Just call it BONK! They suffer from bonk!

Æ har nok en gang inntatt den morsomme verden og med det mene æ stand up. Det siste året og kanskje særlig det siste halvåret har æ forelska mæ HEILT i Eddie Izzard - stand up kongen fra England. Han e bære heilt fantastisk! Han får mæ gjennom alle slags krisa bære med å stå på scena og glømme ka han hadde tenkt å sei! Utrulige menneske :)

I bunn og grunn har æ alltid likt morsomme menneska, om de e kjent for det eller ikkje. Folk som kan få mæ tel å flire så æ nesten sprekk har virkelig en stor sjanse hos mæ og æ tiltrekkes virkelig av folk som kan få mæ tel å flire. ELLER at æ kan få DE tel å flire skikkelig. Det like æ og. Æ e veldig gla i å showe (som de fleste av de som kjenne mæ godt nok allerede veit regne æ med) og nån gang kan æ kanskje bli litt for ivrig etter å ha rampelyset tel enhver tid. Uansett så elske æ å imitere andre folk og det e ingenting som e meir drivstoff på bålet mett enn at æ kan få folk tel å flire sæ lørvat når æ imitere. Da veit æ at æ har truffe spikern på hauet og æ e dritfornøyd med det.

Kanskje e det derfor æ simpelthen ELSKE Eddie Izzard. Ikkje nok med at hannes materiale virkelig får mæ tel å flire, men han e og en kløpper tel å imitere folk. Enten imitere han skuespellera og hannes Sean Connery som Noah (ja han som bygde arken i bibeln) får mæ bære tel å daue uansett kor mange ganga æ har sett den. I tillegg imitere han dyr og egentlig ka som helst og han trenge bære stå der og sei "mooh" når han e ei "crazy cow stopped by the police" og æ flire nok en gang.

Æ har erverva mæ de aller fleste showan hannes på dvd gjennom heile våren og sommern og æ ser de gladelig med nye menneska og æ sitere han tel de grader. I sommer kunne det kanskje bli litt for mye for enhver for da så æ på han KVÆR dag nærmest. E kanskje ikkje rart at nån folk på Markomeannu i år skjønte kor æ hadde henta min inspirasjon fra da æ skulle fortelle om MM sin historie og være arti. Æ sto der på scena og håpte at æ skulle være i det minste en brøkdel av så arti som Eddie kunne være. Om æ va det eller ikkje, det veit æ ikkje, men æ veit iallefall at æ kan være det på fæst når æ ska imitere personligheta som æ veit folk like at æ imitere.

Uansett.. Æ trudde at Eddie kanskje hadde lagt mikrofonen på hylla sia æ sjøl mente at æ ikkje hadde hørt så mye tel han sia 2003 showet Sexie, men så oppdaga æ plutselig at han enda va på turnea OG at han NETTOPP hadde vært i Norge. Va nesten så æ bynte å gråte da æ skjønte at æ hadde gådd glipp av Eddie live men tel min store trøst fant Børre en fin torrent tel mæ så æ kunne se på hannes nyeste show i jula: Stripped. Oh wonderful joy! Selv om Eddie hadde blitt litt eldre og kanskje lagt sæ litt meir ut og definitivt ikkje bruke like mye sminke som før (nevnte æ ikkje at han e Transvestitt? Åja, han e det men dæven han e en HOT transvestitt. Æ hadde tatt han med eller uten hæla ;)) så va han altså like morsom som alltid.

Æ har, såklart, mange favorittscena fra dvd'en, men en av favorittan mine e snutten om dysleksi og korsn han mene at det e nazi'an som har laga det ordet for å irritere unga med dysleksi (Eddie e delvis dysleksiker også ;)).

Without furter adou (eller korsn det nu skrives) så legge æ linken tel akkurat den. Enjoy and welcome to my funny world ;)

http://www.youtube.com/watch?v=2VDwc8CfIE4

Flykultur

I jobben min så reise æ endel og nu i forrige uke va æ i Alta i nån daga på strategimøta. Detta innebærte å fly fra Evenes tel Alta og telbake igjen. Det e ikkje akkurat en strekning som innebære ett fly, men det innebære minst en mellomlanding i tromsø før man går på tel Alta. Denna gangen måtte æ faktisk ha ei ekstra strekka å reise for å komme mæ heim tel Evenes på samme dag. Returruta mi va Alta-Tromsø-Bodø-Evenes. Sykt, æ veit, men æ kom mæ iallefall heim på samme dag og klokka va ikkje så langt på kveld heller :)

Anyway, etter å ha reist fleire strekke på to daga enn man normalt gjør for å komme sæ tel philadelphia (nesten) så har det slått mæ det her med "flykulturen" og ka man gjør og korsn man oppføre sæ. Ofte vitses det jo med det her med at folk reise sæ så og sei meengang flyet har gjort en anelse tel å stoppe opp og man e med gate'en. "At de gidde å drive å stå i kø, bære for å komme 3 sekund fortere til bagasjebåndet kor man uansett må stå å vente på bagasjen kjempelenge. Ka de stresse med egentlig?" osv osv osv.

