Husmorskolen næste

I dag har æ vært et skikkelig husmorsemne. Dro heim nån time tidliger fra jobb fordi æ hadde sånn sykt skrivesperre på rapporten. Fant ut at æ kunne heller fære heim og gjøre nåkka anna enn å trøkke der med på kontoret. Følgende gjorde æ på bære nån få tima:

*Buss tel byen
*Innom Taras og kjøpte en julegave pluss et par andre butikka for litt merkelappa osv
*Gikk heim (ja, har dåkker gått den bakken oppover eller? E ikkje bære, bære når man e sjuk!)
*Gikk ned i kjellern og satte på en vaskemaskin med sengklea samtidig som æ rota rundt i frysern for å se ka æ sku lage tel middag tel gubben kom heim seinar
*Fant en bette ribbe som bære va å tine og varme litt på panna - og så æ gjor
*Laga potetbåta HEILT sjøl (ja okei. Æ måtte ringe Maria for å høre kor lenge og kor mange grader, men allikevel)
*Rydda kjøkkenet og litt i stua

Så va maten klar og æ ringte Børre for å høre kor han va i løypa... Åjaaa... Ikkje heime før om minst ei halvtime...Hmmm... Okei da...

*vaska dassen, badekaret og vaskan
*henta vasken i kjellern og satte på enda en
*Satte like gjerne en brøddeig ferdig tel heving akkurat da Børre kom inn døra

Jepp... Så åt vi... Og så rakk æ å pakke inn et par julegava som ska sendes og som ikkje ska sendes. Og så har æ vaska og hengt opp enda en vask og fått (om æ må få skryte av det sjøl) steike gode brød!

Husmorskolen neste? jadda :)

Spark og stjernehimmel

For nån daga sia (på tirsdagen faktisk) gjorde æ nåkka som æ ikkje har fått gjort på veldig lenge, men som æ hadde planlagt i fleire daga. Sparketur! Lørdagen va pappa og æ ute og henta ned en av sparkan vårres fra oppunder garasjetaket og plasserte den lett tilgjengelig under verandaen vårres. Der fekk den stå tel æ fekk besøk og den o'store sparkedagen som va planlagt i mett hau tel mandagskveld. MEN, da mandagen kom og æ så ut kontorvinduet mett like før vi skulle fære heim blei æ skuffa. Regn! Faen! Klart bli det godt sparkeføre når det e glatt ute, men det e jo ikkje like hyggelig å sette eller stå pessblaut på sparken, da e liksom litt av sjarmen borte. Heldigvis slo det om tel kaldvær igjen natt tel tirsdag og DA etter jobb fekk vi kledd på oss skikkelig og hevve oss ut.

Og førr en tur! Første etappe tel krysset va et eventyr i sæ sjøl med to tullinga ståanes på meian ned tel Borken i ubalanse og for ikkje å snakke om å nesten renne ned ei tante og en hund rett nedfor oskarbakken. E jo et under at det gikk bra! Men for et sparkeføre! Først gikk vi heilt opp tel Bjerkelihøgda og så rant vi ned heile veien. Nostalgisk nærmest, førr sist gang æ gjorde det va sikkert da æ va på tur heim fra Boltås skolen en skabmadag for mange år sia. Einaste forskjellen va at settanes på sparken hadde æ Børre og ikkje Jeanette som brukte å være min pasasjer i skoletia. Hyperaktiv av farta og vinden som suste i håret vårres bestemte vi oss førr å gå over og renne ned tel Fossmoa og. Akkurat i det vi satte fart forbi svingen hos tante ardis huska æ det: Det e jo faen ikkje gatelys nedover der! Og mørkt va det! Panikken greip mæ litt (sia det va æ som styrte) for det va en hælvettes fart vi hadde nedover. Her va det bære å prøve å holde sæ ca medt på veien og holde sæ på meian. Heldigvis gikk det også bra, men på tur heim erklærte Børre at han skulle styre og æ skulle sette på nedover forbi Levald og mot krysset. Krysset som vi med nød og neppe greidde å svinge inn i med den farta vi hadde (det lønne sæ å ha nån kilo ekstra når man har pasasjer på sparken ;)). Siste bakke ned mot Borken holdt virkelig på å gå gaiken da tanaværingen tok en litt for hard innersving og holdt på å styre oss i grøfta (sjøl om han sjøl hevde han hadde full kontroll så tvile æ litt).

Uansett va vi kald, men fornøyd etter å ha hatt årets første sparketur. Tel jula har æ store planer om å samle fleire folk så vi kan kjøre tog nedover Bjerkelihøgda. DET hadde vært nåkka!

