Ode til min mobiltelefon

Æ har kjøpt mæ en ny mobil. Fine nye w 890 mobilen min. Slank, svart og så kan man overføre musikk på den. Akkurat korsn æ ska gjøre det, har æ ikkje skjønt enda, men det kjæm nu vel etterkvert når æ trenge å lære det. Æ har jo mitt lille røde gull som æ bruke når æ trenge det, så æ stresse ikkje med å lære mæ det. Æ har overført de sangan æ vil ha tel ringetone og den æ vil ha tel alarmen min så det får holde med det.
Det e nåkka med en ny telefon som e heilt fantastisk. Man vakte den som om det skulle være det kjæreste du har og en stund så e den jo kanskje det kjæreste man har.

Men det e nåkka vemodig med å bytte telefon kjenne æ. Ved å ta i bruk en ny telefon betyr det at æ må legge vekk den gamle og det kjennes litt rart. Den gamle telefonen min har æ hatt sia 2005, i november bli det faktisk 4 år sia. Det e lenge og æ har fått et kjærlighetsforhold tel den, rett og slett. Den har vært gjennom tykt og tynt med mæ og selv om den har irritert VETTE av mæ med å klikke litt mongo, så e æ jo glad i den. Men det va på tide å ta farvel allikevel. Joystick'en fungerte ikkje heilt som den skulle og mange ganga har æ irritert mæ over at den ikkje fungere nedover og at æ må bla oppover tel å få tak i det æ ska ha. Eller da når den KUN virka nedover og INGEN andre veia. Steike det va en utfordring. Og i fjor i jula så fekk den rett og slett "slag" og va lam på nesten heile høyre side, såpass lam at æ ikkje fekk trykka pinkoden min. Da måtte æ ta i bruk en gammel telefon æ hadde. Men i mai så funka den plutselig igjen og sia da har vi stort sett vært gode venna. Men etterkvert merka man at den bynte å bli gammel og sliten. Den slo sæ av og på i tide og utide og lada ikkje heilt som den skulle, nåkka som kunne være veldig irriteranes hves man trudde man lada telefonen en natt og man skulle på lang kjøretur dagen etter med "low battery" skrikanes fra den. Men telslutt e det som med et gammelt kjæledyr: man må bære innse at tida e inne og at man må sleppe taket så den slepp å lide meir. Og det va det æ og måtte innse. Telefonen trenge å kvile og æ måtte sleppe taket og finne mæ en ny en.

Så... hvil i fred lille k 750i. Du har tjent mæ godt og vi har hatt a hell of a ride de åran som vi fikk. Nu søv den trygt og godt i skuffa nede på pikerommet mitt.