MEN, æ har egentlig skjønt det. Etter å ha sotte en stund i de flyan som jo går her i norge (og SÆRLIG nordpå) så vil man rett og slett strekke på beinan. Det e ikkje akkurat god plass tel beina uansett om man kun e 1.60 høy som æ e. Æ skjønne godt at folk reise sæ opp så fort de kan, for i det minste bli risikoen for blodpropp i beina mindre hves du står i 4 minutt og får rørt LITT på beinan iallefall sånn at blodomløpet kjæm igang igjen etter å ha sotte klemt mellom setan på flyet. En anna ting oppdaga æ plutselig nu i forrige uke da æ hadde returruta mi heim. Greit nok så kjæm man sæ ikkje fortere tel bussen eller taxien eller ka som helst selv om man absolutt vil reise sæ fortest mulig og komme sæ ut. Egentlig så veit vi alle det innerst inne, at man kan like gjerne bære bli settanes litt tel og ikkje stresse sånn med det. Men det e nåkka med følelsen. Følelsen av at man e nån skritt nærmere "final destination" og man kan komme sæ ut av flyet og nærmere dit man vil. Enten man vil heim etter to daga med møta og vil ligge på sofaen eller man e på tur for å treffe nån som man ikkje har sett på en stund og som man veit står å vente med bagasjebåndet. Følelsen av å komme sæ nærmere målet e grunnen tel at man sprett opp og kjempe om å ha plass nok tel å ta på sæ jakka uten å slå ned både folk foran og bak dæ (for ikkje å snakke om å smekke arman i bagasjehyllan).

Æ syns det e heilt greit å gjøre det og æ tilhøre den gruppa som fortest mulig bære kjæm sæ på beinan. Det føles som en liten seier kvær gang æ faktisk får plass tel å få på mæ jakka og stå å vente før andre greie det. Veit ikkje koffør, men sånn e det bære.

Det æ derimot ikkje alltid skjønne e de som stille sæ opp når det e boarding i gate'en og man ska INN i flyet. Særlig ikkje hves man har seteplass allerede, men heller ikkje hves man reise aleina (som æ ofte gjør) og det ikkje e setereservasjon men førstemann tel mølla. Heilt ærlig så foretrekke æ å vente tel nesten siste person e gådd på flyet før æ reise mæ og stille mæ i køen. På den måten e stort sett alle setan opptatt av minst én person og æ kan sette mæ ytterst i medtgangen. Det e et taktisk spell fra min side, fordi når æ sett med medtgangen så e det MYE større sjanse for at æ kan reise mæ og vente på at flyvertinna ska få åpna døra... ;)

"Heavy thoughts" etter æ fant mastergraden min igjen...

Her om dagen dreiv æ å sku skrive en jobbsøknad. I søknaden snakka æ litt om masteroppgaven min og ka den inneholdt, så skulle æ referere tel at den ligg ute på det som kalles førr "munin" på universitetet sine heimesie. Æ googla titteln min, fant den med en gang og la linken i søknaden "for mere informasjon" liksom. Etter at søknaden va sendt så va fremdeles sia med oppgaven min oppe og æ trøkka for å åpne den. Æ leste sammendraget og forordet og så på innholdslista mi. Det va da det slo mæ. E det her virkelig nåkka Æ har skrevve? Va det detta æ satt og arbeidde med i to år og som ga mæ forferdelig angst og mente at heile livet kom tel å gå tel gaiken om det her ikkje gikk? Æ kjente den nesten ikkje igjen. Ikkje fordi den va blitt endra av nån eller nåkka, men rett og slett fordi det e gått snart halvanna år sia æ faktisk SÅ på den i det heile tatt.

Æ ska innrømme at æ har lest forordet og sammendraget et par ganga etter innlevering og avlagt eksamen, men that's it. Æ har faktisk ikkje sett på innholdslista mi engang og trur faktisk ikkje æ kunne snakka nåkka særlig om min utbrodering av teoria, metode og teoretikera som æ har skrevet om der. Det føltes veldig rart. Den her avhandlinga som e en av hjørnesteinan i mett liv så langt har blitt så fjern for mæ uten at æ egentlig har meint det eller merka det sjøl.

