Skjebnens ironi...

Det e ikkje ofte æ forsøv mæ og da mene æ sånn skikkelig FORSØV mæ. Dåkker veit av den typen der man forsøv sæ med flere time og ikkje bære 30 minutt eller nåkka sånt, for det tells ikkje alltid i mine øye, for som oftest har æ lagt inn nok tid på morran så æ kan ligge å slumre litt hves æ vil. Forsøv æ mæ da ei halvtime, så har æ stort sett ingen stress.

MEN, i går. I går forsov æ mæ, kraftig. Det hele bynte med at æ kvelden før tenkte at æ sku legge mæ rimelig tidlig så æ kunne komme mæ opp tidlig og på jobb, det va jo tross alt fredag dagen etter og æ kunne tenkt mæ å gå litt tidligere fra jobb og nyte Tromsø i sola om ettermiddagen. Lite vesste æ ka som va i vente for mæ...

Første tegnet på at nåkka va galt, skjønte æ da æ bynte å komme tel mæ sjøl og æ rett og slett hadde sovve mæ småsvett. Da e det nåkka som ikkje e som det skal, så fremst man ikkje ligg å søv i et telt eller i en lavvu en søndagsmorra på en festival om sommern, da e man gjerne korgesvett når man våkne... Men det e ikkje normalt når det e ørkedag, som det så fint heite. Neste tegnet mett va at traffikken va så stille i storgata. Normalt bruke det å være ganske mye trafikk på den tia av døgnet æ våkne men det va det altså ikkje nu. "Rart", tenkte æ og strakk mæ etter telefonen for å se ka klokka va..... DA bynte det...

Telefonen viste at klokka va 10.15.. ! "HÆH? Det kan jo ikkje stemme! Vekkerklokka på telefonen e jo stilt inn tel 06.45......!!!". I desperasjon keik æ på vekkerklokka Sigbjørn har på nattbordet men kom fort på at den, av en eller anna grunn, går altfor galt og æ har ikkje gidda å stille den. Æ måtte komme mæ ut i stua og sjekke om det her virkelig kunne være tilfelle og nærmest hoppa ut av senga og huska DA på at æ har ikkje linsan på mæ heller.. EN gang i måneden må æ bytte linsan mine og sia æ hadde glømt å ta med brillan oppover (som æ forsåvidt ikkje ser nå særlig med heller, sia de ikkje har vært justert sia 2001) så tok æ linsan av på kvelden før og skulle sette på mæ nye på morran. Blind som en grævling sprang æ rundt i stua som ei haulaus høns mens æ prøvde å huske kor det kunne være ei klokke i leiligheta. Sia æ ikkje SÅ nåkka spente æ jo såklart i det meste av stolbein og sekka som lå i veien før æ kunne konstantere at, joda, klokka VA 10.15.

"Shit, shit, SHIT! Æ har jo en rådssak som skulle være ferdig tel klokka 09.00 i morrest jo.....!" tenkte æ mens æ desperat (og fremdeles halvblind) prøvde å finne sekken så æ kunne ta opp jobbmobilen (som æ såklart hadde på lydløs). På den fant æ 5 ubesvarte anrop... Shit, shit, shit. Alle va bra den ene sjefen min som æ skulle se gjennom rådssaken med i morrest. Shit, shit, SHIIIIIIIIT! Æ heiv mæ over telefonen og ikkje før hadde ho rukke å svare så nærmest ropte æ "æ har forsoooove mæ! Æ våkna nu!" uten å tenke på at ho kanskje ikkje va klar over kæm som ringte ho. "Æ fær på kontoret NUH!" Heldigvis flirte ho nu lett tel det mæ og sa at æ ikkje trengte å stresse så veldig, men bare ringe ho når æ kom på kontoret.

Jada, men når æ først e forsovet mæ, så e adrenaline høgt i kroppen min og æ greie ikkje å roe ned. Æ susa inn på badet (mens æ smekka tåa ENDA en gang i dørstokkken, såklart) og bynte å rote i dassmappa mi etter linsan æ hadde tatt med. Fant en kor æ hadde skrevve en stor "V" som da såklart mente at den sku på venstre øye. PLutselig greidde æ ikkje å skjønne kor venstre øye mitt va når æ så mæ i speilet. Linsa mi va på venstre hand, men korsn venstre skulle den i når æ så på speilet? Venstre i hodet mitt eller venstre i speilet? Heldigvis skjønte æ etter ca 20 sekunds resonnement med mæ sjøl at den skulle i VENSTRE øye. Med linsan på plass heiv æ mæ i å pusse tennern og hørte at æ fekk ei melding på jobbmobilen fra sjefen min om at vi hadde fått ut dagen til å ferdigstille sakan våres og bare sende det til rådet sjøl, så æ trengte ikkje stresse. Puh, men æ va allikevel i modus nu og kunne ikkje stoppe.

