Å være noens datter eller søster

Æ har alltid vært vant tel at når man treffe nye folk så prøve man å plassere dem, det e en greie som æ trur alle gjør der det e mulighet for å kunne finne en fellesnevner lik for hverandre. Det spørres om ka som helst, men det som e vanligst e å spørre kæm man e sitt barn eller omså barnebarn. For min del handle det ofte om at folk gjenkjenne etternavnet mett Pappa sett navn Skåden e ikkje så vanlig i Nord Norge og det bites fort merke i det (med fare førr å bynne å høres eplekjekk ut...)

Uansett... For min del handle det om gjenkjennelse av "Skåden". Da æ bynte jobben min på Sametinget og va i Kautokeino og Karasjok de første gangan og helste på folk fikk æ som oftest spørsmål om "åja, leat don Asbjørgga nieida?/åja, e du Asbjørg sin datter?" korpå æ kunne svare bekreftanes at "juo gal mon lean/jada det er jeg nok". Mamma hadde sotte en periode som politiker på Sametinget og hadde vært leder av Samisk utdanningsråd og dermed kjente veldig mange i administrasjonen ho. De første gangan æ kom fra Kauto brukte æ bære å måtte sei te mamma "eeehm.. heilt kautokontoret helse, sånn i teorien.." for da hadde alle sammen spurt korsn det gikk med mamma og at æ virkelig måtte helse. Sia æ va forholdsvis ny og har en sjukdom som gjør at æ ikkje e god på å huske navnan tel folk de første gangan æ helse på dem, måtte det bli sånn.

Ellers opplevde æ også på Sametinget at folk kunne spørre om æ va søstra tel Sigbjørn eller Magne domantrener Skåden. Enten visste de om Sigbjørn pga hans forfatterskap eller gjennom Markomeannu og enten kjente de Magne pga hannes forfatterskap eller gjennom hannes domantrening som har vært i media på forskjellige måta. Etter dokumentaren tel Magne va æ på et museumsseminar i Karasjok og der va nån nye museumsfjes der æ helste på. Plutselig va det ei som sa "veit du, æ har en følelse av at æ har truffe dæ før...?" "jaaa, æ veit ikkje...? Emma Margret Skåden..." svarte æ. Korpå ho brøt ut "ÅJA! Du e jo søstra tel Magne domantrener Skåden! Æ har jo sett dæ i dokumentaren...!" og dermed va det avgjort og vi blei pratanes om korsn det gikk med Magne. I bunn og grunn har æ syntes at detta har vært en bra ice breaker (som det så fint heite på norsk), særlig da æ bynte på Sametinget og skulle konversere med mine kollegaer. Greit å ha en fellesnevner liksom.

Så da æ bynte på Universitetsbiblioteket (UB) va æ spent på korsn det skulle gå. Pappa e jo bibliotekkar og har jobba på folkebiblioteket da de bodde her i byen, men det va lenge sia og det va jo ikkje på UB. Æ regna kanskje ikkje med at det va så mange som visste av pappa eller mamma men som kanskje visste kæm Sigbjørn og Magne va sia de muligens har katalogisert bøkern demmes. Så feil skulle æ altså ta. Det e fleire gang når vi har vært på helserunda at folk har spurt "Ja, det e du som e den nye på IFU ja. Du, æ må spørre dæ, du e vel ikkje i slekt med Per Skåden, e du vel...?". Æ har altså funnet en ice breaker her også og æ får høre om kor og korsn folk har jobba med pappa som bibliotekkar. :)

Det va engang nån som spurte mæ om det ikkje va kjedelig å alltid forbindes med nån og ikkje være mæ sjøl, men æ syns egentlig ikkje det, for det e jo den æ e.. Æ like å kunne ha muligheten tel å break the ice med at æ e "Asbjørgga nieidda, søstra tel Sigbjørn eller Magne og Per Skådens datter". Koffør ska æ synes det e kjedelig å forbindes med nån man stolt kan fortelle at man e i familie med før folk lære dæ å kjenne? Bære fint, spør du mæ :) Etter at isen har blitt brutt vil jo folk uansett merke etterkvert kæm æ e :)

Dasspoesi

Så lenge båsa med do har vært tilstedeværende i verden trur æ at det har eksistert tægging på dass. De fleste offentlige plassan man går på do e det nåkka skriblerier på veggan eller andre steda inne i båsen. Oftest e det på døra rett foran dæ, for det e vel nærligganes å tru at det e dit man rekke best når man sett der å "løse verdensproblema".