Det fekk mæ tel å tenke på ka nån sa tel mæ en gang da ho hadde slette med forferdelig eksamensangst og ikkje hatt fått nåkka stor sympati i heimen. Far hennes hadde sagt tel ho at: "den der eksamen e nu vel ikkje nåkka å drive å være så redd førr?! Det e en liten del av livet dett og det har ingenting å sei i den store sammenhengen når du bli eldre.". Da ho fortalte det huske æ at æ blei skikkelig sint og fornærma på hennes vegne. Ikkje viktig?!!? What?! Det e enkelt for de som sett på sidelinja å observere og som ikkje e medt oppi det. De ANE ikkje førr et hælvette det kan være når man e i si ega lille boble og heile livet omhandle masteroppgaven som skal leveres. "Det e detta som E livet mitt og realiteten min nu" huske æ at æ tenkte og skjønte ikkje korsn ho æ snakka med kunne ha en så slem far som sa nåkka sånt.

Men nu bynne æ kanskje å skjønne litt ka han meinte. Nu som det har gått halvanna år sia æ faktisk leverte, tok eksamen og leverte inn lesesalsnøkkeln min. Nu som æ nesten ikkje huske ka æ skreiv i den avhandlinga mi som va så utrulig viktig i livet mett og som va det einaste æ brydde mæ om, der og da. På en måte hadde denna faren rett. Det E faktisk en liten del av livet å skulle ta en eksamen og i den store sammenhengen e det kanskje ikkje det viktigste man gjør i livet og den verste bekymring man kan ha. Detta e forsåvidt nåkka æ kan sei NU når æ sett og har tatt eksamen og har en grad. Det hadde æ ikkje sagt når æ satt medt oppi det og det eneste som betydde nåkka for mæ va å bli ferdig med den graden så æ kunne gå videre. Og det e vel det han meinte, denna faren. "Ta nu den eksamen å bli ferdig med det så du kan gå videre..."

På en måte har han vel rett. Man e nødt å gjøre sæ ferdig med ting, så man kan gå videre. Men det e ikkje alltid så lett og det e ikkje alltid gjort på kort tid. Nån gang må man bruke flere år på å gjøre sæ ferdig med nåkka og komme sæ videre, mens andre ganga trenge man ikkje meir enn en dag eller kanskje bære ei tima for å bli ferdig å komme sæ videre. Alt ettersom ka man arbeide med...

Poenget mitt e vel at det va ganske rart og også morsomt å bli påminna om min egen masteroppgave. Mitt eget verk, som æ har komponert og som æ va så opphengt i da det sto på. Det va rart å oppdage at den ikkje hadde en så viktig del av livet mitt lengre, samtidig som den har vært en viktig del av livet mitt før og har gjort mæ til den æ e.

Poenget mitt e vel også at vi må huske at vi nån ganga trenge lengre tid på å gjøre sæ ferdig med ting og komme sæ videre. Og så må vi huske at det ikkje gjør nåkka om vi nån gang trenge litt lengre tid til å arbeide med nåkka for å komme sæ videre. Det som e viktig e at vi faktisk KJÆM oss videre ikkje kor lang TID det tar...

Ode til min mobiltelefon

Æ har kjøpt mæ en ny mobil. Fine nye w 890 mobilen min. Slank, svart og så kan man overføre musikk på den. Akkurat korsn æ ska gjøre det, har æ ikkje skjønt enda, men det kjæm nu vel etterkvert når æ trenge å lære det. Æ har jo mitt lille røde gull som æ bruke når æ trenge det, så æ stresse ikkje med å lære mæ det. Æ har overført de sangan æ vil ha tel ringetone og den æ vil ha tel alarmen min så det får holde med det.
Det e nåkka med en ny telefon som e heilt fantastisk. Man vakte den som om det skulle være det kjæreste du har og en stund så e den jo kanskje det kjæreste man har.

Men det e nåkka vemodig med å bytte telefon kjenne æ. Ved å ta i bruk en ny telefon betyr det at æ må legge vekk den gamle og det kjennes litt rart. Den gamle telefonen min har æ hatt sia 2005, i november bli det faktisk 4 år sia. Det e lenge og æ har fått et kjærlighetsforhold tel den, rett og slett. Den har vært gjennom tykt og tynt med mæ og selv om den har irritert VETTE av mæ med å klikke litt mongo, så e æ jo glad i den. Men det va på tide å ta farvel allikevel. Joystick'en fungerte ikkje heilt som den skulle og mange ganga har æ irritert mæ over at den ikkje fungere nedover og at æ må bla oppover tel å få tak i det æ ska ha. Eller da når den KUN virka nedover og INGEN andre veia. Steike det va en utfordring. Og i fjor i jula så fekk den rett og slett "slag" og va lam på nesten heile høyre side, såpass lam at æ ikkje fekk trykka pinkoden min. Da måtte æ ta i bruk en gammel telefon æ hadde. Men i mai så funka den plutselig igjen og sia da har vi stort sett vært gode venna. Men etterkvert merka man at den bynte å bli gammel og sliten. Den slo sæ av og på i tide og utide og lada ikkje heilt som den skulle, nåkka som kunne være veldig irriteranes hves man trudde man lada telefonen en natt og man skulle på lang kjøretur dagen etter med "low battery" skrikanes fra den. Men telslutt e det som med et gammelt kjæledyr: man må bære innse at tida e inne og at man må sleppe taket så den slepp å lide meir. Og det va det æ og måtte innse. Telefonen trenge å kvile og æ måtte sleppe taket og finne mæ en ny en.

