har vel alltid tenkt at etter en stund så vil man merke at ting va tel det beste og at man har vokse i kver sine retninge og ikkje passe sammen lenger. Men Trondheim - åh du vakre trønderstad - du har vekka gamle følelsa i mæ. Og æ bli forelska - nok en gang - og nyt det.. :)

Hjernevaska av frisøren...

Æ har alltid vært veldig opptatt av håret mitt og da mene æ i den grad av at æ e veldig sær med korsn æ vil ha håret mett klept, farga eller fiksa. Det har vært perioda kor æ har eksperimentert endel med farga i håret, men frisyren min har æ alltid klare idea om korsn æ ska ha det og æ e opptatt av at æ har et "sunt og glansfullt hår". Æ veit det høres ut som en teit shamporeklame, men sånn e det bære.

Detta opplegget innebære at æ e nesten like sårbar når æ e hos frisøren som når æ e hos tannlegen. (tenner e også nåkka som e viktig for mæ. Æ trur det verste marerittet æ kan ha e hves håret mett e skamklept og at tennern mine dett ut). Uansett så elske æ jo å være hos frisøren og elske at de shamponere og nån gang massere hodebunnen min, ingenting e bedre enn å være nyklept! MEN, there´s no such thing as a free lunch! Frisøran har en tendens tel å med en gang konstantere at "håret dett e tørt, håret dett e fett, du har veldig flisate tuppa" osv og detta e ting som da sette i gang nåkka rart i skallen min og det e som en sikring går der inne og æ bli som en liten unge inne hos rektor og alt handle bære om å overleve og å komme sæ ut... Samtalen kan ofte være følganes:

Frisør: håret dett e rimelig tørt... bruke du hårkur?

Mæ: Jada! Klart æ gjør! Æ skjønne ikkje koffør det skulle være tørt, æ e veldig flink å bruke det minst en gang i uka! (detta e såklart en løgn)

Frisør: njaaaaa, håret dett E veldig tørt altså! Korsn shampo og balsam bruke du?

Mæ: Eeeeeeh, en sånn grønn en... eeeeeh.. REDKEN trur æ den heite! (nån ganga e det sant, andre ganga e det løgn)

Frisør: hmmm.. ja, korsn vil du ha det da....?

Dermed e det i gang... Gjennom heile kleppinga hjernevaske frisøren mæ med en masse prat om kor viktig det e å bruke rett shampo og balsam for rett hår, selv om det e en frisørshampo så e det ikkje sikkert det e RETT tel MIN hårtype. Hårkur bli nevnt opptell fleire ganga når de kleppe og æ svare bekreftanes at æ og syns det e viktig og gjentar også at æ ikkje skjønne at det kan være tørt sia æ har brukt hårkur jevnlig... Det heile ende med at etter at æ e ferdigkleppa så har æ blidd overtalt og hjernevaska tel å kjøpe NOK en shampo, balsam og hårkur som e akkurat det æ trenge tel mett hår. Nesten kver gang gjør æ det og kvær gang æ kjæm telbake e det samme leksa. EN gang blei æ tel og med overtalt tel å kjøpe nåkka hårpilla - ja du leste rett, PILLA - som skulle være bra førr mæ sia æ røyta så mye. Trur du æ åt de der pillan? Nesj! De blei ligganes en eller anna plass i minst 5 år og fløtta rundt på fløttelass heilt tel æ en gang bare heiv dem. Og de va faen ikkje billig heller!

Lørdag va æ hos frisøren igjen og naturlig nok bynte ho med samme leksa. Men denna gangen va æ beredt! Æ skulle stå i mot! Dela av samtalen va nåkka som det her:

Frisøren: du har ganske tørt hår, bruke du hårkur?

Mæ: Nei, æ e egentlig for sløv tel det. Æ har en boks ståanes i dusjen, men det bli aldri tel at æ bruke den egentlig. Æ glømme det liksom av, eller har ikkje tid tel å stå og vente tel at den har virka i 10 minutt når æ dusje på mårran...

