En epoke i livet e over

Nån fasa i livet sklir man bære over i uten å egentlig merke det før man e inni den neste, mens andre e meir merkbar enn andre.

Nu som æ e ferdig med mastergraden min og ferdig student ska æ jo bli voksen: få mæ jobb, begynne å betale på studielånet og sånne ting. Og ikkje minst fløtte ut fra hybeln som æ har hatt som tilholdssted i alle åran mine i Tromsø. Æ ska ikkje påstå at æ ikkje har gleda mæ, for det har æ. Sjøl om den hybeln e billig, rimelig stor, bra plassert og med sikkert verdens beste husverta så e det en hybel. I mange år har æ sove og laga mat på samme rom. Det har ikkje alltid vært like hyggelig ska æ fortelle dåkker. Prøv sjøl å se kor lang tid det tar å få stekt løklukt av klean dine og av heile dæ egentlig. Da æ va å leverte nøklan tel hybelvertan mine merka æ at nøkkelknippet mett va blitt så lett. Det va kun en nøkkel der og en minnepinne på det. Før hadde det vært to hybelnøkla, en minnepinne, en SVÆR nøkkel tel leserommet mett på universitetet og nån gang nøklan tel Børre sin leilighet. Man kan godt sei at æ kunne få ei slagsie av å ha det nøkkelknippe i lomma. Nu når æ har nøklan i lomma e det nesten så æ ikkje merke det. En nøkkel tel leiligheta og en minnepinne. Det e alt æ treng for neste fase...

Nåh, nok om det. Nu har æ fløtta ut og inn i en ny leilighet med eget kjøkken, egen stue, eget bad, egne soverom, hems, veranda og sist men ikkje minst blitt samboer og tidvis reservemamma. Æ har gått fra å være singel student tel å bli ferdigutdanna og en familieperson.

En epoke i livet e over og en anna e starta, og det verste e at æ foreløpig trives fint i min nye fase i livet sålangt og har ikkje store savn etter den forgje. Rart med det, men kanskje æ faktisk e på tur å bli voksen, sånn som man ska bli når man e ferdig utdanna...

You may call me master of the universe

Da va det over. Prøveforelesning e holdt og muntligen e gjennomført. Æ e ferdig som student og ska begynne å voksenlivet mett. Hærregud kor rart det egentlig føles å faktisk være ferdig utdanna, det har liksom ikkje slått mæ heilt enda trur æ. Æ ska ikkje trave inn på universitetet og lese pensum, skrive oppgava, henge i kantina i altfor langa lunsja og ikkje sette på "rummen" tel Elisabeth, Yonas og mæ. Sick.

En epoke i livet e over og en ny en starte med alt det den innebære. Men har æ klart det her så må æ nu klare den neste og :) Man e jo ikkje Master of the universe for ingenting ;)

"Ikke noe problem kjære. Bare hyggelig å kunne hjelpe"

Veit det e mye mastermas på mæ førr tia, men det e sånn når det, stort sett, e det heile livet dett består av like før eksamen.

Har drevve å forberedt prøveforelesninga i et par uke nu, og det har, som de fleste kanskje har skjønt, ikkje vært en piknik akkurat. I dag toppa det sæ. Det bynte så fint med at æ sto opp rimelig tidlig i dag og leste gjennom en artikkel æ sku snakke om og skreiv vidre på forelesninga. Ting gikk egentlig ganske smooth i nån time heilt tel det plutselig bære stoppa opp uten at æ egentlig veit koffør, det bære gjor det. Planen for i dag va å gjøre ting heilt ferdig sånn som æ ville ha det og så framføre den for Yonas sånn at han kunne gi faglig telbakemelding på den. Men da det stoppa opp så tok panikken mæ. Nærmest heilt uten vidre bynte æ å gråte og la mæ i senga og hulka for mæ sjøl at æ ikkje kom tel å greie det her, at æ ikkje ville meir, bære skite i heilt eksamen. Men så henta æ mæ inn igjen og prøvde å sette mæ med maskina igjen, men fremdeles va det nåkka som sa stopp. "Ok. Change of scenery da" tenkte æ og dro tel uni for å skrive vidre der. Æ hadde på forhånd ringt Yonas (etter å ha hulka i senga) og avtalt å komme tel han så han kunne hjelpe mæ, sjøl om æ kanskje ikkje va ferdig. "Bare kom når du vil du. Omså klokken 2 på natta" va svaret fra han.

Så kom æ tel uni og ting bynte å løsne litt igjen. Fornøyd skreiv æ vidre og så på det æ hadde. Klokka 18.00 oppdaga æ at æ hadde glømt en vesentlig del æ sku skrive om, og da greip panikken mæ igjen. Æ sku jo liksom være ferdig med det her så æ kunne holde forelesninga tel Yonas, det va lørdag, og han hadde sikkert tenkt sæ ut på byen. Så kom tåran igjen, denna gangen enda verre enn sist gang og æ ville aller helst bære fære heim og skrike mæ i søvn. Da tikka det inn ei meld fra Yonas korhan skreiv "Kom heller hit så lager jeg pannekaker til deg. Det viktigste er å hjelpe deg med å bli ferdig, ikke om jeg skal på byen eller ikke..."