Så... hvil i fred lille k 750i. Du har tjent mæ godt og vi har hatt a hell of a ride de åran som vi fikk. Nu søv den trygt og godt i skuffa nede på pikerommet mitt.

Gamle vs nye handduka

Æ har blogga om det her en gang for lenge sia, men det va i en anna blogg i en anna tid og som unigtroms.no har vært så elskverdig å bære slette for mæ. Bitter, neida ikkje i det heile tatt. Egentlig burde æ sjøl ta mine forbehold og legge blogginnleggan mine inn i ei egen mappe på maskina mi samtidig som æ legg de ut på nett, så æ veit at æ har de i telfelle ting bli sletta...

Anyway... Det va ikkje det æ skulle snakke om. Det her handle om handduka. Ja, dåkker leste rett, handduka. Det e alltid snakk om at handdukan ska være så myyyk og gooood å ha rundt sæ og man ska bruke tøymykner så de bli mjuk og fin. Vel, æ e egentlig av en litt anna oppfatning æ. Æ like at handdukan e litt mindre myk og æ har en veldig god og praktisk grunn tel det. Da bli æ faktisk tørr. For let's face it, man bli IKKJE tørr av nye og mjuke og deilige handduka. Det føles liksom mest som de bære gnir vannet utover på kroppen din og du føle at du må lufttørke i minst ei halvtime etterpå, fordi handduken har bære ikkje gjort jobben sin. Særlig når æ ska tørke håret. Det nøtte ikkje kor mye æ gnir, det e nesten like vått. Det heile ende opp med at æ bære må bruke handduken som en slags "risteanretning" for å riste håret mett tørt. Galskap! Og så loe de også. Du må jo nesten dusje en gang tel ETTER at du har tørka dæ, fordi handduken levne en masse lodotta på heile kroppen din.

Nei, takke mæ tel gamle slitte og ikkje minst RUE handduka som har vært vaska så mange ganga uten tøymykner at man faktisk kan stille dem på gulvet så de står, av sæ sjøl. Du veit at du kjæm tel å bli skikkelig tørr og god når handduken e så ru at det nesten føles så det øverste hudlaget dett gnis av. Det e da man veit at man ikkje trenge å dusje enda en gang fordi handduken har lagt igjen lodotta over heile dæ. Gamle handduka gjør ikkje det, sikkert fordi de ikkje har nåkka igjen og det e nok derfor de e såpass ru og bra på tørking som de e.

Egentlig burde det finnes en plass kor man bære kan få kjøpt utvaska handduka, ferdig ru og tel å plasseres ståanes på gulvet. Så slepp man alt det her styret med å vaske den nye handduken altfor mange ganga før man bli fornøyd... Kanskje det e en forretningside på gang her...? I såfall så har æ copyright'a den NUH ;D

Drag me out of the cinema

På tirsdag fant Børre og æ på at vi skulle fære på kino. Egentlig skulle vi se på Angels and Demons sia vi ikkje fekk sett den i Harstad i forgje uke, men så så vi plutselig at "Drag me to hell" va kommet. Den hadde vi lest om i Magasinet da vi venta på den utruuuulig gode burgern på Lødingen Hotell nån daga i forveien og den hadde fått gode kritikka og virka veldig spennanes.
Æ har jo alltid vært sånn at æ like å få mine adrenalinkick av å se skrekkfilma, that's how I do it, liksom. Vi bestemte oss for at den her ville vi se, man har da overlevd the Grudge, The Ring, Dark Water og andre crazye filma så den her kunne jo bære føye sæ i rekka.

Hærregud kor feil vi tok. Etter 45 minutt i filmen kor æ hadde hatt frysninge stort sett heile tia (og ikkje bære LITT, men HEILE kroppen hadde frysninge og æ satt med en lamma følelse i kroppen) så erklærte æ at: "æ greie ikkje det her, æ greie seriøst ikkje det her meir!" Men æ holdt mæ nu der inne i ca 10 min tel heilt tel Børre også erklærte at det HER blei for mye. Vi gikk. Og gla e æ for det! Æ hadde sannsynligvis måtta fløtta ut av bestemorhuset fordi æ ville trudd at alle lyda va sigøynerdama som va ute etter mæ...

Men ka e det som egentlig fekk mæ tel å reagere så hardt på nettopp den HER filmen og fekk mæ tel å måtte forlate når æ har greidd å sette gjennom the grudge, Villmark osv som kan være like ille? Æ trur det har nåkka å gjøre med måten man e oppdratt på. Man ska ikkje legge sæ ut med visse folk og man ska ikkje herme eller plage andre for mye, for man veit aldri ka de kan finne på å gjøre. I telfelle i filmen va det ei gammel sigøynerdame som følte ho hadde blitt ydmyka av den søte dama i banken og ho heiv en forbandelse over ho. ANGST!

