Just call it BONK! They suffer from bonk!

Æ har nok en gang inntatt den morsomme verden og med det mene æ stand up. Det siste året og kanskje særlig det siste halvåret har æ forelska mæ HEILT i Eddie Izzard - stand up kongen fra England. Han e bære heilt fantastisk! Han får mæ gjennom alle slags krisa bære med å stå på scena og glømme ka han hadde tenkt å sei! Utrulige menneske :)

I bunn og grunn har æ alltid likt morsomme menneska, om de e kjent for det eller ikkje. Folk som kan få mæ tel å flire så æ nesten sprekk har virkelig en stor sjanse hos mæ og æ tiltrekkes virkelig av folk som kan få mæ tel å flire. ELLER at æ kan få DE tel å flire skikkelig. Det like æ og. Æ e veldig gla i å showe (som de fleste av de som kjenne mæ godt nok allerede veit regne æ med) og nån gang kan æ kanskje bli litt for ivrig etter å ha rampelyset tel enhver tid. Uansett så elske æ å imitere andre folk og det e ingenting som e meir drivstoff på bålet mett enn at æ kan få folk tel å flire sæ lørvat når æ imitere. Da veit æ at æ har truffe spikern på hauet og æ e dritfornøyd med det.

Kanskje e det derfor æ simpelthen ELSKE Eddie Izzard. Ikkje nok med at hannes materiale virkelig får mæ tel å flire, men han e og en kløpper tel å imitere folk. Enten imitere han skuespellera og hannes Sean Connery som Noah (ja han som bygde arken i bibeln) får mæ bære tel å daue uansett kor mange ganga æ har sett den. I tillegg imitere han dyr og egentlig ka som helst og han trenge bære stå der og sei "mooh" når han e ei "crazy cow stopped by the police" og æ flire nok en gang.

Æ har erverva mæ de aller fleste showan hannes på dvd gjennom heile våren og sommern og æ ser de gladelig med nye menneska og æ sitere han tel de grader. I sommer kunne det kanskje bli litt for mye for enhver for da så æ på han KVÆR dag nærmest. E kanskje ikkje rart at nån folk på Markomeannu i år skjønte kor æ hadde henta min inspirasjon fra da æ skulle fortelle om MM sin historie og være arti. Æ sto der på scena og håpte at æ skulle være i det minste en brøkdel av så arti som Eddie kunne være. Om æ va det eller ikkje, det veit æ ikkje, men æ veit iallefall at æ kan være det på fæst når æ ska imitere personligheta som æ veit folk like at æ imitere.

Uansett.. Æ trudde at Eddie kanskje hadde lagt mikrofonen på hylla sia æ sjøl mente at æ ikkje hadde hørt så mye tel han sia 2003 showet Sexie, men så oppdaga æ plutselig at han enda va på turnea OG at han NETTOPP hadde vært i Norge. Va nesten så æ bynte å gråte da æ skjønte at æ hadde gådd glipp av Eddie live men tel min store trøst fant Børre en fin torrent tel mæ så æ kunne se på hannes nyeste show i jula: Stripped. Oh wonderful joy! Selv om Eddie hadde blitt litt eldre og kanskje lagt sæ litt meir ut og definitivt ikkje bruke like mye sminke som før (nevnte æ ikkje at han e Transvestitt? Åja, han e det men dæven han e en HOT transvestitt. Æ hadde tatt han med eller uten hæla ;)) så va han altså like morsom som alltid.

Æ har, såklart, mange favorittscena fra dvd'en, men en av favorittan mine e snutten om dysleksi og korsn han mene at det e nazi'an som har laga det ordet for å irritere unga med dysleksi (Eddie e delvis dysleksiker også ;)).

Without furter adou (eller korsn det nu skrives) så legge æ linken tel akkurat den. Enjoy and welcome to my funny world ;)

http://www.youtube.com/watch?v=2VDwc8CfIE4

Flykultur

I jobben min så reise æ endel og nu i forrige uke va æ i Alta i nån daga på strategimøta. Detta innebærte å fly fra Evenes tel Alta og telbake igjen. Det e ikkje akkurat en strekning som innebære ett fly, men det innebære minst en mellomlanding i tromsø før man går på tel Alta. Denna gangen måtte æ faktisk ha ei ekstra strekka å reise for å komme mæ heim tel Evenes på samme dag. Returruta mi va Alta-Tromsø-Bodø-Evenes. Sykt, æ veit, men æ kom mæ iallefall heim på samme dag og klokka va ikkje så langt på kveld heller :)

Anyway, etter å ha reist fleire strekke på to daga enn man normalt gjør for å komme sæ tel philadelphia (nesten) så har det slått mæ det her med "flykulturen" og ka man gjør og korsn man oppføre sæ. Ofte vitses det jo med det her med at folk reise sæ så og sei meengang flyet har gjort en anelse tel å stoppe opp og man e med gate'en. "At de gidde å drive å stå i kø, bære for å komme 3 sekund fortere til bagasjebåndet kor man uansett må stå å vente på bagasjen kjempelenge. Ka de stresse med egentlig?" osv osv osv.