Biblioteket - et barndomshjem

I dag har mamma, pappa, Magne og æ vært i Harstad. Vi måtte stå opp i otta og kjøre i 9 tia tel byen fordi de andre tre sku i grottebadet og grottebadet på en lørdagsformiddag e jo et eventyr så dermed avgårde tidlig og akkurat tel de åpna. SJøl sku æ ikkje være med å svømme, av den enkle grunn at æ ikkje orka å "lokke på eventuelle haia" i bassenget, men med tel byen for æ nu uansett. I går kveld før æ sovna lå æ og lurte på ka æ sku finne på mens de andre bada. Selvsagt kunne æ fære å shoppe, men det va liksom ingenting æ egentlig hadde løst å shoppe (i know, pretty crazy!) så æ bestemte mæ førr at æ sku fære på biblioteket en tur iallfall. Og så gla æ e for at æ gjorde det.

Bibben i Harstad e jo såklart ikkje heilt ukjent for mæ. Med en pappa som e bibliotekkar og delvis har jobba i harstad (annakver lørdag en periode) så har æ vært mye der i mine yngre dager. Det brukte å være standard at æ fulgte med pappa tel harstad mens han va på jobb. Sjøl kunne æ flakse rundt i byen å kjøpe mæ juggel og stæsj som æ ikkje hadde behov for og ete en hamburger på havnepavilliongen. Va standard det. Men æ tilbringte en god del tid inne på bibben og. Gikk rundt i hyllan og fant en masse bøker, cda, filma osv som æ enten satte mæ ned å leste/hørte på eller som æ lånte med mæ. Ellers så satt æ inne på personalet sett rom og inne på det som va pappa sett kontor.

Da æ kom inn på biblioteket i dag så kom alle de her minnan over mæ. Heilt sjølsagt gikk æ opp i andre etasjen og fant avdelinga kor de hadde avisa og blader så æ kunne drekke kaffen min, spise sjokoladen min og lese og følte mæ med en gang heime. I tellegg måtte æ gå forbi den plassen som en gang i tia resulterte i at Eva og æ blei uvenna HEILT fra Harstad tel Evenskjer en gang. Æ ska ikkje gå inn i detalja, men det hadde med sisten, læsta og nån sin latter å gjøre. I tellegg kom æ da tel å huske på de gangan æ hadde tørka støv av hyllan på bibben på OD-dagen og alle de gangan æ og Eva har sotte i gang brannalarmen i heile kulturhuset pga vaffelsteikinga inne på pappa sett kontor da bibben hadde åpen dag. Det va standard kvært år at vi to va ansatt førr å steike vafla og kvær gang satte vi i gang alarmen, uansett om vi hadde vinduet åpent. Og de gangan vi HADDE vinduet åpent på fullt gap va det jo mye artiar å rope ned tel folk som gikk på gata og late som vi va hærrens engla som sku velsigne dem. Av en eller anna grunn trur æ ikkje folk beit på det sia hærrens engler neppe hadde en sånn trillanes latter som vi to hadde da vi ikkje greidde å holde oss meir. Engelen Gabriel med latterkrampe e kanskje ikkje så overbevisanes...

Det heile endte uansett med at æ blei væranes på bibben i dag i fleire time, uten at æ egentlig la merke tel det. Æ va nesten litt snurt da mamma sendte melding etter to tima og sa at nu venta de på mæ utfor, æ va jo ikkje halvferdig med å kike i hyllan etter fleire minna. Men fint va det og rart på et vis at den plassen og nesten e som et lite barndomshjem...

Revolusjonen e her!

Det suse en revolusjon over landet. Og det nye og revolusjoneranes e det digitale bakkenettet. Lenge har vi jo vesst at man etterkvert bli å miste tv-signalan hves man ikkje har parabol eller anna digitale duppedingsa førr å få inn signalan. Allerede har de begynt å slå av sørpå, mens her nordpå kan vi enda vente litt med å få svarte tv-skjerma. Det e nu iallfall en av tingan som e bra med å bo nordpå: når sånne ting skjer så skjer det aller sist i nord norge :)

Det her med digitalt bakkenett har vært oppe tel diskusjon heime i Skådens hus i Planterhaugen. Korsn kanala ska man ha? Korsn pris ska man betale? Og setninge som "koffør ska vi betale førr alle de her andre kanalan når vi bære vil ha de tre vi har nu?" og "når skal vi få tid til å se på alle disse kanalene man må betale dyre dommer for da?" har vært flittig brukt i diskusjonan. Sjøl har æ ikkje lagt mæ så mye oppi diskusjonen heime sjøl om æ sikkert e den som bruke tv'en flittigast når æ e heime.