Heile veien heim gikk æ og priste mæ lykkelig for at æ ikkje har lagt mæ ut med nån sigøynera eller andre som kan finne på å kaste en forbainnelse over mæ (iallfall håpe og trur æ ikkje det).
Enden på visa va og at vi måtte bære sette på Team America for å være sikker på at vi ikkje hadde "the gypsy queen" som det siste i underbevisstheta vårres. Ingenting som en god latterliggjørelse av Amerihkka for å glømme alt anna skummelt i verden...

Do-kultur

Har tenkt endel på det her med å gå på do og de valg man gjør der. Nu tenke æ ikkje på når man går på sett personlige dass heime eller forsåvidt hos nån andre, men når man e på "offentlige institusjona" eller nåkka sånt. For eksempel på universitetet eller på kinoen, kor man har mange dass å velge mellom.

Når man kjæm inn på et dass kor det e mange døre å velge mellom, korsn dør velge man da? Æ får min del går alltid for nån døre i midten og nesten aldri velge av nån av de to ytterste. Det kan henge sammen med at æ har erfaringe med at de dassan ytterst alltid e tett eller nesten tett og dermed kan man bli utsatt for en vanskelig situasjon når man e ferdig med å gjøre det man kom førr. En anna faktor som spelle inn kan være om ei dør e lukka eller åpen når man kjæm inn. Æ bruke å gå for døra som e åpen (av de i midten såklart) og som æ høre det ikkje sildre fra (som kan indikere at nån nettopp har vært der inne).

Men det e jo også litt rart. Koffør velge nån, når man har bæsja å levne døra på gløtt? Detta e egentlig nåkka som æ aldri har tenkt på før Børre kommenterte at "æ skjønner ikke koffør folk har behov for å dele dritlukta si med resten av dassen..." og han har forsåvidt et godt poeng med det. Kanskje sette man døra på gløtt fordi man vil være snill med evt nestemann som går inn der, så man ikkje trenge å bli truffet av en vegg med dritlukt når man åpne døra, men at det e overkommelig å sette der inne. Allikevel bli det ikkje nåkka bedre å spre det ut i "fellesarealet" på dassen heller, spør du mæ.. Da bli det jo smærte for mange andre i tillegg tel den stakkars jæveln som går inn etter nån har drette der inne.

En anna klassiker bruke å være å demonstrativt vifte handa foran næsa når man kjæm ut av et avlukke der det har vært nån før som har bæsja. Liksom for å signalisere tel nån som står utfor at "ja gurimalla her va det nån som har drette skikkelig.." Koffør gjør man det? Heilt ærlig fatte æ ikkje vitsen, for kvær gang nån gjør sånt hves Æ står utaførr, så tenke æ bære "ja klaaart at det ikkje va du som stinka ut det avlukke der..."

Æ oppfordre herved alle tel å bære gi balle i det og heller kommentere hves det virke som at andre merke lukta fra avlukket du kom fra. Bære nikk triumferanes å sei nåkka sånt som: "jepp, that's MY work" mens du smile og vaske hendern. For det e jo DET alle sammen kjæm tel å tru uansett, så koffør ikkje bære take it all the way.... ;)

Bæstemorhusets gamle minna

Nu har æ altså fått mæ ny jobb som rådgiver på Sametinget og kontorplass på Vardobaiki. Det einaste æ egentlig har gjort e å bytte kontor og arbeidsgiver, men det føles som litt av en overgang det og faktisk. I den forbindelse bestemte æ mæ for at æ ville fløtte ut av pikerommet mett i kjellern hos mamma og dem og inn i Bæstemorhuset og nu e det gjort. Det va rart å sove der de første nettern, for det slo mæ at æ faktis aldri har gjort det før. Det har alltid vært nån fleire enn mæ som har sovve der, det være sæ halve slekta eller bære Bæstemor og æ. Æ va ganske spent på korsn det sku gå å sove der og korsn uldda'en sku enten tulle med mæ eller ikkje like at æ sov der. Men det gikk utrulig nok bra å sove der og æ har ikkje følt nåkka ubehag, faktisk bære det motsatte. Det e skikkelig godt å koke kaffe på bestemor sin kaffekjel og å måtte huske på å skru varmtvannstanken under kjøkkenvasken på 3 når æ ska ha en storoppvask så æ ikkje bli fri for varmtvann.