Frisøren: ..... åja, men det e litt viktig... ska æ gi dæ et tips? Bruk hårkuren som balsam kver gang du dusje heller, da får du iallefall litt hårkur fleire ganga i uka, og det e bedre enn å la være.

Så smilte ho og sa ingenting meir! VICTORY! Æ hadde greidd det! Vi tilbrang resten av tia å snakke om Ersfjorddagan og kaillkasting. Æ va kjempefornøyd med kleppen og ho skulle bære fikse det litt da det plutselig kom fra ho:

Frisøren: veit du, den her hårolja e VELDIG bra førr sånt hår som du har. Æ bruke den sjøl og e KJEMPEfornøyd...

Mæ (tenkanes): u-oooooh...... (mens æ prøve å virke mindre imponert)

Frisøren: du tar bære litt i håret like før du dusje, KUN i tuppan, og så går du i dusjen.. i TILLEGG kan du blande LITT av den i ka enn du bruke i håret, voks, skum og så bli krøllan dine ikkje så frizzy og tørr...

Mæ (tenkanes): shit, shit, shit! Det høres jo heilt fantastisk ut!

Frisøren: Den e heilt ny på markedet og æ har brukt den i tre uke nu og e KJEMPEFORNØYD! (mens ho fikse håret mett).

Vi sjekke håret mett, æ e kjempefornøyd med resultatet og vi går for å betale. Når ho slår inn kleppen spør ho: e det nåkka anna du treng..? Æ drøye den litt og så sei æ: ja, æ vil ha en sånn hårolje...

Lurt igjen!! Æ fatte ikkje korsn de greie det! They get to me every time! Men nu har æ brukt den hårolja sia og æ e faktisk kjempefornøyd! Kanskje det hjalp å være ærlig og bære innrømme at æ trenge kjappe, enkle løsninge, for gudan ska vette at denna hårolja e kjempemessig!

En smak av sommereventyret

I helga va æ på Márkospetakkel i Harstad. Ellen Berit går produsentstudie og som avsluttanes oppgave hadde ho og ei anna laga tel Márkospetakkel – en smakebit av det som skjer på Márkomeannu. Det heile va som et mini-Márkomeannu egentlig, med et lite marked med salgsboda, matlavvo med smaksprøva av samisk mat og en liten trailerscene med konserta. Æ hadde fått det ærefulle oppdraget i å presentere årets program for Márkomeannu og å være konferansier fra scena i lag med Susanne.

Æ va veldig spent på korsn det her skulle føles, om det skulle føles unaturlig å ha festivalen uttaførr festivalplassen, om det skulle være rart å sprade i kofta i Harstad en heil dag og om det skulle være folk der i det heile tatt. Det va sol i Harstad, det va folk på torget, det va fleire lavvua og det va smakebita av samisk språk hengt opp rundt omkring torget som laga ei perfekt ramme for det heile.

Det blei faktisk en smak og følelse av at Márkomeannu nærme sæ for mæ, på alle måta. Tel og med da ting va over og folk bynte å forlate va det jo nån som måtte ta sæ av å rigge ned alt som hadde blitt satt opp på torget. Susanne og æ blei igjen for å hjelpe tel og da blei det jammen en smakebit av dugnadsarbeidet også. I det Thomas Ole og æ hadde tadd ned lavvu nummer tre merka æ at det tel og med ga mæ en forsmak av korsn de fine akademikerfingran mine va øm etter å ha revve og slette i lavvustenger og partytelt.