Etter å ha hevve på mæ nåkka klea va det lett jogg inn tel kjøkkenet for å kaste et heilt brød i sekken samt en pakke med trønderfår, kle på sæ, hive sekken på ryggen å bynne å gå tel kontoret (som heldigvis ikkje e langt unna). Æ kjente æ bynte å roe mæ ned der æ va på tur bortover heilt tel æ traff på DØDEN for folk med dårlig tid: to nybakte mødre med SVÆRE barnevogne som har en ROLIG gange VED SIA AV KVERANDRE på fortauet.. Sweet jesus.... Ikkje kom æ mæ forbi dem med en gang heller, fordi det sto en butikkeier og spylte fortauet og æ måtte gå museskritt i mange meeeeter før æ kom mæ forbi. Gud bedre! Koffør, KOFFØR må de det? Koffør MÅ de gå rett atme kverandre og sperre HEILE fortauet og KOFFØR må de gå som om de e smurt inn i sirup? Gaaaaah! Aldri har lyskrysset vært tregere med å gi mæ grønn mann heller spør du mæ...

Etter mye om og men kom æ mæ inn på kontoret og fekk ordna det æ sku. Utrulig nok gikk det bra den dagen også og rådet fekk faktisk oversendt saken like før halv fire, men da har æ ete brødskive og alt foran maskina mens æ har skrevve og lest korrektur.

Da spør du dæ kanskje koffør æ har valgt å kalle innlegget mitt "skjebnens ironi"? Joda, det ska æ fortelle dæ. Det e fordi æ sett å skriv den her bloggen klokka 08.15 på en lørdagsmorra og æ har våkna heilt av mæ sjøl.... Hves ikkje det e skjebnens ironi, så veit ikkje æ ;)

Lukt, smak og minna

Æ e forferdelig treg med bloggen min, æ e klar over det. Men så bruke ikkje æ bloggen min tel å skrive om alt heller, men små ting som æ kjæm på eller som æ finn finurlig å skrive om. Nu e det på tide med en finurlighet igjen....

I det siste har æ tenkt på korsn smaka og lukta kan minne dæ på om forskjellige ting og kan utløse forskjellige følelsa hos dæ. For eksempel når æ smake fyrstekake, så minne det mæ om da æ va med pappa på biblioteket da æ va liten... Vi brukte alltid å ha ei fyrstekake som vi kosa oss med der og det minnes æ på kver gang æ et fyrstekake (som ikkje e så ofte nu meir).

Lukt kan og minne mæ om ting... For eksempel va æ hos tannlegen her en dag.. Generelt e æ ikkje gla i å gå tel tannlegen, æ hate det faktisk og æ spenne kver muskel i kroppen når æ ska dit. Det som e så rart e at når æ først e kommet i stolen, har fått bedøvelsen (gjør altså IKKJE nåkka større arbeid uten bedøvelse!!!) og tannlegen e i gang så e det ikkje så ille. Men før det e det nesten så æ bynne å gråte eller å brekke mæ mens æ vente på å komme inn og ikkje minst når de ska ta røntgen... Den der greia som ska holde tunga vekk fra tennern e alltid hard i kantan og den skjær sæ alltid inn i munnen når de ska ha mæ tel å bite på den.. Da bli æ kvalm og håpe at de e kjapp med å ta bildan før æ kaste opp i stolen. Men med en gang æ kjæm mæ inn tel Espen (min kjære, og utrulig nok fantastiske, tannlege) og vi e i gang så går det oftest greit. Tannlegen min e snill og spør mæ hele tia om det går bra og om æ vil ha pause osv. Æ trur det e derfor det går så bra, fordi han ikkje bli sur på mæ hves æ oppdage at bedøvelsen ikkje virke og æ spør om æ kan få meir. Han bære smile og gir mæ ei ny sprøyte mens han snakke om kor arti de e i radioresepsjonen i dag. Fantastiske Espen :)

Så ka e det som gjør at æ e så nervøs kver gang æ ska? Æ veit jo at Espen e kjempebra og at han ikkje bli sint på mæ uansett korsn æ ser ut i kjæften. Æ veit jo at æ ikkje bli å kjenne nåkka når æ har fått bedøvelse og æ veit jo at det går over. Men allikevel, når æ sett der på pauserommet så bynne æ å svette og anspenne mæ. Og nu har æ funne ut ka det e... Det e LUKTA. Lukta av venterommet hos tannlegen e faktisk heilt forferdelig og det minne mæ om barnetannlegen fra hælvette som æ hadde da æ va yngre. Lukta av fluor, lukta av et bor som har vært borti amalgan eller tenner generelt. Lukta av FRYKT!