Det e mange minna som dukke opp når man står der og gjør en så enkel ting som å skjære sæ brødskiva med kjøkkenbenken. For eksempel så satte æ heilt automatisk frukta æ kjøpte mæ inn i hjørneskapet over kjøleskapet og melet, spaghettien og posematen inn i skapet atme vasken. Det e der de høre heime. Æ har ikkje tall på kor mange ganga æ har kommet inn i kjøkkenet og bæstemor har bedd mæ om å ta mæ frukt i hjørneskapet. Egentlig så bynte ho alltid med litt større ting og så jobba ho sæ nedover: først middag, så brødskive og telslutt frukt. Nåkka måtte æ ete, æ kunne ikkje fære derfra uten å ha fått verken vått eller tørt av ho. Så da brukte vi å sette å ete appelsin på kvær vårres sia av kjøkkenbordet mens vi ikkje sa nåkka som helst egentlig. Men ofte va det ikkje behov for å sei så mye, anna enn å høre om nytt.

Samtidig da æ sku innstallere mæ på stuloftet så måtte man jo innom det lille rommet på baksia av stuloftet og kike. Der har man og en masse minna fra, deriblant da Arnstein, Lars Oskar og æ hadde "hemmeligklubben" der inne om sommern eller den gangen da Eva, Julia og æ bære hang der inne og æ uheldigvis greidde å knuse vinduet der inne. Fytti for et rabalder det blei, ikkje fra mamma eller bestemor, men fra mi sia fordi æ va så lei mæ for at vinduet va knust. Heldigvis gikk det nu greit det og.

Det føles liksom litt rart at det e æ som e den som bor der nu og ikkje bære e på besøk, men samtidig så føles det veldig godt å sette med kjøkkenbordet med middagen og kike på korsn bila som kjøre over bakken innover Planterhaugen...

Smaken er som baken....

I det siste har æ tenkt litt over korsn smaka endre sæ etterkvert som man bli eldre. Og nu tenke æ på nåkka som æ e veldig gla i: mat. Rart korsn man plutselig bynne å spise ting (og som oftest faktisk LIKE dem) som du ALDRI hadde trudd du sku ete da du va yngre. Personlig har æ mange eksempla på det. Tomat og ketsjup va en stor nei i min gane da æ va lita og i tenåran. Æ har aldri likt verken det eine eller det andre. Men plutselig så bynte æ å spise litt ketsjup og nu kan æ jo nærmest ikkje leve uten det på visse ting (har man vært student så veit man kor viktig det kan være med ketsjup for å få makaronien etanes når det bynne å skrante på studielånet). Og tomata, særlig cherrytomata kunne æ ikkje leve for uten akkurat nu. Ingenting e vel som en "eksplosjon av smak når man tygge en søt cherrytomat i munnen? Mmmmm...

Da æ jobba i barnehagen i 2006 la æ merke tel at det va mange unga som spiste kvitost med kaviar under og æ undra mæ veldig over det, for kaviar va virkelig ÆSJ enda æ va 24 på den tia. Men så prøvde æ og nu kan æ nesten ikkje ete kokt egg uten kaviar på og like å ta brødskive med kvitost og kaviar på. Veldig godt!

Og når man snakke om ost. Detta e nemlig min siste "aha-opplevelse" innefor matsmak. Tel nu har æ bære holdt mæ tel gaudaost ka angår kvitost utenom litt græddost innimella osv, men jarlsbergost har æ holdt mæ langt unna. Den einaste plassen den e etanes på e på grandisen, da merke æ den ikkje. Huske den jula vi endelig fekk mikrobølgeovn i julegave. Sigbjørn og æ va i ekstase. Virkelig! Det gikk på ostesmørbrød over en lav sko heile resten av kvelden samt første juledag. Og såklart blei vi jo fri førr ost, nåkka som måtte gjøres nåkka med 2. juledag da butikkan åpna igjen. Æ va klar førr å handle omså kor mye ost nu som æ kunne smelte den i mikroen. Som sagt så gjort og pappa og æ dro ned tel Evenskjer for å handle. Æ sprang rett tel hylla der ostan lå. Det her va før vi fikk kilosbettan med gaudaost og æ va ute etter det største æ kunne finne såklart! Æ tok med mæ den største osten æ fant og bynte å bære i handlevogna tel pappa. Ikkje bære en, men minst 5 betta med den store osten. Da æ kom bortover og pappa så mæ sa han forsiktig: "Er du sikker på at du skal ha så mye av denna osten da?" Æ svarte fornærmanes at ja såklart skulle æ det! Æ sku jo ha ostesmørbrød jo! Og det va jo like lurt med store osta! Pappa prøvde nok en gang å forklare mæ at kanskje æ skulle ta de mindre, men æ va fast bestemt på at de her sku æ ha. Og sånn gikk det... Vi dro heim med 5 pakka ost som va stor og fin. Med en gang æ kom heim heiv æ mæ over den og lagde mæ to ostesmørbrød og satte mæ ned for å virkelig nyte dem. Det va da æ skjønte koffør pappa hadde spurt så veldig. Den osten smakte nemlig IKKJE som gauda. Den hadde mye meir smak og va absolutt ikkje nåkka god. Æ hadde såklart røska med mæ 5 pakka med JARLSBERG. Gjett om skuffelsen va stor da æ innså at det her greidde jo ikkje æ å ete nåkka av (og gjett om Sigbjørn hadde skadefryd, men det e ei anna historie). Enda på visa va at pappa stakkars blei settanes heilt tel februar (sannsynligvis) å ete jarlsbergost. Vi hadde jo tross alt 5 pakka som måtte etes opp, og den kunne jo ikkje bli dårlig heller :p