Det e som oftest endel slagera som går igjen når man har vært rundt om og sett ka som står på dassa rundt om i verden (ja faktisk, de fleste offentlige do æ har vært på i utlandet har også tægging av stort sett samme slag). Her tel lands e det gjerne slagera som:

"........ (fyll inn navn som passer) e kjempesøt!!! <3" etterfulgt av nån som har skrevet under eller på sia av med en anna skrift og penn "nei, han e dritstygg!" som igjen e etterfulgt av nok en ny type skrift og penn som sei nåkka ala "hold kjæft styggen! ...... (fyll inn navn som passe) e jo driiiiiiiiiisøt!!!!" osv osv osv

En anna slager e varianta av "Blå/rød/grønn/svartruss .... (fyll inn det året som passe) e rå!" etterfulgt av de som såklart ikkje e enig med sistnevnte taler men heller mene at demmes år e det beste. Sjøl må æ innrømme at æ syntes det va en kjempegod ide å skrive "Elle melle musen, Russ 2000!" på en eller anna dassdør da æ va Russ, uvisst korsn bås æ egentlig va i... Æ regna med at det e nån som for lenge sia har skribla ett eller anna genialt over det som "heller død enn rød".

Dasspoesi altså, det e nåkka eget med det. Det har slått mæ for lenge sia kor lite nøttig det iallefall e å skrive "Æ vil at du ska bli kjæresten min, ..... (fyll inn et guttenavn som passe). Hilsen ... (fyll inn et jentenavn som passe). Heilt ærlig, ka e sjansen førr at fyren bli å fære inn på JENTEDASSEN å lese det som står der? Sjansen e jo der, heilt klart, men den e minimal.. Det slår mæ at jenta burde heller forn inn på guttedassen og skrevve det der, men det e jo en terskel å gå over, det at man ska gå inn på et do som har en MANN utpå sæ. Sånt gjør man jo bære ikkje..

Nei, takke mæ tel dassan her på UB. Her e det unisex do og dermed e det lovlig for alle å gå inn på korsn som helst av båsan her. I tillegg e jo detta en plass kor iallefall Russen ikkje e nå særlig å se, så man slepp unna alle de tæggingen iallefall. Her på UB-dassan i 2. etasje har det liksom vært meir sånne klistremerka på dorullholdern kor det står: "hvordan har du det, egentlig?" og så e det nummer tel Kirkens nødhjelp eller nåkka sånt... En plass e det nån som har skrevet med "caligrafiskrift" at ett eller anna band ikkje e et hardmetallband nede på flisan heilt mot gulvet. Det har liksom holdt sæ på det nivået der, her på akademia.

Men skinnet kan bedra... Tidlig i forrige uke va æ på do og på en av dorullholderan sto det med penn "tørk musa". Æ må innrømme æ flirte litt da æ leste det, for æ va ikkje forberedt på det i det heile tatt, det va liksom heilt ut av "sjangern" som tel nu hadde vært på UB og kanskje va det derfor æ flirte høyt og da meine æ HØYT da æ seint i forrige uke va innom den samme doen og oppdaga at her hadde nån svart.... Æ gjengir teksten i sin helhet under, og æ advare de som kanskje e litt sart av sæ mot litt sterkere ordbruk:

"Tørk musa"
"Gutte fitta du tenkte på? Hvis ikke -> tørk penis og pjøngen også :)"
................ "+ rævhållet"

Det tok det liksom tel et heilt anna nivå ka angår dasstægging æ har sett på universitetet iallefall :))

Solfri!!!

Denna uka har gådd merkelig fort. Plutselig slo det mæ at det faktisk e fredag i mårra og at det e helg igjen. Æ syns liksom at det nettopp va mandag og at æ va trøtt som en kråke pga for lite søvn i helga... I dag tenkte æ litt på ka det va som gjorde at uka har gådd så fort og æ har kommet frem til at det må være det faktum at sola virkelig e kommet fram den her uka.

Æ har kontor i 2. etasje på UB men sett ikkje atme vinduet der, allikevel har æ merka at kontoret har vært usedvanlig lyst den her uka og når æ har snudd mæ tel vinduet så har æ skjønt at det e fordi den fantastiske sola e telbake etter månedsvis med dvale. Det e nåkka heilt sinnsykt med at sola kjæm telbake igjen. Alle bli liksom litt crazy og det e LOV å være crazy, litt som at det e lov å være litt crazy når det e fullmåne. I dag kom sola gjennom vinduet igjen og æ fant ut at æ skulle gå ut en tur og myse på sola. Når æ går ut av kontoret kjæm æ liksom rett inn der kor det e en masse lesesalsplassa og da æ kom ut i dag så æ en fyr som pressa ansiktet mot vinduet for å se på sola. I lunsjen i går fløtta folk sæ etter sola og sto å åt brødskiva i vinduet heller enn å sette med bordet. (okei, det siste va egentlig å legge litt på, men vi va uansett alle gla for å se sola).