Da æ kom heim nu på mandagen va det fullt liv og røre i huset i skogen. For det første va fyren som skulle installere varmepumpeanlegget i stua der og arbeidde for full mundur. Jepp... Nu ska det bli varmepumpe i huset som kan brukes som klimaanlegg om sommern, genialt spør du mæ! Etter at den fyrn hadde instruert pappa og mæ i bruk av fjernkontrollen tel "anlegget", han hadde drukke en kopp kaffe og fått betalt så satt mamma, pappa, Magne og æ foran tv'en og sløva. Snart skulle oddasat bynne på nrk og vi sku benkre oss foran for å se nyhetan i sameland. Det va da æ oppdaga det. Kanalen på tv'en sto jo på nrk2, IKKJE nrk1. Katti hadde vi fått nrk2 måtte æ spørre mæ sjøl? Pappa tok så triumferanes opp en svart og fin fjernkontroll (som æ heller aldri hadde sett før) og sa: "har ikke vi en slik fantastisk boks vi da?" mens mamma fulgte opp med: "Ja, har ikkje Ivan vært her og fiksa førr oss?". Revolusjonen va et faktum. Skådenhuset hadde fått fleire kanala enn de tre vanlige og ikkje nok med at det va fleire kanala, det va MANGE fleire kanala. Æ trudde aldri den dagen sku komme at æ kunne ligge å se på tv3 eller Family Guy og Simpson i stua heime i Planterhaugen, men nu va altså den dagen kommet. Det verste e at æ trur både mamma og pappa nyt det faktum at de kan se på fleire ting. Pappa glede sæ veldig over TV2 filmkanalen og sportskanalan som gjør at han faktisk kan få sett fotballkampan som går. Mamma like det faktum at det e program som discovery kor man kan se fleire nyttige dokumentara pluss at ho kan se andre ting enn "dårlige, billige tv-seria som TVNorge har henta inn" hves ho ska sløve.

Og alle dåkker som trudde æ sku skrive om Obama sin seier i USA.... overlate det tel andre æ sjøl om æ syns det også e revolusjoneranes bra :)

Hypokonder? Æ? Neh!

Æ har en liten fobi, kan man kanskje kalle det, for smågjenga med jente i aldern 14-17 år. Det e nåkka farlig med dem, nåkka uforklarlig liksom. Denna fobien har æ hatt lenge, for æ kan huske at enda da æ bodde i Trondheim fra æ va 18-20 brukte æ å bli nervøs hves æ måtte gå forbi en jentegjeng som sto og hang. Det e nåkka med at når en gjeng med jente står samla så veit man aldri ka som kan skje. Kjæm dem tel å sei nåkka? Kjæm de tel å se på dæ med et dømmanes blikk fordi du e litt større enn gjennomsnittet? Eller kanskje de bli å se på dæ med et beudranes blikk og tenke at "dæven ho der virka kul". Det siste e vel heller det som e mest utelukka tenke æ når æ må smyge mæ forbi sånne jentegjenga. Æ huske at æ og ei venninna i Trondheimstia mi brukte å diskutere det her og vi va begge enig om at det som va problemet va "redselen for at de skulle sei nåkka fælt tel dæ. For eksempel mumle nåkka om at du e feit mens du febrilsk prøve å trenge dæ forbi". For de fløtte sæ heller ikkje. De står der som om de e bolta fast i bakken og vil man forbi må man bære prøve å finne en vei rundt dem, sjøl om de sperre heile fortauet og de fleste veian rundt dem.

Æ hadde heilt glømt av den her fobien min heilt tel æ sku ta buss fra universitetet tel sentrum nu i uka. Klokka va litt over halv 12 og bussen va stappfull da den kom tel univ. Og ikkje bære det, men den va stappfull av ungdomseleva i aldern 14-16. Flesteparten jente. Plutselig kjente æ den der følelsen av "danger" i mæ igjen, som æ brukte å ha i Trondheim. For akkurat DEN dagen hadde æ såklart verdens rødeste kvise på nesa og følte mæ litt som Kjakan (kompisen tel Påsan i Pondus). "Neida, du har jo bære den eine kvisa, ALLE kan jo se det" bruke Påsan å trøste Kjakan med når hormonan gir han verdens største kvise like før klassefesten. Svett og jævlig sto æ der i midtgangen i bussen og blei iøynsett av minst 6 fjortissjente som hadde spakla på sæ så mye brunkrem at det så ut så de hadde vært ei uke i syden og KUN sola ansiktet sett. Og så skjedde det som va så rart. Æ tok mæ sjøl i å flire av dem der de satt med klumpat og billig maskara på øyevippan og en trutmunn som kunne fått Angelina Jolie tel å dø av misunnelse. Plutselig hadde æ ikkje samme type angst ovenfor dem og æ brydde mæ ikkje om æ hadde ei kvise medt på nesa.