Denna episoden har hengt med mæ heilt sia og æ har ikkje ete nå særlig med jarlsbergost sia den gang. De få gangan æ har tatt feil hves æ har ete hotellfrokost har den skiva med ost blitt erstatta med vanlig gauda. Men for ikkje så lenge sia sku æ fikse mæ ei brødskive med ost heime i Tromsø. Ost ville æ ha og osten lå i en vanlig brødpose uten pakninga på. Æ fiksa mæ skive og bynte å spise. Ikkje før æ va kommet tel andre skiva innså æ at den litt annerledes, men gode smaken, va jarlsbergost. E det mulig? Æ har plutselig endra syn på den smaken også og nu har æ gått tel innkjøp av jarlsberg heller enn vanlig gauda heime.

Nu vente æ bære på ka det neste bli.... Det sku fanden ikkje forundre mæ om æ bynne å like ræke neste gang... Det hadde vært heilt absurd, for det fordræg æ ikkje...

Heiskultur

Æ har tenkt litt på det her med å ta heis i det siste og norman førr det med heis og heiskultur og slikt. Egentlig har æ bære ett spørsmål: Kor mange etasja e det "lov" å ta heisen?

Det æ tenke på e i hovedsak når man tar heisen opp. Æ har jo lurt mæ tel kontorplass på Børre sett kontor i teorifagsbygget på UiTø den her høsten og han har kontor i 5. etasje. Sia æ ikkje akkurat e av den mest sportye typen her i verden så har det blitt endel heistaking, forsåvidt ikkje bære i høst, men liksom generelt og. Allikevel så føle æ liksom at det ikkje e lov å ta heisen hves man bære ska EN etasje opp. Faktisk syns æ det e veldig irriteranes med folk som gjør det. EN etasje liksom? Selv Æ greie faktisk å kræke mæ opp de to trappen det tar å gå opp en etasje uten å høres ut som en fesk på land. Nu snakke æ såklart ikkje om folk som har rullestol, krykke, barnevogn, hjertefeil og etc som gjør det naturlig førr dem å måtte ta heisen, men om heilt vanlige studenta og andre. For det første så skjønne æ liksom ikkje heilt poenget. Hves man står nede i 2. etasje og heisen e oppe i 4. eller 5. etasje så må man jo trøkke og vente på at den ska komme ned og det kan jo nån gang ta litt tid. Ikkje mye, men litt gjør det jo. Så ska man vente på at døran går opp, man sjøl går inn, trøkke på knappen og så vente på at døra går igjen før heisen bynne å gå opp. La gå, det finnes en knapp i heisen som æ kalle førr "heisdøra igjen fortere", men æ trur heilt ærlig at den ikkje gjør ting så mye kjappere enn hves man bære vente. Uansett... All den her tia det tar for å få komme sæ i heisen og opp EN etasje bruke faktisk litt lengre tid enn å bære GÅ opp trappa. Så det e ikkje tidsbesparanes med unntak av hves heisen kanskje står i etasjen du e i, men det e jo egentlig nåkka som nesten aldri skjer. Sånn e det bære...

En anna ting som irritere mæ med det her e følgende: Man e fleire som vente i 2. etasje og ska oppover med heisen. Heisen kjæm, man går inn, æ trøkke på 5. etasje og den den andre personen trøkke på 3. etasjen. Æ bruke å kjenne at æ bli litt irritert æ. Akkurat som den freske personen på sia av mæ (som sikkert e en jusstudent og. Sorry, men æ måtte få det ut!) kaste bort tia mi med å ikkje gidde å gå opp trappa EN etasje. For når den personen har gått av i 3. etasje så må jo Æ vente på at døra ska gå igjen og at heisen ska fortsette oppover. Boooooring!

Personlig så syns æ det e flaut å bære ta heisen opp EN etasje hves æ ikkje har en veldig god grunn tel det. Æ e nesten så smått irritert over det her at æ har løst å sei at det e ikkje LOV å ta heisen opp bære EN etasje hves man ikkje har en god grunn.