Det e da det e godt å lukke øyan, ta et djupt åndedrag og tenke på følelsen av å sette på biblioteket med en bok eller et blad og en bette fyrstekake mens man e med pappa på jobb...

Tips til den påleggsleie

For tia har æ vært litt påleggslei og det e liksom ingenting som e godt når æ ska finne nåkka i kjøleskapet. Men mat må man jo ha så æ hiv jo nåkka på brødskiva og matpakken før æ fær på jobb. Men når æ e påleggslei så bli det ofte sånn at æ føle mæ ikkje fornøyd med maten når æ har spist og æ trur at æ må ha nåkka meir for å bli ordentlig tilfredsstilt. Det betyr gjerne at Trucken ikkje e langt unna. Ned dit og kjøpe ett eller anna. Sjokolade, nåkka salt, sjokoladebolle, nåkka søtt, ka som helst egentlig. I lengden e jo ikkje det heller så bra, så æ har bynt å eksperiementere med ka som gjør matpakka litt bedre og meir fristanes. Æ har funne ut at det ska ikkje så mye tel egentlig...

Kvitost (enten vanlig eller jarlsberg, men for min del faktisk helst det siste) e ofte en ting som man kan bruke som grunnlag for mye morro. Ska ikkje så mye tel før kvitosten bli fantastisk hves man ikkje bære vil ha osten:
Ost og litt syltetøy på toppen
Ost og store skive med tomat
Ost og meir grønnsaker enn tomat i tillegg til tomat - agurk eller paprika (IKKJE den grønne)
Ost og kaviar
Ost og kaviar OG agurk
Ost og skinke av nå slag med en masse grønnsaker
TOAST (for pokker).

Smelta ost e liksom det BESTE som finnes og kan brukes i nesten alt. Peis på sei æ bære og maten bli kjempemessig!

Ellers så fungere det også med peanuttsmør. Veit det høres sykt ut, men når man e påleggslei e det faktisk godt. Brødskive med leverpostei agurk OG paprika (fremdeles ikkje grønn) e også godt.

Druer i matboksen man kan nible på mens man et ei brødskive med, ja du gjetta det, OST :)

Enjoy folkens. Som dåkker skjønne e det ost som gjeld når man ska eksperiementere med pålegg. Særlig smelta ost, som en fantasisk omelett som æ ska ete tel frokost nu... Njammis :)

Just call it BONK! They suffer from bonk!

Æ har nok en gang inntatt den morsomme verden og med det mene æ stand up. Det siste året og kanskje særlig det siste halvåret har æ forelska mæ HEILT i Eddie Izzard - stand up kongen fra England. Han e bære heilt fantastisk! Han får mæ gjennom alle slags krisa bære med å stå på scena og glømme ka han hadde tenkt å sei! Utrulige menneske :)

I bunn og grunn har æ alltid likt morsomme menneska, om de e kjent for det eller ikkje. Folk som kan få mæ tel å flire så æ nesten sprekk har virkelig en stor sjanse hos mæ og æ tiltrekkes virkelig av folk som kan få mæ tel å flire. ELLER at æ kan få DE tel å flire skikkelig. Det like æ og. Æ e veldig gla i å showe (som de fleste av de som kjenne mæ godt nok allerede veit regne æ med) og nån gang kan æ kanskje bli litt for ivrig etter å ha rampelyset tel enhver tid. Uansett så elske æ å imitere andre folk og det e ingenting som e meir drivstoff på bålet mett enn at æ kan få folk tel å flire sæ lørvat når æ imitere. Da veit æ at æ har truffe spikern på hauet og æ e dritfornøyd med det.

Kanskje e det derfor æ simpelthen ELSKE Eddie Izzard. Ikkje nok med at hannes materiale virkelig får mæ tel å flire, men han e og en kløpper tel å imitere folk. Enten imitere han skuespellera og hannes Sean Connery som Noah (ja han som bygde arken i bibeln) får mæ bære tel å daue uansett kor mange ganga æ har sett den. I tillegg imitere han dyr og egentlig ka som helst og han trenge bære stå der og sei "mooh" når han e ei "crazy cow stopped by the police" og æ flire nok en gang.