Etter å ha kjøpt mæ en iskaffelatte på Mix´en bynte æ å tenke på korsn det va når æ va unge og sola kom telbake og æ huska på at vi brukte å få solfri når sola kom. Med en gang vi så nåkka som kunne være et HINT av sol etter mørketia så bynte vi å mase om solfri på skolen. Alle sammen va veldig oppmerksom på om det va nåkka lysforandringe i den tia her for å kunne få bli den første tel å kauke: "SOLA! Ole, Ole, Ole! Kan vi få solfri???". Når æ tenke mæ om bynte vi vel allerede i desember å se etter sola, og sikkert prøvde vi oss på den et par ganga når det kom et plutselig lys utanfra og vi håpte på at lærarn ikkje skulle skjønne at det va plogen som dura forbi med blinkanes lys. Som oftest greidde vi ikkje å lure læreran vårres. Men når vi virkelig fortjente det og sola virkelig kom, da fikk vi solfri. Da kunne vi bære smekke igjen bøkern, pakke sekken og komme oss heim, i sola. Ofte har æ lurt på koffør vi fikk solfri og om andre skola praktiserte det. Grunnen tel solfri e vel kanskje så enkel som at det faktisk e lenge sia man har sett sola og at man burde heller komme sæ ut å leke i den heller enn å sette inne, nåkka som æ personlig syns e meget fornuftig. Når det kjæm tel om andre praktiserte det, så veit æ at Trøssemark skole gjorde det, men æ e usikker på om andre gjorde det. Iallefall veit æ at venninnan mine sørpå som æ fortalte det her til lurte på koffør i alle daga man skulle få gå fra skolen bære fordi SOLA kom medt på vintern, ka va så spesielt med DET, liksom?

Uansett, fint med solfri va det iallefall og tradisjonen med solfri syns æ e en kjempetradisjon som æ håpe iallefall Boltås skole fremdeles ivaretar. Faktisk syns æ fleire burde ta opp tradisjonen, hves de ikkje praktisere den. Det e faktisk mulig at æ bli å troppe opp på jobb i mårra, vente på at sola kjæm og så springe inn tel sjefen og sei: SOLA! Stein, Stein, Stein! Kan vi få solfri???"

Muligens.... Iallefall bli æ å gå ut å myse på den skulle den dukke opp i mårra også ;)

Minner fra et bibliotek...

Har herved jobba ei uke i min nye jobb og sålangt trives æ godt. Æ sett på universitetsbiblioteket (UB) i Tromsø og det e på mange måta både godt og rart å komme telbake hit igjen. Æ har sotte mange tima og daga på lesesalsplassan på UB og ikkje minst tilbringte æ masse tid inne på datasalen "Ember" før det blei vanlig at vi drassa med oss laptop'an med på universitetet eller man fikk egne datasale fordi man blei masterstudent.

Æ har tidligere blogga om at æ alltid føle mæ veldig heime og komfortabel på bibliotek og så gjør æ også nu når æ e telbake på UB. Selv om det e nån år sia æ har studert her så e det liksom visse ting som ikkje forandre sæ. Et eksempel e doan. Det e fremdeles de samme løse flisan og de samme døran som trenge en spesiell "touch" før du greie å låse de igjen (og forsåvidt opp igjen også) når du ska på do. Det minne mæ forresten om et morsomt minne fra mitt første år som student her på UiT kor en bekjent av mæ ikkje hadde lært sæ triksan med låsan og ikkje greidde å komme sæ ut på første forsøk. I dødsangst ringte personen til mæ minst 5 ganga uten at æ hørte telefonen. Heldigvis kom personen sæ ut og vi har flirt mye av episoden i ettertid... :)

Et anna eksempel e alle avisan. Æ hadde glømt kor fint det va å ha tilgang til alle slags avisa til enhver tid, bare rett under nesa di. Æ tar mæ sjøl i å rive med mæ Harstad tidende og Sagat når æ e på tur inn i lunsjen for så å legge de tilbake på plass når æ e ferdig. Og for ikkje å snakke om alle de gangan æ har lånt all slags rare bøker og de gangan æ har sotte i de blå stolan kor æ har prøvd å lese pensum, men har måtte gi tapt for søvnen som kom siganes. Visse ting forandre sæ ikkje: de blå stolan e enda her :)