Nu kan jo såklart folk sei: "jammen koffør GÅR ikkje bære DU trappa da, hves du syns det e så ille?". Men æ GJØR jo det. Æ går opp hves æ ska EN etasje opp. Det har faktisk hendt at æ har gått trappa hves æ ska TO etasja opp og, men det e bære hves æ føle mæ skikkelig crazy en dag. Æ har jo allerede sagt at æ ikkje e verdens sprekaste og sånn e det nu bære, men allikevel så GÅR æ trappa hves æ bære ska opp EN etasje og ikkje har nåkka anna å bære på enn mæ sjøl (tungt nok det nån gang og ska æ sei dåkker), sekken min og evt nåkka anna krims krams i nævvan. Og ærlig talt så kan nu ikkje Norges lover være SÅ tung vel???

Årskavalkade

Etter at nyttåret e overstått og man har kommet sæ litt om så e det vel sånn at man burde tenke over året som har gått og høydepunktan og nedturan i året. Har lagt merke tel at det e fleire som har gjort det og æ trur æ ska hive mæ utpå en sånn en æ og.

2008 starta førr min del med en god del angst over mastergraden min. Skrivesperre og panikk angreip mæ fra alle fronta samtidig føltes det som og det va mange ganga æ fant mæ sjøl peise våken om natta og gråtanes på kveldan. Etterkvert så greidde æ da fakitsk å komme mæ iland med mastern min og blei ferdig tel normert tid, mye takka være veiledern min og resten av familien som rådgav mæ da æ hulkanes ringte heim. Men sannsynligvis hadde det å gjøre med at sivilstatusen min endra sæ og æ trengte iallfall ikkje å føle at æ MÅTTE fære på jakt kvær fredag og lørdag førr å finne en drømmemann. Det tok bære en kveld ut på byen på rette lørdagen og så gikk det bære slag i slag tel æ hadde en kjærest som kunne roe masternervan mine på heiltidsbasis. Dermed kunne æ og roe mæ ned ka angikk fæsting (kunne, men æ sa ikkje at æ faktisk gjorde det;)).
Videre så e det nok en høydare at æ sto på slalomski igjen etter gudan veit kor mange år med pause fra det. Æ vil nok tru at board-babe'en og slalom-hunk'en æ va ilag med enda gapskratte av min aller første tur bære ned tel heisen som gikk heilt i vasken og endte med at æ lå og kava i skavla nederst i bakken... Flaaaaaut :p Men uansett så overlevde man faktisk det og, med rett veiledning av en veeeeldig tålmodig lærer :)
Så bynte æ jo faktisk i fast arbeid og kan ikkje be om studentrabatt på nåkka som helst meir. Vardobaikis museumsforprosjekt va mitt arbeid framover ei stund ja og det e både lærerikt og frustreranes fordi æ ikkje hadde så mye peiling på det her arbeidet i det heile tatt.
Samboer har man og blitt og en ny familie har man og fått med alt av tilbehør som følge med av både forpliktelsa og morsomheta.

Men når man ska summere opp året så e det ikkje bære de gode tingan som dukke opp, i løpet av et år oppleve man ting som kanskje ikkje e så hyggelig og. Da onkel datt fra laen tel fjøsen og knakk ryggen i mai holdt vi alle pusten og lurte på korsn det her sku gå. Han som va aktiv med å gå måtte plutselig sette i rullestol. Heldigvis hadde han englevakt og e i full gang med å trene sæ opp, sterk som han e og ikkje typen som gir opp med det første.
Men så blei tante sjuk og døde brått på høsten. Fremdeles føles det uvirkelig og det virke som om æ ikkje heilt har skjønt at ho virkelig e død enda selv om man virkelig merke det i de små tingan i hverdagen iblant.
Høsten generelt har egentlig vært ei litt slitsom tid førr mæ syns æ, både med de små og de store ting i livet. Kanskje det har nåkka å gjøre med det her med å bli voksen og å venne sæ tel at man ikkje e student meir og dermed ikkje kan fjase for mye før virkeligheta innhente dæ igjen. Det finnes ei tid i livet førr alt seies det, men æ trur kanskje æ trenge lengre tid enn andre førr å fatte det, legge en fase bak mæ og tre inn i neste... Mørketia har liksom virka mørkere enn vanlig i år, men nu bynne jo sola å komme telbake og da bruke det å gå lettar :)

Alt i alt så har 2008 vært et fint år tross av de ting som trekke det ned. Æ e ferdigutdanna og har faktisk en jobb. Æ har funne mæ nån som æ virkelig føle æ (i fare førr å bynne å høres ut som en klisje her, men allikevel) matche med og som æ bli meir og meir gla i, æ har fått mæ tre bonusbarn som alle har sine kvaliteta og egenskapa æ sette pris på, en bonushund som også e heilt fantastisk morsom, æ har gode venninne og gode kompisa som æ sette veldig stor pris på og æ har jo helsa mi (e det ikkje det de bruke å sei når de dræg på åran? ;)).

Vel blåst 2008. Æ ser førr mæ at 2009 kan bli enda bedre på andre måta i livet bære æ får innsett at det nye året faktisk E i gang og slutte å skrive 2008 på alle datoa æ skriv ;)