Æ har erverva mæ de aller fleste showan hannes på dvd gjennom heile våren og sommern og æ ser de gladelig med nye menneska og æ sitere han tel de grader. I sommer kunne det kanskje bli litt for mye for enhver for da så æ på han KVÆR dag nærmest. E kanskje ikkje rart at nån folk på Markomeannu i år skjønte kor æ hadde henta min inspirasjon fra da æ skulle fortelle om MM sin historie og være arti. Æ sto der på scena og håpte at æ skulle være i det minste en brøkdel av så arti som Eddie kunne være. Om æ va det eller ikkje, det veit æ ikkje, men æ veit iallefall at æ kan være det på fæst når æ ska imitere personligheta som æ veit folk like at æ imitere.

Uansett.. Æ trudde at Eddie kanskje hadde lagt mikrofonen på hylla sia æ sjøl mente at æ ikkje hadde hørt så mye tel han sia 2003 showet Sexie, men så oppdaga æ plutselig at han enda va på turnea OG at han NETTOPP hadde vært i Norge. Va nesten så æ bynte å gråte da æ skjønte at æ hadde gådd glipp av Eddie live men tel min store trøst fant Børre en fin torrent tel mæ så æ kunne se på hannes nyeste show i jula: Stripped. Oh wonderful joy! Selv om Eddie hadde blitt litt eldre og kanskje lagt sæ litt meir ut og definitivt ikkje bruke like mye sminke som før (nevnte æ ikkje at han e Transvestitt? Åja, han e det men dæven han e en HOT transvestitt. Æ hadde tatt han med eller uten hæla ;)) så va han altså like morsom som alltid.

Æ har, såklart, mange favorittscena fra dvd'en, men en av favorittan mine e snutten om dysleksi og korsn han mene at det e nazi'an som har laga det ordet for å irritere unga med dysleksi (Eddie e delvis dysleksiker også ;)).

Without furter adou (eller korsn det nu skrives) så legge æ linken tel akkurat den. Enjoy and welcome to my funny world ;)

http://www.youtube.com/watch?v=2VDwc8CfIE4

Flykultur

I jobben min så reise æ endel og nu i forrige uke va æ i Alta i nån daga på strategimøta. Detta innebærte å fly fra Evenes tel Alta og telbake igjen. Det e ikkje akkurat en strekning som innebære ett fly, men det innebære minst en mellomlanding i tromsø før man går på tel Alta. Denna gangen måtte æ faktisk ha ei ekstra strekka å reise for å komme mæ heim tel Evenes på samme dag. Returruta mi va Alta-Tromsø-Bodø-Evenes. Sykt, æ veit, men æ kom mæ iallefall heim på samme dag og klokka va ikkje så langt på kveld heller :)

Anyway, etter å ha reist fleire strekke på to daga enn man normalt gjør for å komme sæ tel philadelphia (nesten) så har det slått mæ det her med "flykulturen" og ka man gjør og korsn man oppføre sæ. Ofte vitses det jo med det her med at folk reise sæ så og sei meengang flyet har gjort en anelse tel å stoppe opp og man e med gate'en. "At de gidde å drive å stå i kø, bære for å komme 3 sekund fortere til bagasjebåndet kor man uansett må stå å vente på bagasjen kjempelenge. Ka de stresse med egentlig?" osv osv osv.

MEN, æ har egentlig skjønt det. Etter å ha sotte en stund i de flyan som jo går her i norge (og SÆRLIG nordpå) så vil man rett og slett strekke på beinan. Det e ikkje akkurat god plass tel beina uansett om man kun e 1.60 høy som æ e. Æ skjønne godt at folk reise sæ opp så fort de kan, for i det minste bli risikoen for blodpropp i beina mindre hves du står i 4 minutt og får rørt LITT på beinan iallefall sånn at blodomløpet kjæm igang igjen etter å ha sotte klemt mellom setan på flyet. En anna ting oppdaga æ plutselig nu i forrige uke da æ hadde returruta mi heim. Greit nok så kjæm man sæ ikkje fortere tel bussen eller taxien eller ka som helst selv om man absolutt vil reise sæ fortest mulig og komme sæ ut. Egentlig så veit vi alle det innerst inne, at man kan like gjerne bære bli settanes litt tel og ikkje stresse sånn med det. Men det e nåkka med følelsen. Følelsen av at man e nån skritt nærmere "final destination" og man kan komme sæ ut av flyet og nærmere dit man vil. Enten man vil heim etter to daga med møta og vil ligge på sofaen eller man e på tur for å treffe nån som man ikkje har sett på en stund og som man veit står å vente med bagasjebåndet. Følelsen av å komme sæ nærmere målet e grunnen tel at man sprett opp og kjempe om å ha plass nok tel å ta på sæ jakka uten å slå ned både folk foran og bak dæ (for ikkje å snakke om å smekke arman i bagasjehyllan).