Fobien min va overvunnet, iallfall va den mindre enn den har brukt å vært og æ har en mindre "sjuksom" å forholde mæ tel :) Einaste e at nu så syns æ at æ e så tørr i munnen heile tia uansett kor mye vann æ drekk og så går æ på do heile tia. Ka du sa? Sukkersyke? Jaaaa, vi HAR jo hatt det i slekta før så........ ;)

A walk down memory lane

Det e nåkka med å bytte ark i a-planen sin. Man ska hive det gamle året og sette inn et nytt et. Æ har en sånn en som strekke sæ fra sommer tel sommer så dissa arkan æ sku hive inneholdt, blant anna, siste året som student. Veit ikkje om det føles sånn for andre når de bytte ut kalendran i aplanen sin, for æ bruke ikkje bære aplanen tel å skrive ned møta eller veiledningstime osv. Den innehold og små stikkord om ka man har gjort de forskjellige dagan i tellegg tel å være på universitetet. Kafe med nån, kino med nån, kæm man va på fæst med og kæm som hadde vorsj. Det va iallfall veldig arti og tel tider litt angstfullt å lese utvalgte dela av den gamle a-planen. Det e jo faktisk ikkje alt man har så veldig løst tel å huske, som man kanskje har glømt fordi det ikkje e så veldig viktig meir, men det va viktig da. Rart å se korsn ting kan forandre sæ fort i løpet av en høst og en vinter, kæm man heng meir med og kæm man kanskje ikkje heng så mye med plutselig.

Og så e det endel ting som e utrulig koselig å lese at man har gjort. Bakispannekake hos Yonas, bakissøndaga hos Dollyjenten med tilbehør, middag hos Elisabeth med tilbehør, overnatting/kvalitetstid med voksing av armhulan med Marja og "middag hos B" som det plutselig blei en del av utover vintern. Det e nesten som en liten walk down memory lane som utløse nesten alle slags følelsa i dæ...

Hvil i fred soppen

Her heime i Planterhaugen har vi hatt nån kjæledyr oppigjønna åran. Æ kan nevne i flæng, høns og kyllinge, ender og gjess, vegglusa (hves det kan kalles kjæledyr. De va nu iallfall mange i si tid før vi fikk has på dem), den skada fuggeln "Pelle" som fløy i vinduet en gang og svimte av (den lå i ei eske i et døgn før den våkna tel liv, fekk panikk og stakk av) og hundan Laika og Fanta. Fanta e vel det kjæledyret som vi har hatt lengst av de nevnte vil æ tru, hunden som blei nesten 15 år gammel. Etter ho har vi liksom ikkje hatt nåkka kjæledyr, men for nån år sia, det e vel faktisk over ti år sia, så fekk vi et nytt dyr inn i huset. Den tibetanske svampesoppen. Korsn den kom inn i huset e mæ uvisst, men det va sikkert nåkka pappa har fått av nån av sine mange vænna og i følge han va den "veldig helsemessig bra altså". Soppen, som den bære blei heitanes etterkvert, va en kvit svamaktig sak som kunne minne om blomkål. Mjuk blomkål. Den tålte ikkje jern og måtte oppbevares i en plastikboks med melk over sæ sånn at den ikkje daua. I følge pappa så skulle man vente i et døgn og så skulle man sile ut det som soppen hadde produsert ilag med melka og drekke det. Det kunne minne om sur yoghurt eller litt sånn der kefir med vann oppå ka angikk konsistensen på det som soppen produserte. "Veldig helsemessig bra".

En gang prøvde æ faktisk å drekke det her som soppen hadde produsert. Både mamma og pappa tvang vel faktisk mæ og Eva tel å drekke det her, og vi så gjorde, men det blei altså første og siste gangen og. Etter det så har æ ikkje drukke nåkka av den soppen, og etterkvert så avtok bruken av den selv fra pappa si sia. Men allikevel fortsette vi å skylle den, helst kvær dag, og ordne med den så den ikkje sku daue. Sigbjørn hevde dog at mamma brukte å hive det som blei produsert av soppen og melka inn i brøddeigen når ho laga brød, men æ veit ikkje heilt om æ trur på det. Æ har aldri smakt nåkka av den i mamma sine brød...

Så sånn har soppen levd lenge her i huset hos mamma og dem. I over ti år har vi stelt med den, og når vi har vært borte alle sammen over lengre perioda har vi hatt folk tel å ornde med blomstran og soppen. Den har nesten blitt som en del av familien, sånn som et kjæledyr burde være.