Det heile fekk mæ faktisk tel å glede mæ. Æ va sliten etter en heil dag i kofta og komoga (det e ikkje de beste skoen å gå med på asfalt i lengden) men allikevel kjente æ da æ kom heim at æ gleda mæ. Æ glede mæ tel å gå opp bakken tel Gállogieddi og bli anpusten og skoltsvett. Æ glede mæ tel å egentlig ikkje vette ka æ driv på med i begynnelsen når æ bynne å ska snekre, sage og skru, men for å faktisk føle at æ får litt meir peiling etterkvert som dagan går og fingran bli vant. Æ glede mæ tel å se av museumstunet skapes om tel festivalplass. Æ glede mæ tel kaffepausan, tullsnakket og mimringa om ”huske dåkker det året scena nesten datt ned?” eller ”huske dåkker den gangen da den personen gjorde sånn og sånn” etterfulgt av den gapskrattinga som bære vi kan få tel. Æ glede mæ tel folk bynne å komme tel festivalen, tel bodan fylles med duojera og andre som skal selge. Æ glede mæ tel lavvuan og teltan bynne å dukke opp på festivalcampen og ikkje minst: æ glede mæ tel alle konsertan og alt anna som skal skje under festivalen. Æ glede mæ tel og med tel å rydde opp, selv om vi e dørgesliten og aller helst vil la det ligge tel neste måned.

Márkomeannu e i anmars og det føles så herlig å ha fått en smakebit på det i helga – både det fine med å gjennomføre og det slitsomme med å rigge opp og rigge ned. Æ føle mæ klar tel å sette i stand og gjennomføre sommerens vakreste eventyr. E dåkker klar tel å være en del av den? :)

PS: sjekk ut det fæncye progammet vårres og følg med på festivalen heimesie utover ;)

http://issuu.com/markomeannufestivala/docs/programmagihppu2011

http://www.markomeannu.no

Å være noens datter eller søster

Æ har alltid vært vant tel at når man treffe nye folk så prøve man å plassere dem, det e en greie som æ trur alle gjør der det e mulighet for å kunne finne en fellesnevner lik for hverandre. Det spørres om ka som helst, men det som e vanligst e å spørre kæm man e sitt barn eller omså barnebarn. For min del handle det ofte om at folk gjenkjenne etternavnet mett Pappa sett navn Skåden e ikkje så vanlig i Nord Norge og det bites fort merke i det (med fare førr å bynne å høres eplekjekk ut...)

Uansett... For min del handle det om gjenkjennelse av "Skåden". Da æ bynte jobben min på Sametinget og va i Kautokeino og Karasjok de første gangan og helste på folk fikk æ som oftest spørsmål om "åja, leat don Asbjørgga nieida?/åja, e du Asbjørg sin datter?" korpå æ kunne svare bekreftanes at "juo gal mon lean/jada det er jeg nok". Mamma hadde sotte en periode som politiker på Sametinget og hadde vært leder av Samisk utdanningsråd og dermed kjente veldig mange i administrasjonen ho. De første gangan æ kom fra Kauto brukte æ bære å måtte sei te mamma "eeehm.. heilt kautokontoret helse, sånn i teorien.." for da hadde alle sammen spurt korsn det gikk med mamma og at æ virkelig måtte helse. Sia æ va forholdsvis ny og har en sjukdom som gjør at æ ikkje e god på å huske navnan tel folk de første gangan æ helse på dem, måtte det bli sånn.

Ellers opplevde æ også på Sametinget at folk kunne spørre om æ va søstra tel Sigbjørn eller Magne domantrener Skåden. Enten visste de om Sigbjørn pga hans forfatterskap eller gjennom Markomeannu og enten kjente de Magne pga hannes forfatterskap eller gjennom hannes domantrening som har vært i media på forskjellige måta. Etter dokumentaren tel Magne va æ på et museumsseminar i Karasjok og der va nån nye museumsfjes der æ helste på. Plutselig va det ei som sa "veit du, æ har en følelse av at æ har truffe dæ før...?" "jaaa, æ veit ikkje...? Emma Margret Skåden..." svarte æ. Korpå ho brøt ut "ÅJA! Du e jo søstra tel Magne domantrener Skåden! Æ har jo sett dæ i dokumentaren...!" og dermed va det avgjort og vi blei pratanes om korsn det gikk med Magne. I bunn og grunn har æ syntes at detta har vært en bra ice breaker (som det så fint heite på norsk), særlig da æ bynte på Sametinget og skulle konversere med mine kollegaer. Greit å ha en fellesnevner liksom.