MEN, æ har egentlig skjønt det. Etter å ha sotte en stund i de flyan som jo går her i norge (og SÆRLIG nordpå) så vil man rett og slett strekke på beinan. Det e ikkje akkurat god plass tel beina uansett om man kun e 1.60 høy som æ e. Æ skjønne godt at folk reise sæ opp så fort de kan, for i det minste bli risikoen for blodpropp i beina mindre hves du står i 4 minutt og får rørt LITT på beinan iallefall sånn at blodomløpet kjæm igang igjen etter å ha sotte klemt mellom setan på flyet. En anna ting oppdaga æ plutselig nu i forrige uke da æ hadde returruta mi heim. Greit nok så kjæm man sæ ikkje fortere tel bussen eller taxien eller ka som helst selv om man absolutt vil reise sæ fortest mulig og komme sæ ut. Egentlig så veit vi alle det innerst inne, at man kan like gjerne bære bli settanes litt tel og ikkje stresse sånn med det. Men det e nåkka med følelsen. Følelsen av at man e nån skritt nærmere "final destination" og man kan komme sæ ut av flyet og nærmere dit man vil. Enten man vil heim etter to daga med møta og vil ligge på sofaen eller man e på tur for å treffe nån som man ikkje har sett på en stund og som man veit står å vente med bagasjebåndet. Følelsen av å komme sæ nærmere målet e grunnen tel at man sprett opp og kjempe om å ha plass nok tel å ta på sæ jakka uten å slå ned både folk foran og bak dæ (for ikkje å snakke om å smekke arman i bagasjehyllan).

Æ syns det e heilt greit å gjøre det og æ tilhøre den gruppa som fortest mulig bære kjæm sæ på beinan. Det føles som en liten seier kvær gang æ faktisk får plass tel å få på mæ jakka og stå å vente før andre greie det. Veit ikkje koffør, men sånn e det bære.

Det æ derimot ikkje alltid skjønne e de som stille sæ opp når det e boarding i gate'en og man ska INN i flyet. Særlig ikkje hves man har seteplass allerede, men heller ikkje hves man reise aleina (som æ ofte gjør) og det ikkje e setereservasjon men førstemann tel mølla. Heilt ærlig så foretrekke æ å vente tel nesten siste person e gådd på flyet før æ reise mæ og stille mæ i køen. På den måten e stort sett alle setan opptatt av minst én person og æ kan sette mæ ytterst i medtgangen. Det e et taktisk spell fra min side, fordi når æ sett med medtgangen så e det MYE større sjanse for at æ kan reise mæ og vente på at flyvertinna ska få åpna døra... ;)

"Heavy thoughts" etter æ fant mastergraden min igjen...

Her om dagen dreiv æ å sku skrive en jobbsøknad. I søknaden snakka æ litt om masteroppgaven min og ka den inneholdt, så skulle æ referere tel at den ligg ute på det som kalles førr "munin" på universitetet sine heimesie. Æ googla titteln min, fant den med en gang og la linken i søknaden "for mere informasjon" liksom. Etter at søknaden va sendt så va fremdeles sia med oppgaven min oppe og æ trøkka for å åpne den. Æ leste sammendraget og forordet og så på innholdslista mi. Det va da det slo mæ. E det her virkelig nåkka Æ har skrevve? Va det detta æ satt og arbeidde med i to år og som ga mæ forferdelig angst og mente at heile livet kom tel å gå tel gaiken om det her ikkje gikk? Æ kjente den nesten ikkje igjen. Ikkje fordi den va blitt endra av nån eller nåkka, men rett og slett fordi det e gått snart halvanna år sia æ faktisk SÅ på den i det heile tatt.

Æ ska innrømme at æ har lest forordet og sammendraget et par ganga etter innlevering og avlagt eksamen, men that's it. Æ har faktisk ikkje sett på innholdslista mi engang og trur faktisk ikkje æ kunne snakka nåkka særlig om min utbrodering av teoria, metode og teoretikera som æ har skrevet om der. Det føltes veldig rart. Den her avhandlinga som e en av hjørnesteinan i mett liv så langt har blitt så fjern for mæ uten at æ egentlig har meint det eller merka det sjøl.