Her om dagen da vi kom heim sku æ skylle og ordne soppen. Den så ut så den ikkje hadde fått en ny dose med melk på fleire daga. "Stakkars soppen" snakka æ med den, mens æ bynte å skylle av den i dørslaget (av plast såklart, sia den ikkje tåle jern). "Nu ska du få dæ en ny dose med melk", snakka æ vidre og skylte enda meir. Plutselig oppdaga æ at æ ikkje greidde å finne soppen. Den va ikkje der. Det va bære den der sure yoghurtkonsistensen og litt sånn "stivna melk" som det jo bli når man ikkje har ornda med den på nån daga. Kor i alle daga va soppen blitt av. Æ spurte mamma og ho hevda hardnakka at den måtte jo være der, men vi fant den ikkje. Tel slutt, etter å ha konferert med pappa og Kanya så måtte vi bære innse det: soppen va borte. Ka som har skjedd veit vi ikkje, men familien har uansett mista sitt siste kjæledyr og det e faktisk litt vemodig, utrulig nok.

Haikerens guide til Sameland

Har funne ut at det e så mangt som kan skje på jobb når æ e heime og jobbe fra Várdobáiki. I dag kom æ på kontoret mett etter å ha vært ei uke i tromsø for å jobbe. Det første æ kaste øyan på e et sett med småe klea som ligg på pulten min. Whaaaat? Det e dukkeklean som Magne, Tone og æ kledde av den store dukka som vi har her for så å kle på ho ei kofta. Ka i fanden gjor de inne hos mæ? Først fekk æ total angst og trudde at dukka sjøl hadde brukt kontoret mett tel å skifte, for de leve om nettern de dukken der, det e heilt sant. Alle sånne store dukke (og SÆRLIG de med små lakksko som lage lyd når man går med dem) besitte en kunnskap: å komme tel liv når ingen andre ser dem og gjøre fæle ting. Æ har sett på altfor mange filma tel å greie å like sånne der dukke igjen, kan bære nevne Childs Play og Dolly Dearest som eksempla. Æ grøsse med tanken! Men etter nån minutt med panikk så hadde Kjersti en "slip of tongue" og æ skjønte at det va Tone og Magne som sku ha det arti på min bekostning, nåja... De ska vel få sin søte hevn når de minst ane det tenke æ ;)

En anna morsom ting som skjedde i dag va at Magne oppdaga et telt som sto BAK Várdobáiki da han va ute og røyka. Whaaaaaat? Et TELT? Først va det ingen som trudde han, men da Ole Myrnes også kunne konstantere at der VA et telt, blei vi alle tent på ideen om å fære å snike. Og vi så gjor. Magne, Ole og Tone gikk ut og bak mens resten av oss (Ann Ragnhild, Kjersti, Bård og æ) hang ut vinduet på Magne sett kontor for å se på det her. Da Ole nærma sæ teltet og ropte "HALLO!" svarte teltet. "Det e en engelskmann" kunne Ole stolt bekrefte. Vi holdt såklart på å daue av latter og gikk inn igjen. Nu nettopp kom Magne og kunne fortelle at vi sannsynligvis har skremt livskiten av den stakkars fyren, for nu satt han liksom på huk og gjømte sæ mens han åt frokost oppå teltet sett som han hadde pakka sammen. Stakkars fyr! Tenk å våkne i et fremmed land med en hau med sama som rope og flire av han. Det e jo hardt for de som e vant tel det hves det e rette dagen så æ tør ikkje tenke på ka den her stakkars haikarn (som vi har funne ut at han må være, sia det ikkje e nån andre bila enn vårres her) tenkte.

Nok en fornøyelig dag på kontorlokalan tel Várdobáiki :D Det verste av alt e at man bli ganske produktiv av sånne små sprell og får en god del gjort unna, sjøl om det ikkje virke sånn for utenforståanes...

Nu ska vi lage alo!

Så va sommerens vakraste eventyr over for denna gang. Markomeannu har blitt avholdt, musikken har blitt spelt, kassaapparatet og kauking av menya tel grilleran e unnagjort, og sist men ikkje minst så e opprydninga gjennomført. Den va nu og en særhet i sæ sjøl i år da vi skulle fikse bålplassan på Pavecampen. Paven har jo endel dyr og deriblant en flokk med geiter. De geitan går på pavecampen og va jo veeeeldig nysgjerrig på ka i alle daga som skjedde og lite vesste vel vi om kor tam de va. Det heile endte i begynnelsen med at vi sprang hylanes nedover sletta med den eine store geita etter oss i frykt for å bli stanga ned. Etterkvert skjønte vi at den bære ville ha kos og lurte på om vi hadde "nåkke smågodt i påsan vår" når vi plukka resteranes søppel. Hærregud e det mulig? Men rydda fekk vi nu telslutt med nysgjerrige geiter rundt oss som virkelig så ut tel å være snille som lam sjøl om de hadde horn.