Æ syns det e heilt greit å gjøre det og æ tilhøre den gruppa som fortest mulig bære kjæm sæ på beinan. Det føles som en liten seier kvær gang æ faktisk får plass tel å få på mæ jakka og stå å vente før andre greie det. Veit ikkje koffør, men sånn e det bære.

Det æ derimot ikkje alltid skjønne e de som stille sæ opp når det e boarding i gate'en og man ska INN i flyet. Særlig ikkje hves man har seteplass allerede, men heller ikkje hves man reise aleina (som æ ofte gjør) og det ikkje e setereservasjon men førstemann tel mølla. Heilt ærlig så foretrekke æ å vente tel nesten siste person e gådd på flyet før æ reise mæ og stille mæ i køen. På den måten e stort sett alle setan opptatt av minst én person og æ kan sette mæ ytterst i medtgangen. Det e et taktisk spell fra min side, fordi når æ sett med medtgangen så e det MYE større sjanse for at æ kan reise mæ og vente på at flyvertinna ska få åpna døra... ;)

"Heavy thoughts" etter æ fant mastergraden min igjen...

Her om dagen dreiv æ å sku skrive en jobbsøknad. I søknaden snakka æ litt om masteroppgaven min og ka den inneholdt, så skulle æ referere tel at den ligg ute på det som kalles førr "munin" på universitetet sine heimesie. Æ googla titteln min, fant den med en gang og la linken i søknaden "for mere informasjon" liksom. Etter at søknaden va sendt så va fremdeles sia med oppgaven min oppe og æ trøkka for å åpne den. Æ leste sammendraget og forordet og så på innholdslista mi. Det va da det slo mæ. E det her virkelig nåkka Æ har skrevve? Va det detta æ satt og arbeidde med i to år og som ga mæ forferdelig angst og mente at heile livet kom tel å gå tel gaiken om det her ikkje gikk? Æ kjente den nesten ikkje igjen. Ikkje fordi den va blitt endra av nån eller nåkka, men rett og slett fordi det e gått snart halvanna år sia æ faktisk SÅ på den i det heile tatt.

Æ ska innrømme at æ har lest forordet og sammendraget et par ganga etter innlevering og avlagt eksamen, men that's it. Æ har faktisk ikkje sett på innholdslista mi engang og trur faktisk ikkje æ kunne snakka nåkka særlig om min utbrodering av teoria, metode og teoretikera som æ har skrevet om der. Det føltes veldig rart. Den her avhandlinga som e en av hjørnesteinan i mett liv så langt har blitt så fjern for mæ uten at æ egentlig har meint det eller merka det sjøl.

Det fekk mæ tel å tenke på ka nån sa tel mæ en gang da ho hadde slette med forferdelig eksamensangst og ikkje hatt fått nåkka stor sympati i heimen. Far hennes hadde sagt tel ho at: "den der eksamen e nu vel ikkje nåkka å drive å være så redd førr?! Det e en liten del av livet dett og det har ingenting å sei i den store sammenhengen når du bli eldre.". Da ho fortalte det huske æ at æ blei skikkelig sint og fornærma på hennes vegne. Ikkje viktig?!!? What?! Det e enkelt for de som sett på sidelinja å observere og som ikkje e medt oppi det. De ANE ikkje førr et hælvette det kan være når man e i si ega lille boble og heile livet omhandle masteroppgaven som skal leveres. "Det e detta som E livet mitt og realiteten min nu" huske æ at æ tenkte og skjønte ikkje korsn ho æ snakka med kunne ha en så slem far som sa nåkka sånt.