Det fekk mæ tel å tenke på ka nån sa tel mæ en gang da ho hadde slette med forferdelig eksamensangst og ikkje hatt fått nåkka stor sympati i heimen. Far hennes hadde sagt tel ho at: "den der eksamen e nu vel ikkje nåkka å drive å være så redd førr?! Det e en liten del av livet dett og det har ingenting å sei i den store sammenhengen når du bli eldre.". Da ho fortalte det huske æ at æ blei skikkelig sint og fornærma på hennes vegne. Ikkje viktig?!!? What?! Det e enkelt for de som sett på sidelinja å observere og som ikkje e medt oppi det. De ANE ikkje førr et hælvette det kan være når man e i si ega lille boble og heile livet omhandle masteroppgaven som skal leveres. "Det e detta som E livet mitt og realiteten min nu" huske æ at æ tenkte og skjønte ikkje korsn ho æ snakka med kunne ha en så slem far som sa nåkka sånt.

Men nu bynne æ kanskje å skjønne litt ka han meinte. Nu som det har gått halvanna år sia æ faktisk leverte, tok eksamen og leverte inn lesesalsnøkkeln min. Nu som æ nesten ikkje huske ka æ skreiv i den avhandlinga mi som va så utrulig viktig i livet mett og som va det einaste æ brydde mæ om, der og da. På en måte hadde denna faren rett. Det E faktisk en liten del av livet å skulle ta en eksamen og i den store sammenhengen e det kanskje ikkje det viktigste man gjør i livet og den verste bekymring man kan ha. Detta e forsåvidt nåkka æ kan sei NU når æ sett og har tatt eksamen og har en grad. Det hadde æ ikkje sagt når æ satt medt oppi det og det eneste som betydde nåkka for mæ va å bli ferdig med den graden så æ kunne gå videre. Og det e vel det han meinte, denna faren. "Ta nu den eksamen å bli ferdig med det så du kan gå videre..."

På en måte har han vel rett. Man e nødt å gjøre sæ ferdig med ting, så man kan gå videre. Men det e ikkje alltid så lett og det e ikkje alltid gjort på kort tid. Nån gang må man bruke flere år på å gjøre sæ ferdig med nåkka og komme sæ videre, mens andre ganga trenge man ikkje meir enn en dag eller kanskje bære ei tima for å bli ferdig å komme sæ videre. Alt ettersom ka man arbeide med...

Poenget mitt e vel at det va ganske rart og også morsomt å bli påminna om min egen masteroppgave. Mitt eget verk, som æ har komponert og som æ va så opphengt i da det sto på. Det va rart å oppdage at den ikkje hadde en så viktig del av livet mitt lengre, samtidig som den har vært en viktig del av livet mitt før og har gjort mæ til den æ e.

Poenget mitt e vel også at vi må huske at vi nån ganga trenge lengre tid på å gjøre sæ ferdig med ting og komme sæ videre. Og så må vi huske at det ikkje gjør nåkka om vi nån gang trenge litt lengre tid til å arbeide med nåkka for å komme sæ videre. Det som e viktig e at vi faktisk KJÆM oss videre ikkje kor lang TID det tar...

Ode til min mobiltelefon

Æ har kjøpt mæ en ny mobil. Fine nye w 890 mobilen min. Slank, svart og så kan man overføre musikk på den. Akkurat korsn æ ska gjøre det, har æ ikkje skjønt enda, men det kjæm nu vel etterkvert når æ trenge å lære det. Æ har jo mitt lille røde gull som æ bruke når æ trenge det, så æ stresse ikkje med å lære mæ det. Æ har overført de sangan æ vil ha tel ringetone og den æ vil ha tel alarmen min så det får holde med det.
Det e nåkka med en ny telefon som e heilt fantastisk. Man vakte den som om det skulle være det kjæreste du har og en stund så e den jo kanskje det kjæreste man har.