Og så æ gjor. Etter å ha greidd å roe mæ litt ned tok æ bussen tel Yonas med garantert verdens største posa under øyan og røde øya. Yonas så på det æ hadde gjort og ilag fant vi på andre formuleringe og han fekk mæ tel å tenke litt meir over ka æ egentlig meinte og æ kjente at roen sakte men sikkert kom over mæ igjen. Lenge satt vi sånn, æ va ikkje heime før nu like før 12 da Børre, Kátjá og Áilon henta mæ. Da æ sku gå takka æ Yonas for sikkert 5. gang og ga han en klæm, svaret hannes va så enkelt som "Ikke noe problem kjære. Bare hyggelig å kunne hjelpe". Det verste e at han sa ikkje det bære for å være høflig, han meinte det, og det va da æ innså kor utrulig det e å ha en sånn venn som han. En som uten problem ofre sin egen kveld ut for å hjelpe mæ med min eksamen og som faktisk meine det når han sei at det ikkje va no problem.

Poenget med den bloggen her trur æ egentlig e at æ trengte å få litt utblåsning påeksamenangsten min og å uttrykke kor mye man ska sette pris på sånne folk når man har dem i livet sett...

Master in procastination

Det e egentlig ganske rart korsn man oppføre sæ og finn på andre ting å gjøre når man egentlig burde gjøre nå anna. For eksempel som mæ i dag. Æ har jo ei prøveforelesning å forberede og en muntlig å forberede mæ tel i tellegg. I dag sku æ jobbe litt meir på den va planen, men så fant æ plutselig ut at det va det en altfor fin dag for. Æ bynte heller å pakke ned litt bøker og dvd'a og sånt og fant plutselig en pose med bilda som ikkje va limt inn i album. "Jah, men det må æ da VIRKELIG gjøre FØR æ fløtte! Æ har jo drevve å fløtta rundt på de bildan i fleire år og sku ha limt dem inn." Og så æ gjor. Limte inn bilda som kunne dateres heilt bak tel 2004 i albumet mett i stedenfor å skrive på forelesninga. Så e det jo sånt fint vær. Greit nok, det e en sur vind, men det e jo sol, og det ska man ikkje kimse av, så æ gikk mæ en tur rundt prestvannet og så på endern som va kommet telbake. Og så videre, og så videre. Sånn har æ drevve på heile dagen. Gjort alt mulig anna enn det æ egentlig burde drive på med. Nu e æ ferdig med å lime bilda inn i album så æ har ikkje den unnskyldninga meir, så nu burde æ bære jobbe littegrann iallfall. Men æ kjenne på mæ at æ heller burde bynne å vaske litt i skuffa og skap her på hybeln, sånn at æ slepp å gjøre alt på en og samme dag når æ ska fløtte ut.

Heilt klart det luraste, e det ikkje?

Eksamensangst og andre buskevekster

Jepp da va tiden kommet tel at man har fått teksten man ska lage prøveforelesning om. "Antropologiske tilnærminger til studier av turisme". Med første øyekast e den ikkje så ille, det kunne vært MYE verre. I dag va æ å snakka med veildern min for å få litt tips om korsn æ burde legge det opp. I bunn og grunn hadde vi tenkt ganske likt og det va jo egentlig en lettelse i sæ sjøl. Men så bynte æ å spørre om ka selve muntligen sku bestå av sia æ sku ha ei forelesning om det sjølvalgte pensumet mett. Det sku æ på en måte aldri gjort. Første del sku gå ut på at eksamenskommisjonen min sku påpeike det de syns e bra og dårlig i oppgaven min, og så gi mæ en sjanse tel å kommentere ka æ sjøl ser som mangle i den eller ka æ ville hatt et ønske om å jobbe meir med. So far so good. Men SÅ kjæm det en slag utspørring: ting som kommisjonen syns virke uklart eller bruk av andre perspektiva som æ ikkje har brukt, men som æ kunne brukt som æ da ska kommentere. Og DER kjente æ at æ fekk angst. Enn om æ ikkje har hørt om personen de snakke om? Pensumet meine æ? Det e jo meininga æ ska vette om en del generelle ting i antropologien, ikkje bære om temaet mitt, men andre ting og. De kan finne på å spørre koffør æ ikkje har brukt en anna teoretiker på identitetsproblematikken for eksempel, som æ har hatt på obligatorisk pensum tidliger og. DA fikk æ angst ja. Æ e jo steike dårlig på å huske sånne ting på sparket. Må liksom minnes på om en del folk og ka de har skrevve om. "Ja ka gjør du hves du ikkje har peiling på det de spør om?" spurte bror min mæ i sted. "Da får æ bære ro mæ i land på et eller anna vis" svarte æ.

Æ får bære øve mæ på å ro, for eksamensangsten min kom virkelig snikanes igjen ja. Faen og...