Det som e forskjellen e at æ nu har nøkkelen tel den "indre verden" på UB. Det har æ ikkje hatt før. Andre dag på jobb gikk æ rundt for å teste at nøkkelkortet mitt passa der den skulle og vandra dermed i nye labyrinta. Herlig! :) Særlig da æ kom ned i kjelleren der "IT-guttan" sett og oppdaga akvariumet de hadde. Seriøst! En gammel svær pc-skjerm som de hadde tatt innmaten ut av gjennom toppen og rett og slett tilpassa inn et akvarium der. Så der svømme gullfiskan rundt, akkurat som de gamle skjermspareran. Fantastisk!

PS: æ har faktisk fått jobba litt konkret også, ikkje bære sprada rundt og kjent på følelsen av å være på et bibliotek hele dagen igjen ;)

Ode til en gjeng med gærninga som fortjene det...

Denna uka har vært en uke med blanda følelsa. Det e nåkka med det når man veit at man ska gå fra nåkka som man e vant tel og som på mange måta føles trygt og over tel nåkka som e ukjent, litt skummelt men samtidig veldig spennanes. Man bynne å tenke over om man har gjort rett avgjørelse eller om man har drette på draget.

For min del handle det om at æ har siste uke på jobb som rådgiver på Sametinget og skal bynne i ny jobb på Universitetet i neste uke. Sært. I nesten to år har æ jobba på Sametinget. Æ syns sjøl æ bynne å kjenne systemet godt, sakan godt, politikeran godt og ikkje minst kollegaene mine godt. Derfor føles det skummelt å skulle forlate detta trygge i hverdagen min og gå over tel nåkka det føles så æ ikkje har peiling på i det hele tatt... Det eneste æ veit e at det skal æ. Nu må ikkje dåkker tru at æ angre på avgjørelsen min, for det gjør æ ikkje. Æ glede mæ veldig tel å bynne i ny jobb, med heilt andre ting enn det æ har gjort de siste to åran og med heilt nye folk. Æ har stort sett alltid likt utfordringe og e vel av den typen som nån gang like å ha nåkka å bryne mæ på. Samtidig e det godt å bære kunne gjøre ting nærmest automatisk og nesten uten å tenke over at æ gjør det, det bli bære gjort. Mens æ høre på radioen og kanskje tel og med sett å tenke på andre ting, som ka æ ska ha tel middag den dagen, eller ka æ ska ha på mæ den kvelden når æ ska ut på byen...

Æ ska altså bytte jobb. Skummelt, men spennanes. Men samtidig som æ glede mæ over å bynne med nåkka heilt anna, hos en heilt anna institusjon, med heilt andre folk, så har æ skjønt koffør æ syns det e vemodig. Sametinget har ikkje vært en forferdelig arbeidsplass kor æ ikkje har trivdes, snarar tvert i mot. Æ har lært kjempemye, både om det samiske samfunnet, om mæ sjøl og æ har reist, masse. Det e nesten ikkje den lille plass æ ikkje har vært i på møta eller seminara i forbindelse med jobben og æ e blitt en jævel på å huske korsn fly æ må ta fra tromsø hves æ ska være i Lakselv sånn at æ rekke bussen tel Karasjok. Djevelsk god på bussrutan har æ blitt!

Men mest av alt, alle de menneskan æ har jobba med. Alle de æ har vært frustrert sammen med, drevet politikkutvikling med, diskutert med og ikkje minst FLIRT sammen med. For my GOD det har vært fliring, mye fliring, høy fliring, GAPSKRATTING rett og slett. Ikkje bære med mine "nærmeste" kollegaer, men med alle. Med lederan og med politikeran også. Like mye som æ har lært utrulig mye i jobben, så har æ nok tjent mæ nån ekstra år fordi æ har flirt så søkkanes ilag med alle sammen.

Så, denna bloggen e tel dåkker. Tel mine herlige kollegaer som kvær på sin måte har hatt sin betydning på mæ, på forskjellige måta. Dåkker e herlig og dåkker gjør en (parden my french) hælvettes god jobb!

