"Ikke noe problem kjære. Bare hyggelig å kunne hjelpe"

Veit det e mye mastermas på mæ førr tia, men det e sånn når det, stort sett, e det heile livet dett består av like før eksamen.

Har drevve å forberedt prøveforelesninga i et par uke nu, og det har, som de fleste kanskje har skjønt, ikkje vært en piknik akkurat. I dag toppa det sæ. Det bynte så fint med at æ sto opp rimelig tidlig i dag og leste gjennom en artikkel æ sku snakke om og skreiv vidre på forelesninga. Ting gikk egentlig ganske smooth i nån time heilt tel det plutselig bære stoppa opp uten at æ egentlig veit koffør, det bære gjor det. Planen for i dag va å gjøre ting heilt ferdig sånn som æ ville ha det og så framføre den for Yonas sånn at han kunne gi faglig telbakemelding på den. Men da det stoppa opp så tok panikken mæ. Nærmest heilt uten vidre bynte æ å gråte og la mæ i senga og hulka for mæ sjøl at æ ikkje kom tel å greie det her, at æ ikkje ville meir, bære skite i heilt eksamen. Men så henta æ mæ inn igjen og prøvde å sette mæ med maskina igjen, men fremdeles va det nåkka som sa stopp. "Ok. Change of scenery da" tenkte æ og dro tel uni for å skrive vidre der. Æ hadde på forhånd ringt Yonas (etter å ha hulka i senga) og avtalt å komme tel han så han kunne hjelpe mæ, sjøl om æ kanskje ikkje va ferdig. "Bare kom når du vil du. Omså klokken 2 på natta" va svaret fra han.

Så kom æ tel uni og ting bynte å løsne litt igjen. Fornøyd skreiv æ vidre og så på det æ hadde. Klokka 18.00 oppdaga æ at æ hadde glømt en vesentlig del æ sku skrive om, og da greip panikken mæ igjen. Æ sku jo liksom være ferdig med det her så æ kunne holde forelesninga tel Yonas, det va lørdag, og han hadde sikkert tenkt sæ ut på byen. Så kom tåran igjen, denna gangen enda verre enn sist gang og æ ville aller helst bære fære heim og skrike mæ i søvn. Da tikka det inn ei meld fra Yonas korhan skreiv "Kom heller hit så lager jeg pannekaker til deg. Det viktigste er å hjelpe deg med å bli ferdig, ikke om jeg skal på byen eller ikke..."

Og så æ gjor. Etter å ha greidd å roe mæ litt ned tok æ bussen tel Yonas med garantert verdens største posa under øyan og røde øya. Yonas så på det æ hadde gjort og ilag fant vi på andre formuleringe og han fekk mæ tel å tenke litt meir over ka æ egentlig meinte og æ kjente at roen sakte men sikkert kom over mæ igjen. Lenge satt vi sånn, æ va ikkje heime før nu like før 12 da Børre, Kátjá og Áilon henta mæ. Da æ sku gå takka æ Yonas for sikkert 5. gang og ga han en klæm, svaret hannes va så enkelt som "Ikke noe problem kjære. Bare hyggelig å kunne hjelpe". Det verste e at han sa ikkje det bære for å være høflig, han meinte det, og det va da æ innså kor utrulig det e å ha en sånn venn som han. En som uten problem ofre sin egen kveld ut for å hjelpe mæ med min eksamen og som faktisk meine det når han sei at det ikkje va no problem.

Poenget med den bloggen her trur æ egentlig e at æ trengte å få litt utblåsning påeksamenangsten min og å uttrykke kor mye man ska sette pris på sånne folk når man har dem i livet sett...