Ka nu da? Jo nu ska vi på Alofestivalen i Lofoten og holde alo og meannu der ute. Vi glede oss veldig og en bil e allerede kjørt med hengar, storlavvuen, reinskinn, volleyball og 4 deltakera. Sjøl om æ ikkje har så mye ansvar som æ har brukt å ha på Markomeannu så føles det godt å skulle fære på en festival kor man virkelig ikkje treng å tenke på at man ska rydde om nån daga, stå i kassa på grillen eller bære kassevis av bøker over sletta tel forlaget sin salgsbod. Kjenne æ glede mæ alllerede

Dugnad, sommer og sol

I går kveld va æ på min første dugnadsøkt for Markomeannu i år. Det e rart med det, men vanligvis har det brukt å være et skikkelig ork å gjøre det, ikkje minst å KRÆKE mæ opp den bakken som e tel Gallogiedde de første gangan før man lære bakken "å kjenne". Men denna gangen va det annerledes. Æ gikk opp bakken og va ikkje særlig anpusten eller sliten da æ nådde toppen, enda æ gikk i normalt tempo (for MIN del såklart). Det va tel og med sånn at æ kunne sei "neida" tel Runar da han spurte om æ va for svett tel at han kunne gi mæ en klæm. Wow... Så va det arbeide da. MASSE gressklepping og raking av gress, nåkka som æ virkelig ikkje e så gla i å gjøre. Men vi satte i gang. Æ raka og raka. Ikkje skjønne æ heilt ka den bonden som har slått der oppe har tenkt på i år, for bære på den flækken æ raka lå det igjen gress som va nok tel å fylle en rundball, det e æ sikker på. Og æ tør ikkje tenke på korsn det ser ut lenger NED i bakken kor vi ikkje gidde å rake. Poenget e at æ raka tel den store gullmedaljen (syns æ nu sjøl da) og det va folk som slo opp bodan, folk som klepte med kantklepper, folk som klepte med gressklipper osv. I tillegg va det vafla og kaffe og skitsnakk med guttan. Da va det sommer for min del. Det bli liksom ikkje skikkelig sommer uten å jobbe dugnad på Markomeannu med alt det som følge med av kaffedrekking, vaffelspising, fliring, småkjæfting og mimring om tidligare festivala og korsn vi brukte å gjøre det før, for så å reste på hauet og lure på ka vi tenkte på.

Fantastiske markasamiske sommern :)

Várdobáiki på sommerstid

Så har man vært i jobb i en måneds tid. Må sei at foreløpig trives æ veldig godt. Det e nåkka med å sette nede på Várdobáiki på sommerstid. Det e et mangfold av folk, stillinge og ikkje minst kjentfolk som sett der og jobbe. Thomas Ole sett på Ann Ragnhild sitt kontor i vente av lille Anta sin ankomst, Beatrice sett på Márkomeannu sett kotor og styre med de siste forberedelsan tel festivalen bynne, Bård e innom i ny og ne og kreve at vi drekk kaffe med han og Marja har sotte på Håkon sitt kontor og jobba med sine ting. Æ tvile for at det bli verre når de "faste" e telbake heller. Kæm kan vel ikkje bli smitta av Kjersti sin arbeidsløst og vilje tel å gjøre unna ting eller Tone sin smittanes latter og gode humør. Ingenting som å sette på Várdobáiki og jobbe. Trur det bli et fint halvår æ :)

Ikkje minst va det fint da lønna tikka inn. Man kan trygt sei at æ ikkje e student meir ;)

En epoke i livet e over

Nån fasa i livet sklir man bære over i uten å egentlig merke det før man e inni den neste, mens andre e meir merkbar enn andre.

Nu som æ e ferdig med mastergraden min og ferdig student ska æ jo bli voksen: få mæ jobb, begynne å betale på studielånet og sånne ting. Og ikkje minst fløtte ut fra hybeln som æ har hatt som tilholdssted i alle åran mine i Tromsø. Æ ska ikkje påstå at æ ikkje har gleda mæ, for det har æ. Sjøl om den hybeln e billig, rimelig stor, bra plassert og med sikkert verdens beste husverta så e det en hybel. I mange år har æ sove og laga mat på samme rom. Det har ikkje alltid vært like hyggelig ska æ fortelle dåkker. Prøv sjøl å se kor lang tid det tar å få stekt løklukt av klean dine og av heile dæ egentlig. Da æ va å leverte nøklan tel hybelvertan mine merka æ at nøkkelknippet mett va blitt så lett. Det va kun en nøkkel der og en minnepinne på det. Før hadde det vært to hybelnøkla, en minnepinne, en SVÆR nøkkel tel leserommet mett på universitetet og nån gang nøklan tel Børre sin leilighet. Man kan godt sei at æ kunne få ei slagsie av å ha det nøkkelknippe i lomma. Nu når æ har nøklan i lomma e det nesten så æ ikkje merke det. En nøkkel tel leiligheta og en minnepinne. Det e alt æ treng for neste fase...