Men nu bynne æ kanskje å skjønne litt ka han meinte. Nu som det har gått halvanna år sia æ faktisk leverte, tok eksamen og leverte inn lesesalsnøkkeln min. Nu som æ nesten ikkje huske ka æ skreiv i den avhandlinga mi som va så utrulig viktig i livet mett og som va det einaste æ brydde mæ om, der og da. På en måte hadde denna faren rett. Det E faktisk en liten del av livet å skulle ta en eksamen og i den store sammenhengen e det kanskje ikkje det viktigste man gjør i livet og den verste bekymring man kan ha. Detta e forsåvidt nåkka æ kan sei NU når æ sett og har tatt eksamen og har en grad. Det hadde æ ikkje sagt når æ satt medt oppi det og det eneste som betydde nåkka for mæ va å bli ferdig med den graden så æ kunne gå videre. Og det e vel det han meinte, denna faren. "Ta nu den eksamen å bli ferdig med det så du kan gå videre..."

På en måte har han vel rett. Man e nødt å gjøre sæ ferdig med ting, så man kan gå videre. Men det e ikkje alltid så lett og det e ikkje alltid gjort på kort tid. Nån gang må man bruke flere år på å gjøre sæ ferdig med nåkka og komme sæ videre, mens andre ganga trenge man ikkje meir enn en dag eller kanskje bære ei tima for å bli ferdig å komme sæ videre. Alt ettersom ka man arbeide med...

Poenget mitt e vel at det va ganske rart og også morsomt å bli påminna om min egen masteroppgave. Mitt eget verk, som æ har komponert og som æ va så opphengt i da det sto på. Det va rart å oppdage at den ikkje hadde en så viktig del av livet mitt lengre, samtidig som den har vært en viktig del av livet mitt før og har gjort mæ til den æ e.

Poenget mitt e vel også at vi må huske at vi nån ganga trenge lengre tid på å gjøre sæ ferdig med ting og komme sæ videre. Og så må vi huske at det ikkje gjør nåkka om vi nån gang trenge litt lengre tid til å arbeide med nåkka for å komme sæ videre. Det som e viktig e at vi faktisk KJÆM oss videre ikkje kor lang TID det tar...

Ode til min mobiltelefon

Æ har kjøpt mæ en ny mobil. Fine nye w 890 mobilen min. Slank, svart og så kan man overføre musikk på den. Akkurat korsn æ ska gjøre det, har æ ikkje skjønt enda, men det kjæm nu vel etterkvert når æ trenge å lære det. Æ har jo mitt lille røde gull som æ bruke når æ trenge det, så æ stresse ikkje med å lære mæ det. Æ har overført de sangan æ vil ha tel ringetone og den æ vil ha tel alarmen min så det får holde med det.
Det e nåkka med en ny telefon som e heilt fantastisk. Man vakte den som om det skulle være det kjæreste du har og en stund så e den jo kanskje det kjæreste man har.

Men det e nåkka vemodig med å bytte telefon kjenne æ. Ved å ta i bruk en ny telefon betyr det at æ må legge vekk den gamle og det kjennes litt rart. Den gamle telefonen min har æ hatt sia 2005, i november bli det faktisk 4 år sia. Det e lenge og æ har fått et kjærlighetsforhold tel den, rett og slett. Den har vært gjennom tykt og tynt med mæ og selv om den har irritert VETTE av mæ med å klikke litt mongo, så e æ jo glad i den. Men det va på tide å ta farvel allikevel. Joystick'en fungerte ikkje heilt som den skulle og mange ganga har æ irritert mæ over at den ikkje fungere nedover og at æ må bla oppover tel å få tak i det æ ska ha. Eller da når den KUN virka nedover og INGEN andre veia. Steike det va en utfordring. Og i fjor i jula så fekk den rett og slett "slag" og va lam på nesten heile høyre side, såpass lam at æ ikkje fekk trykka pinkoden min. Da måtte æ ta i bruk en gammel telefon æ hadde. Men i mai så funka den plutselig igjen og sia da har vi stort sett vært gode venna. Men etterkvert merka man at den bynte å bli gammel og sliten. Den slo sæ av og på i tide og utide og lada ikkje heilt som den skulle, nåkka som kunne være veldig irriteranes hves man trudde man lada telefonen en natt og man skulle på lang kjøretur dagen etter med "low battery" skrikanes fra den. Men telslutt e det som med et gammelt kjæledyr: man må bære innse at tida e inne og at man må sleppe taket så den slepp å lide meir. Og det va det æ og måtte innse. Telefonen trenge å kvile og æ måtte sleppe taket og finne mæ en ny en.

Så... hvil i fred lille k 750i. Du har tjent mæ godt og vi har hatt a hell of a ride de åran som vi fikk. Nu søv den trygt og godt i skuffa nede på pikerommet mitt.