Så da æ bynte på Universitetsbiblioteket (UB) va æ spent på korsn det skulle gå. Pappa e jo bibliotekkar og har jobba på folkebiblioteket da de bodde her i byen, men det va lenge sia og det va jo ikkje på UB. Æ regna kanskje ikkje med at det va så mange som visste av pappa eller mamma men som kanskje visste kæm Sigbjørn og Magne va sia de muligens har katalogisert bøkern demmes. Så feil skulle æ altså ta. Det e fleire gang når vi har vært på helserunda at folk har spurt "Ja, det e du som e den nye på IFU ja. Du, æ må spørre dæ, du e vel ikkje i slekt med Per Skåden, e du vel...?". Æ har altså funnet en ice breaker her også og æ får høre om kor og korsn folk har jobba med pappa som bibliotekkar. :)

Det va engang nån som spurte mæ om det ikkje va kjedelig å alltid forbindes med nån og ikkje være mæ sjøl, men æ syns egentlig ikkje det, for det e jo den æ e.. Æ like å kunne ha muligheten tel å break the ice med at æ e "Asbjørgga nieidda, søstra tel Sigbjørn eller Magne og Per Skådens datter". Koffør ska æ synes det e kjedelig å forbindes med nån man stolt kan fortelle at man e i familie med før folk lære dæ å kjenne? Bære fint, spør du mæ :) Etter at isen har blitt brutt vil jo folk uansett merke etterkvert kæm æ e :)

Dasspoesi

Så lenge båsa med do har vært tilstedeværende i verden trur æ at det har eksistert tægging på dass. De fleste offentlige plassan man går på do e det nåkka skriblerier på veggan eller andre steda inne i båsen. Oftest e det på døra rett foran dæ, for det e vel nærligganes å tru at det e dit man rekke best når man sett der å "løse verdensproblema".

Det e som oftest endel slagera som går igjen når man har vært rundt om og sett ka som står på dassa rundt om i verden (ja faktisk, de fleste offentlige do æ har vært på i utlandet har også tægging av stort sett samme slag). Her tel lands e det gjerne slagera som:

"........ (fyll inn navn som passer) e kjempesøt!!! <3" etterfulgt av nån som har skrevet under eller på sia av med en anna skrift og penn "nei, han e dritstygg!" som igjen e etterfulgt av nok en ny type skrift og penn som sei nåkka ala "hold kjæft styggen! ...... (fyll inn navn som passe) e jo driiiiiiiiiisøt!!!!" osv osv osv

En anna slager e varianta av "Blå/rød/grønn/svartruss .... (fyll inn det året som passe) e rå!" etterfulgt av de som såklart ikkje e enig med sistnevnte taler men heller mene at demmes år e det beste. Sjøl må æ innrømme at æ syntes det va en kjempegod ide å skrive "Elle melle musen, Russ 2000!" på en eller anna dassdør da æ va Russ, uvisst korsn bås æ egentlig va i... Æ regna med at det e nån som for lenge sia har skribla ett eller anna genialt over det som "heller død enn rød".

Dasspoesi altså, det e nåkka eget med det. Det har slått mæ for lenge sia kor lite nøttig det iallefall e å skrive "Æ vil at du ska bli kjæresten min, ..... (fyll inn et guttenavn som passe). Hilsen ... (fyll inn et jentenavn som passe). Heilt ærlig, ka e sjansen førr at fyren bli å fære inn på JENTEDASSEN å lese det som står der? Sjansen e jo der, heilt klart, men den e minimal.. Det slår mæ at jenta burde heller forn inn på guttedassen og skrevve det der, men det e jo en terskel å gå over, det at man ska gå inn på et do som har en MANN utpå sæ. Sånt gjør man jo bære ikkje..