Men det e nåkka vemodig med å bytte telefon kjenne æ. Ved å ta i bruk en ny telefon betyr det at æ må legge vekk den gamle og det kjennes litt rart. Den gamle telefonen min har æ hatt sia 2005, i november bli det faktisk 4 år sia. Det e lenge og æ har fått et kjærlighetsforhold tel den, rett og slett. Den har vært gjennom tykt og tynt med mæ og selv om den har irritert VETTE av mæ med å klikke litt mongo, så e æ jo glad i den. Men det va på tide å ta farvel allikevel. Joystick'en fungerte ikkje heilt som den skulle og mange ganga har æ irritert mæ over at den ikkje fungere nedover og at æ må bla oppover tel å få tak i det æ ska ha. Eller da når den KUN virka nedover og INGEN andre veia. Steike det va en utfordring. Og i fjor i jula så fekk den rett og slett "slag" og va lam på nesten heile høyre side, såpass lam at æ ikkje fekk trykka pinkoden min. Da måtte æ ta i bruk en gammel telefon æ hadde. Men i mai så funka den plutselig igjen og sia da har vi stort sett vært gode venna. Men etterkvert merka man at den bynte å bli gammel og sliten. Den slo sæ av og på i tide og utide og lada ikkje heilt som den skulle, nåkka som kunne være veldig irriteranes hves man trudde man lada telefonen en natt og man skulle på lang kjøretur dagen etter med "low battery" skrikanes fra den. Men telslutt e det som med et gammelt kjæledyr: man må bære innse at tida e inne og at man må sleppe taket så den slepp å lide meir. Og det va det æ og måtte innse. Telefonen trenge å kvile og æ måtte sleppe taket og finne mæ en ny en.

Så... hvil i fred lille k 750i. Du har tjent mæ godt og vi har hatt a hell of a ride de åran som vi fikk. Nu søv den trygt og godt i skuffa nede på pikerommet mitt.

Gamle vs nye handduka

Æ har blogga om det her en gang for lenge sia, men det va i en anna blogg i en anna tid og som unigtroms.no har vært så elskverdig å bære slette for mæ. Bitter, neida ikkje i det heile tatt. Egentlig burde æ sjøl ta mine forbehold og legge blogginnleggan mine inn i ei egen mappe på maskina mi samtidig som æ legg de ut på nett, så æ veit at æ har de i telfelle ting bli sletta...

Anyway... Det va ikkje det æ skulle snakke om. Det her handle om handduka. Ja, dåkker leste rett, handduka. Det e alltid snakk om at handdukan ska være så myyyk og gooood å ha rundt sæ og man ska bruke tøymykner så de bli mjuk og fin. Vel, æ e egentlig av en litt anna oppfatning æ. Æ like at handdukan e litt mindre myk og æ har en veldig god og praktisk grunn tel det. Da bli æ faktisk tørr. For let's face it, man bli IKKJE tørr av nye og mjuke og deilige handduka. Det føles liksom mest som de bære gnir vannet utover på kroppen din og du føle at du må lufttørke i minst ei halvtime etterpå, fordi handduken har bære ikkje gjort jobben sin. Særlig når æ ska tørke håret. Det nøtte ikkje kor mye æ gnir, det e nesten like vått. Det heile ende opp med at æ bære må bruke handduken som en slags "risteanretning" for å riste håret mett tørt. Galskap! Og så loe de også. Du må jo nesten dusje en gang tel ETTER at du har tørka dæ, fordi handduken levne en masse lodotta på heile kroppen din.

Nei, takke mæ tel gamle slitte og ikkje minst RUE handduka som har vært vaska så mange ganga uten tøymykner at man faktisk kan stille dem på gulvet så de står, av sæ sjøl. Du veit at du kjæm tel å bli skikkelig tørr og god når handduken e så ru at det nesten føles så det øverste hudlaget dett gnis av. Det e da man veit at man ikkje trenge å dusje enda en gang fordi handduken har lagt igjen lodotta over heile dæ. Gamle handduka gjør ikkje det, sikkert fordi de ikkje har nåkka igjen og det e nok derfor de e såpass ru og bra på tørking som de e.

Egentlig burde det finnes en plass kor man bære kan få kjøpt utvaska handduka, ferdig ru og tel å plasseres ståanes på gulvet. Så slepp man alt det her styret med å vaske den nye handduken altfor mange ganga før man bli fornøyd... Kanskje det e en forretningside på gang her...? I såfall så har æ copyright'a den NUH ;D

Drag me out of the cinema

På tirsdag fant Børre og æ på at vi skulle fære på kino. Egentlig skulle vi se på Angels and Demons sia vi ikkje fekk sett den i Harstad i forgje uke, men så så vi plutselig at "Drag me to hell" va kommet. Den hadde vi lest om i Magasinet da vi venta på den utruuuulig gode burgern på Lødingen Hotell nån daga i forveien og den hadde fått gode kritikka og virka veldig spennanes.
Æ har jo alltid vært sånn at æ like å få mine adrenalinkick av å se skrekkfilma, that's how I do it, liksom. Vi bestemte oss for at den her ville vi se, man har da overlevd the Grudge, The Ring, Dark Water og andre crazye filma så den her kunne jo bære føye sæ i rekka.