Kanskje blei ikkje detta som mange av de andre blogginnleggan mine, der æ ironisere over rare ting i livet mitt, men nån gang kan selv æ være halvveis alvorlig.. Men frykt ikkje, det e ikkje lenge æ e alvorlig før æ går over tel å fjase, for let´s face it, det e jo det æ kan best: fjas ;)

Bli æ å savne dåkker? Ja det bli æ, men som æ sa tel en av kollegaene mine: vi har jo fremdeles facebook og æ har jo faktisk en mobil. That goes for all of you :)

PS: bilde e fra personalseminaret i desember og det illustrere vel bære korsn mesteparten av mine nesten to år har vært på Sametinget :D

Når man har virkelig heimlengsel

Nok en gang handle det her om ei reise, men hærre for ei reise!

Æ hadde vært i Karasjok i flere daga og skulle reise heim igjen en fredag. Denna gangen hadde æ faktisk løst HEILT heim tel Skånland, siden Eva skulle komme heim den helga og vi skulle bære ha det fint. Planen va klar og æ hadde bestilt flybilletta så æ rakk det ENESTE flyet som går fra Tromsø tel Evenes klokka 15.45.

Fredagsmorran gikk alt etter planen og æ tok buss fra Karasjok tel Lakselv halv 11 og sjekka inn og venta på flyet som skulle gå fra Lakselv tel Tromsø 12.30. Lite vesste æ ka æ hadde i vente.... Flyet vårres blei først forsenka og SÅ kansellert. Teknisk feil i Alta og det fikk ikkje lov tel å ta av.. Neivell.. Detta betydde at vi som va der hadde tre valg:

1) Vi kunne bli ombooka tel flyet som går 17.30 fra Lakselv. Detta flyet hadde imidlertid ikkje plass tel alle og sia det va nån unga som skulle reise så blei de prioritert.

2) Vi kunne fly fra Alta med et fly som gikk 18.00 (eller nåkka)

3) Vi kunne fly fra Hammerfest med et fly som gikk 17.03.

Vel.. For min del va æ jo fucked uansett. Æ kom jo ikkje tel å rekke det ENESTE flyet som går tel Evenes uansett. Ikkje ville æ kommet mæ til Evenes via Bodø heller fordi Avinor (de töntskallan) har endra på det flyet også så det va ikkje lengre ett alternativ. "Hælvette!" mumla æ mens æ tenkte hardt på korsn æ skulle gjøre det her. Vanligvis ville æ syntes det va fint, for da kunne æ stoppa i Tromsø og hatt ei helg der, men som sagt så VILLE æ faktisk heim fordi Eva kom. Men det e bedre å være haulaus enn rådlaus. Æ ringte tel Tor Gunnar og hørte om han hadde bil som skulle ned fra Tromsø og under over alle under han HADDE faktisk det. Hurra! Tor Gunnar redda dagen! Da kunne æ bære kjøre fra Tromsø og heim da. Alt i orden, bære litt seinare heime.

De fleste av oss blei booka om tel Hammerfest og blei sendt avgårde med minibuss. Æ regna på det og tenkte at æ kom tel å være heime i 21.00 tia. Det e jo rimelig greit det :) LITE visste æ ka æ hadde i vente. I Hammerfest va det jo, såklart, tåka tjukk som ertesuppa. Plutselig bynte det å ryktes i minibussen at flyan som skulle lande i Hammerfest ikkje har sikt nok og dermed lande en anna plass. Kor henne spør du? TAKE A WILD GUESS!!!?? Joda, i LAKSELV! JESUS! Jo meir vi nærma oss Hammerfest jo meir så vi at det her bli jo å gå rett tel gaiken, og så det gjorde. Flyet som skulle gå 17.03 kunne ikkje lande så det fløy tel Lakselv og landa der. Vi blei nok en gang booka om tel et fly som går 19.40 og kunne ikkje gjøre anna enn å vente og ringe TG og sei at æ bli forsenka, igjen...

Heldigvis bor Bjørnar i Hammerfest så æ kjeda mæ jo ikkje. Han henta mæ og vi poppa mikropopcorn i den ÜBERFÆNCYE leiligheta hannes. Meget fint :) Og så va det dags å fære tel flyplassen igjen. Da æ så ut stuvinduet tel Bjørnar så det jo lovanes ut og det va ikkje nå særlig med tåke. Men da æ gikk ut døra og så mot flyplassen va det ertesuppe. "hælvette...." MEN under over alle under så landa faktisk flyet, på 5. forsøk. FØRR en cowboypilot! Æ kom mæ tel Tromsø og landa i 20.30 tia. Der venta en bil tel mæ og æ fekk kjørt heim tel Skånland og va heime i 00.30 tia og helga med Eva va dermed berga!

