fredag 10. oktober 2008

Hypokonder? Æ? Neh!

Æ har en liten fobi, kan man kanskje kalle det, for smågjenga med jente i aldern 14-17 år. Det e nåkka farlig med dem, nåkka uforklarlig liksom. Denna fobien har æ hatt lenge, for æ kan huske at enda da æ bodde i Trondheim fra æ va 18-20 brukte æ å bli nervøs hves æ måtte gå forbi en jentegjeng som sto og hang. Det e nåkka med at når en gjeng med jente står samla så veit man aldri ka som kan skje. Kjæm dem tel å sei nåkka? Kjæm de tel å se på dæ med et dømmanes blikk fordi du e litt større enn gjennomsnittet? Eller kanskje de bli å se på dæ med et beudranes blikk og tenke at "dæven ho der virka kul". Det siste e vel heller det som e mest utelukka tenke æ når æ må smyge mæ forbi sånne jentegjenga. Æ huske at æ og ei venninna i Trondheimstia mi brukte å diskutere det her og vi va begge enig om at det som va problemet va "redselen for at de skulle sei nåkka fælt tel dæ. For eksempel mumle nåkka om at du e feit mens du febrilsk prøve å trenge dæ forbi". For de fløtte sæ heller ikkje. De står der som om de e bolta fast i bakken og vil man forbi må man bære prøve å finne en vei rundt dem, sjøl om de sperre heile fortauet og de fleste veian rundt dem.

Æ hadde heilt glømt av den her fobien min heilt tel æ sku ta buss fra universitetet tel sentrum nu i uka. Klokka va litt over halv 12 og bussen va stappfull da den kom tel univ. Og ikkje bære det, men den va stappfull av ungdomseleva i aldern 14-16. Flesteparten jente. Plutselig kjente æ den der følelsen av "danger" i mæ igjen, som æ brukte å ha i Trondheim. For akkurat DEN dagen hadde æ såklart verdens rødeste kvise på nesa og følte mæ litt som Kjakan (kompisen tel Påsan i Pondus). "Neida, du har jo bære den eine kvisa, ALLE kan jo se det" bruke Påsan å trøste Kjakan med når hormonan gir han verdens største kvise like før klassefesten. Svett og jævlig sto æ der i midtgangen i bussen og blei iøynsett av minst 6 fjortissjente som hadde spakla på sæ så mye brunkrem at det så ut så de hadde vært ei uke i syden og KUN sola ansiktet sett. Og så skjedde det som va så rart. Æ tok mæ sjøl i å flire av dem der de satt med klumpat og billig maskara på øyevippan og en trutmunn som kunne fått Angelina Jolie tel å dø av misunnelse. Plutselig hadde æ ikkje samme type angst ovenfor dem og æ brydde mæ ikkje om æ hadde ei kvise medt på nesa.

Fobien min va overvunnet, iallfall va den mindre enn den har brukt å vært og æ har en mindre "sjuksom" å forholde mæ tel :) Einaste e at nu så syns æ at æ e så tørr i munnen heile tia uansett kor mye vann æ drekk og så går æ på do heile tia. Ka du sa? Sukkersyke? Jaaaa, vi HAR jo hatt det i slekta før så........ ;)