Nåh, nok om det. Nu har æ fløtta ut og inn i en ny leilighet med eget kjøkken, egen stue, eget bad, egne soverom, hems, veranda og sist men ikkje minst blitt samboer og tidvis reservemamma. Æ har gått fra å være singel student tel å bli ferdigutdanna og en familieperson.

En epoke i livet e over og en anna e starta, og det verste e at æ foreløpig trives fint i min nye fase i livet sålangt og har ikkje store savn etter den forgje. Rart med det, men kanskje æ faktisk e på tur å bli voksen, sånn som man ska bli når man e ferdig utdanna...

You may call me master of the universe

Da va det over. Prøveforelesning e holdt og muntligen e gjennomført. Æ e ferdig som student og ska begynne å voksenlivet mett. Hærregud kor rart det egentlig føles å faktisk være ferdig utdanna, det har liksom ikkje slått mæ heilt enda trur æ. Æ ska ikkje trave inn på universitetet og lese pensum, skrive oppgava, henge i kantina i altfor langa lunsja og ikkje sette på "rummen" tel Elisabeth, Yonas og mæ. Sick.

En epoke i livet e over og en ny en starte med alt det den innebære. Men har æ klart det her så må æ nu klare den neste og :) Man e jo ikkje Master of the universe for ingenting ;)

"Ikke noe problem kjære. Bare hyggelig å kunne hjelpe"

Veit det e mye mastermas på mæ førr tia, men det e sånn når det, stort sett, e det heile livet dett består av like før eksamen.

Har drevve å forberedt prøveforelesninga i et par uke nu, og det har, som de fleste kanskje har skjønt, ikkje vært en piknik akkurat. I dag toppa det sæ. Det bynte så fint med at æ sto opp rimelig tidlig i dag og leste gjennom en artikkel æ sku snakke om og skreiv vidre på forelesninga. Ting gikk egentlig ganske smooth i nån time heilt tel det plutselig bære stoppa opp uten at æ egentlig veit koffør, det bære gjor det. Planen for i dag va å gjøre ting heilt ferdig sånn som æ ville ha det og så framføre den for Yonas sånn at han kunne gi faglig telbakemelding på den. Men da det stoppa opp så tok panikken mæ. Nærmest heilt uten vidre bynte æ å gråte og la mæ i senga og hulka for mæ sjøl at æ ikkje kom tel å greie det her, at æ ikkje ville meir, bære skite i heilt eksamen. Men så henta æ mæ inn igjen og prøvde å sette mæ med maskina igjen, men fremdeles va det nåkka som sa stopp. "Ok. Change of scenery da" tenkte æ og dro tel uni for å skrive vidre der. Æ hadde på forhånd ringt Yonas (etter å ha hulka i senga) og avtalt å komme tel han så han kunne hjelpe mæ, sjøl om æ kanskje ikkje va ferdig. "Bare kom når du vil du. Omså klokken 2 på natta" va svaret fra han.

Så kom æ tel uni og ting bynte å løsne litt igjen. Fornøyd skreiv æ vidre og så på det æ hadde. Klokka 18.00 oppdaga æ at æ hadde glømt en vesentlig del æ sku skrive om, og da greip panikken mæ igjen. Æ sku jo liksom være ferdig med det her så æ kunne holde forelesninga tel Yonas, det va lørdag, og han hadde sikkert tenkt sæ ut på byen. Så kom tåran igjen, denna gangen enda verre enn sist gang og æ ville aller helst bære fære heim og skrike mæ i søvn. Da tikka det inn ei meld fra Yonas korhan skreiv "Kom heller hit så lager jeg pannekaker til deg. Det viktigste er å hjelpe deg med å bli ferdig, ikke om jeg skal på byen eller ikke..."

Og så æ gjor. Etter å ha greidd å roe mæ litt ned tok æ bussen tel Yonas med garantert verdens største posa under øyan og røde øya. Yonas så på det æ hadde gjort og ilag fant vi på andre formuleringe og han fekk mæ tel å tenke litt meir over ka æ egentlig meinte og æ kjente at roen sakte men sikkert kom over mæ igjen. Lenge satt vi sånn, æ va ikkje heime før nu like før 12 da Børre, Kátjá og Áilon henta mæ. Da æ sku gå takka æ Yonas for sikkert 5. gang og ga han en klæm, svaret hannes va så enkelt som "Ikke noe problem kjære. Bare hyggelig å kunne hjelpe". Det verste e at han sa ikkje det bære for å være høflig, han meinte det, og det va da æ innså kor utrulig det e å ha en sånn venn som han. En som uten problem ofre sin egen kveld ut for å hjelpe mæ med min eksamen og som faktisk meine det når han sei at det ikkje va no problem.

Poenget med den bloggen her trur æ egentlig e at æ trengte å få litt utblåsning påeksamenangsten min og å uttrykke kor mye man ska sette pris på sånne folk når man har dem i livet sett...