Nei, takke mæ tel dassan her på UB. Her e det unisex do og dermed e det lovlig for alle å gå inn på korsn som helst av båsan her. I tillegg e jo detta en plass kor iallefall Russen ikkje e nå særlig å se, så man slepp unna alle de tæggingen iallefall. Her på UB-dassan i 2. etasje har det liksom vært meir sånne klistremerka på dorullholdern kor det står: "hvordan har du det, egentlig?" og så e det nummer tel Kirkens nødhjelp eller nåkka sånt... En plass e det nån som har skrevet med "caligrafiskrift" at ett eller anna band ikkje e et hardmetallband nede på flisan heilt mot gulvet. Det har liksom holdt sæ på det nivået der, her på akademia.

Men skinnet kan bedra... Tidlig i forrige uke va æ på do og på en av dorullholderan sto det med penn "tørk musa". Æ må innrømme æ flirte litt da æ leste det, for æ va ikkje forberedt på det i det heile tatt, det va liksom heilt ut av "sjangern" som tel nu hadde vært på UB og kanskje va det derfor æ flirte høyt og da meine æ HØYT da æ seint i forrige uke va innom den samme doen og oppdaga at her hadde nån svart.... Æ gjengir teksten i sin helhet under, og æ advare de som kanskje e litt sart av sæ mot litt sterkere ordbruk:

"Tørk musa"
"Gutte fitta du tenkte på? Hvis ikke -> tørk penis og pjøngen også :)"
................ "+ rævhållet"

Det tok det liksom tel et heilt anna nivå ka angår dasstægging æ har sett på universitetet iallefall :))

Solfri!!!

Denna uka har gådd merkelig fort. Plutselig slo det mæ at det faktisk e fredag i mårra og at det e helg igjen. Æ syns liksom at det nettopp va mandag og at æ va trøtt som en kråke pga for lite søvn i helga... I dag tenkte æ litt på ka det va som gjorde at uka har gådd så fort og æ har kommet frem til at det må være det faktum at sola virkelig e kommet fram den her uka.

Æ har kontor i 2. etasje på UB men sett ikkje atme vinduet der, allikevel har æ merka at kontoret har vært usedvanlig lyst den her uka og når æ har snudd mæ tel vinduet så har æ skjønt at det e fordi den fantastiske sola e telbake etter månedsvis med dvale. Det e nåkka heilt sinnsykt med at sola kjæm telbake igjen. Alle bli liksom litt crazy og det e LOV å være crazy, litt som at det e lov å være litt crazy når det e fullmåne. I dag kom sola gjennom vinduet igjen og æ fant ut at æ skulle gå ut en tur og myse på sola. Når æ går ut av kontoret kjæm æ liksom rett inn der kor det e en masse lesesalsplassa og da æ kom ut i dag så æ en fyr som pressa ansiktet mot vinduet for å se på sola. I lunsjen i går fløtta folk sæ etter sola og sto å åt brødskiva i vinduet heller enn å sette med bordet. (okei, det siste va egentlig å legge litt på, men vi va uansett alle gla for å se sola).

Etter å ha kjøpt mæ en iskaffelatte på Mix´en bynte æ å tenke på korsn det va når æ va unge og sola kom telbake og æ huska på at vi brukte å få solfri når sola kom. Med en gang vi så nåkka som kunne være et HINT av sol etter mørketia så bynte vi å mase om solfri på skolen. Alle sammen va veldig oppmerksom på om det va nåkka lysforandringe i den tia her for å kunne få bli den første tel å kauke: "SOLA! Ole, Ole, Ole! Kan vi få solfri???". Når æ tenke mæ om bynte vi vel allerede i desember å se etter sola, og sikkert prøvde vi oss på den et par ganga når det kom et plutselig lys utanfra og vi håpte på at lærarn ikkje skulle skjønne at det va plogen som dura forbi med blinkanes lys. Som oftest greidde vi ikkje å lure læreran vårres. Men når vi virkelig fortjente det og sola virkelig kom, da fikk vi solfri. Da kunne vi bære smekke igjen bøkern, pakke sekken og komme oss heim, i sola. Ofte har æ lurt på koffør vi fikk solfri og om andre skola praktiserte det. Grunnen tel solfri e vel kanskje så enkel som at det faktisk e lenge sia man har sett sola og at man burde heller komme sæ ut å leke i den heller enn å sette inne, nåkka som æ personlig syns e meget fornuftig. Når det kjæm tel om andre praktiserte det, så veit æ at Trøssemark skole gjorde det, men æ e usikker på om andre gjorde det. Iallefall veit æ at venninnan mine sørpå som æ fortalte det her til lurte på koffør i alle daga man skulle få gå fra skolen bære fordi SOLA kom medt på vintern, ka va så spesielt med DET, liksom?