Hærregud kor feil vi tok. Etter 45 minutt i filmen kor æ hadde hatt frysninge stort sett heile tia (og ikkje bære LITT, men HEILE kroppen hadde frysninge og æ satt med en lamma følelse i kroppen) så erklærte æ at: "æ greie ikkje det her, æ greie seriøst ikkje det her meir!" Men æ holdt mæ nu der inne i ca 10 min tel heilt tel Børre også erklærte at det HER blei for mye. Vi gikk. Og gla e æ for det! Æ hadde sannsynligvis måtta fløtta ut av bestemorhuset fordi æ ville trudd at alle lyda va sigøynerdama som va ute etter mæ...

Men ka e det som egentlig fekk mæ tel å reagere så hardt på nettopp den HER filmen og fekk mæ tel å måtte forlate når æ har greidd å sette gjennom the grudge, Villmark osv som kan være like ille? Æ trur det har nåkka å gjøre med måten man e oppdratt på. Man ska ikkje legge sæ ut med visse folk og man ska ikkje herme eller plage andre for mye, for man veit aldri ka de kan finne på å gjøre. I telfelle i filmen va det ei gammel sigøynerdame som følte ho hadde blitt ydmyka av den søte dama i banken og ho heiv en forbandelse over ho. ANGST!

Heile veien heim gikk æ og priste mæ lykkelig for at æ ikkje har lagt mæ ut med nån sigøynera eller andre som kan finne på å kaste en forbainnelse over mæ (iallfall håpe og trur æ ikkje det).
Enden på visa va og at vi måtte bære sette på Team America for å være sikker på at vi ikkje hadde "the gypsy queen" som det siste i underbevisstheta vårres. Ingenting som en god latterliggjørelse av Amerihkka for å glømme alt anna skummelt i verden...

Do-kultur

Har tenkt endel på det her med å gå på do og de valg man gjør der. Nu tenke æ ikkje på når man går på sett personlige dass heime eller forsåvidt hos nån andre, men når man e på "offentlige institusjona" eller nåkka sånt. For eksempel på universitetet eller på kinoen, kor man har mange dass å velge mellom.

Når man kjæm inn på et dass kor det e mange døre å velge mellom, korsn dør velge man da? Æ får min del går alltid for nån døre i midten og nesten aldri velge av nån av de to ytterste. Det kan henge sammen med at æ har erfaringe med at de dassan ytterst alltid e tett eller nesten tett og dermed kan man bli utsatt for en vanskelig situasjon når man e ferdig med å gjøre det man kom førr. En anna faktor som spelle inn kan være om ei dør e lukka eller åpen når man kjæm inn. Æ bruke å gå for døra som e åpen (av de i midten såklart) og som æ høre det ikkje sildre fra (som kan indikere at nån nettopp har vært der inne).

Men det e jo også litt rart. Koffør velge nån, når man har bæsja å levne døra på gløtt? Detta e egentlig nåkka som æ aldri har tenkt på før Børre kommenterte at "æ skjønner ikke koffør folk har behov for å dele dritlukta si med resten av dassen..." og han har forsåvidt et godt poeng med det. Kanskje sette man døra på gløtt fordi man vil være snill med evt nestemann som går inn der, så man ikkje trenge å bli truffet av en vegg med dritlukt når man åpne døra, men at det e overkommelig å sette der inne. Allikevel bli det ikkje nåkka bedre å spre det ut i "fellesarealet" på dassen heller, spør du mæ.. Da bli det jo smærte for mange andre i tillegg tel den stakkars jæveln som går inn etter nån har drette der inne.

En anna klassiker bruke å være å demonstrativt vifte handa foran næsa når man kjæm ut av et avlukke der det har vært nån før som har bæsja. Liksom for å signalisere tel nån som står utfor at "ja gurimalla her va det nån som har drette skikkelig.." Koffør gjør man det? Heilt ærlig fatte æ ikkje vitsen, for kvær gang nån gjør sånt hves Æ står utaførr, så tenke æ bære "ja klaaart at det ikkje va du som stinka ut det avlukke der..."

Æ oppfordre herved alle tel å bære gi balle i det og heller kommentere hves det virke som at andre merke lukta fra avlukket du kom fra. Bære nikk triumferanes å sei nåkka sånt som: "jepp, that's MY work" mens du smile og vaske hendern. For det e jo DET alle sammen kjæm tel å tru uansett, så koffør ikkje bære take it all the way.... ;)