Det e da man veit man har heimlengsel når man nærmest sette himmel og jord i bevegelse for å komme sæ heim når man har mulighet tel ei natt på hotell i Tromsø ei helg :)

Smalltalk i taxi

Æ reise jo, som sagt, endel i jobben min. I det siste har æ hatt endel reisa og detta har ført tel endel taxitura til og fra flyplass og hotell osv. I den forbindelse har æ bynt å lure litt på det her med korsn man oppføre sæ i taxi osv. Kor sette man sæ når man ska ta taxi? Kor mye ska man snakke med taxisjåføren osv? Kor mye VIL egentlig taxisjåføren snakke med dæ...?
Alt det her beror jo såklart på korhenne du e når du tar taxi, om man e aleina eller om man e fleire, kati på døgnet du tar taxi og, såklart, kor mange alkoholenheta eller ikkje du har i skolten.

For eksempel: kor sette du dæ når du ska ta taxi? Det e liksom en sånn uskreven regel om at man ska sette bake i taxien UANSETT om man e aleina eller ikkje. Det e vel sånn uttrykket "ka, trur du æ driv å kjøre taxi eller?!!" kjæm fra når man e mange i bilen og førstemann man sleppe av sett framme og ingen gidde å fløtte sæ fram. Man SKA liksom fløtte sæ fram selv om man kanskje bare har nån 100 meter å kjøre tel neste ska av, for ellers kjøre man taxi. Mens I en taxi så skal man sette bak. Æ sette mæ nesten aldri bak. Hves æ e aleina og ska ta taxi, så sette æ må framme, alltid! Uansett om det e medt på dagen eller medt på natta og uansett kor mange alkoholenheta eller ikkje æ har. Det føles heilt teit ut å ikkje gjøre det.

Men SÅ kjæm man jo tel smalltalk'en. Det e i bunn og grunn ganske vanskelig å skulle småsnakke med en taxisjåfør syns æ, SÆRLIG om man e aleina. E man fleire så kan man liksom småprate bære sæ i mellom om ka som helst nesten og dermed bli det ingen pinlig stillhet i taxien. Har man i tillegg nån alkoholenheta i skallen så bli det aldri nåkka pinlig stillhet, iallefall ikkje i de taxituran Æ tar når vi e flere med. Da e det nesten en konkurranse i å fortelle den artigste historien høgast og se kor lang tid det tar før taxisjåføren faktisk ikkje greie å holde sæ lengre. Æ e derimot aleina så bli det ikkje så mykje snakk.. Kanksje litt om at "hælvettes taxikøen e så lang om natta" eller "KJØØR! Æ orke ikkje dele med NÅN! KJØØØØØR!" og så snakke man om for et opplegg det kan være å dele taxi med folk som ska nesten samme plass som dæ, men som du ikkje kjenne. Det bli alltid krøll med betalinga. Før man veit ordet av det e man heime (hves man ikkje e bosatt i KROKEN da... Da må du ha en tale forberedt tel taxituren heim).

Utfordringa mi de siste gangan æ har tatt taxi har vært det at æ har vært 1) aleina 2)medt på dagen eller ettermiddagen 3) det har vært en taxitur som e mellom 7-12 minutt. Da slit æ. Ka SKA man snakke med taxisjåføren om? Ka ska æ snakke med fyren som kjøre mæ fra alta flyplass tel Rica i sentrum om? Når man har snakka om været i 2 minutt så har man ingenting meir å sei. Da kjæm den pinlige stillheta og man sett og vrir sæ og håpe at ting ska gå fortere og nån ganga bynne man kanskje å bli så desperat at man faktisk bynne å snakke om forskjellige skavanka man har eller om bensinprisen eller ka som helst. Det e ikkje godt å sei ka man bynne med når man e desperat etter at stillheta ikkje ska komme.

Æ for min del har bynt å gi beng! Æ skit nu i det! Koffør ska man bynne å bry sæ så veldig med det? Æ kan leve med å sette å holde kjæft hves taxisjåføren kan og nån gang e det faktisk bære fint å sette å holde kjæft ilag med nån andre (det temaet der kan jo bli en anna blogg med en seinare anledning kanskje....)

Mine samtala med taxisjåføran i det siste på arbeidsreise har vært følganes:

"Hallo, flyplassen"
................ (betyr lang pause med stillhet og bilduring)
"Ja æ betale med kort. Æ må ha kvittering. Takk skal du ha, hadet!"

Keep it simple and short, sei nu æ!