Uansett, fint med solfri va det iallefall og tradisjonen med solfri syns æ e en kjempetradisjon som æ håpe iallefall Boltås skole fremdeles ivaretar. Faktisk syns æ fleire burde ta opp tradisjonen, hves de ikkje praktisere den. Det e faktisk mulig at æ bli å troppe opp på jobb i mårra, vente på at sola kjæm og så springe inn tel sjefen og sei: SOLA! Stein, Stein, Stein! Kan vi få solfri???"

Muligens.... Iallefall bli æ å gå ut å myse på den skulle den dukke opp i mårra også ;)

Minner fra et bibliotek...

Har herved jobba ei uke i min nye jobb og sålangt trives æ godt. Æ sett på universitetsbiblioteket (UB) i Tromsø og det e på mange måta både godt og rart å komme telbake hit igjen. Æ har sotte mange tima og daga på lesesalsplassan på UB og ikkje minst tilbringte æ masse tid inne på datasalen "Ember" før det blei vanlig at vi drassa med oss laptop'an med på universitetet eller man fikk egne datasale fordi man blei masterstudent.

Æ har tidligere blogga om at æ alltid føle mæ veldig heime og komfortabel på bibliotek og så gjør æ også nu når æ e telbake på UB. Selv om det e nån år sia æ har studert her så e det liksom visse ting som ikkje forandre sæ. Et eksempel e doan. Det e fremdeles de samme løse flisan og de samme døran som trenge en spesiell "touch" før du greie å låse de igjen (og forsåvidt opp igjen også) når du ska på do. Det minne mæ forresten om et morsomt minne fra mitt første år som student her på UiT kor en bekjent av mæ ikkje hadde lært sæ triksan med låsan og ikkje greidde å komme sæ ut på første forsøk. I dødsangst ringte personen til mæ minst 5 ganga uten at æ hørte telefonen. Heldigvis kom personen sæ ut og vi har flirt mye av episoden i ettertid... :)

Et anna eksempel e alle avisan. Æ hadde glømt kor fint det va å ha tilgang til alle slags avisa til enhver tid, bare rett under nesa di. Æ tar mæ sjøl i å rive med mæ Harstad tidende og Sagat når æ e på tur inn i lunsjen for så å legge de tilbake på plass når æ e ferdig. Og for ikkje å snakke om alle de gangan æ har lånt all slags rare bøker og de gangan æ har sotte i de blå stolan kor æ har prøvd å lese pensum, men har måtte gi tapt for søvnen som kom siganes. Visse ting forandre sæ ikkje: de blå stolan e enda her :)

Det som e forskjellen e at æ nu har nøkkelen tel den "indre verden" på UB. Det har æ ikkje hatt før. Andre dag på jobb gikk æ rundt for å teste at nøkkelkortet mitt passa der den skulle og vandra dermed i nye labyrinta. Herlig! :) Særlig da æ kom ned i kjelleren der "IT-guttan" sett og oppdaga akvariumet de hadde. Seriøst! En gammel svær pc-skjerm som de hadde tatt innmaten ut av gjennom toppen og rett og slett tilpassa inn et akvarium der. Så der svømme gullfiskan rundt, akkurat som de gamle skjermspareran. Fantastisk!

PS: æ har faktisk fått jobba litt konkret også, ikkje bære sprada rundt og kjent på følelsen av å være på et bibliotek hele dagen igjen ;)