Master in procastination

Det e egentlig ganske rart korsn man oppføre sæ og finn på andre ting å gjøre når man egentlig burde gjøre nå anna. For eksempel som mæ i dag. Æ har jo ei prøveforelesning å forberede og en muntlig å forberede mæ tel i tellegg. I dag sku æ jobbe litt meir på den va planen, men så fant æ plutselig ut at det va det en altfor fin dag for. Æ bynte heller å pakke ned litt bøker og dvd'a og sånt og fant plutselig en pose med bilda som ikkje va limt inn i album. "Jah, men det må æ da VIRKELIG gjøre FØR æ fløtte! Æ har jo drevve å fløtta rundt på de bildan i fleire år og sku ha limt dem inn." Og så æ gjor. Limte inn bilda som kunne dateres heilt bak tel 2004 i albumet mett i stedenfor å skrive på forelesninga. Så e det jo sånt fint vær. Greit nok, det e en sur vind, men det e jo sol, og det ska man ikkje kimse av, så æ gikk mæ en tur rundt prestvannet og så på endern som va kommet telbake. Og så videre, og så videre. Sånn har æ drevve på heile dagen. Gjort alt mulig anna enn det æ egentlig burde drive på med. Nu e æ ferdig med å lime bilda inn i album så æ har ikkje den unnskyldninga meir, så nu burde æ bære jobbe littegrann iallfall. Men æ kjenne på mæ at æ heller burde bynne å vaske litt i skuffa og skap her på hybeln, sånn at æ slepp å gjøre alt på en og samme dag når æ ska fløtte ut.

Heilt klart det luraste, e det ikkje?

Eksamensangst og andre buskevekster

Jepp da va tiden kommet tel at man har fått teksten man ska lage prøveforelesning om. "Antropologiske tilnærminger til studier av turisme". Med første øyekast e den ikkje så ille, det kunne vært MYE verre. I dag va æ å snakka med veildern min for å få litt tips om korsn æ burde legge det opp. I bunn og grunn hadde vi tenkt ganske likt og det va jo egentlig en lettelse i sæ sjøl. Men så bynte æ å spørre om ka selve muntligen sku bestå av sia æ sku ha ei forelesning om det sjølvalgte pensumet mett. Det sku æ på en måte aldri gjort. Første del sku gå ut på at eksamenskommisjonen min sku påpeike det de syns e bra og dårlig i oppgaven min, og så gi mæ en sjanse tel å kommentere ka æ sjøl ser som mangle i den eller ka æ ville hatt et ønske om å jobbe meir med. So far so good. Men SÅ kjæm det en slag utspørring: ting som kommisjonen syns virke uklart eller bruk av andre perspektiva som æ ikkje har brukt, men som æ kunne brukt som æ da ska kommentere. Og DER kjente æ at æ fekk angst. Enn om æ ikkje har hørt om personen de snakke om? Pensumet meine æ? Det e jo meininga æ ska vette om en del generelle ting i antropologien, ikkje bære om temaet mitt, men andre ting og. De kan finne på å spørre koffør æ ikkje har brukt en anna teoretiker på identitetsproblematikken for eksempel, som æ har hatt på obligatorisk pensum tidliger og. DA fikk æ angst ja. Æ e jo steike dårlig på å huske sånne ting på sparket. Må liksom minnes på om en del folk og ka de har skrevve om. "Ja ka gjør du hves du ikkje har peiling på det de spør om?" spurte bror min mæ i sted. "Da får æ bære ro mæ i land på et eller anna vis" svarte æ.

Æ får bære øve mæ på å ro, for eksamensangsten min kom virkelig snikanes igjen ja. Faen og...

Idylliske Lántdievvá

I helga e æ heime. Idylliske Lántdievvá som plassen også e kjent som. Det e altså så godt å være heime nån gang at det e heilt utrulig. Da vi kom ned på torsdagskveld så hadde såklart mamma bacalao klar på ovn tel kveldsmat. Steike det va godt! Og i dag slo ho tel med gomba, som smakte så himmelsk at det nærmest smelta på tunga.

En anna ting e at æ plutselig befant mæ på tur tel fjells en aldri så liten kveldstur. "Ska ikke vi bestige en fjelltopp før vi drar herfra?" fekk æ plutselig spørsmål om i formiddag. "eeeh.... joda bevares. Det kan vi vel det..." Og avgårde bar det. Etter middag pakka vi en liten sekk med det nødvendige: setteunderlag, jakke i telfelle det blei kaldt, kamera for å skaffe bevis, eple, cola og såklart bamsemums. Enklast va jo å gå over elva og opp Broderstad og på den fjelltoppen der. Etter å ha grumla litt over at "faen det va mye brattere her enn æ huska..." så va vi på det lille platået som e perfekt for en liten rasteplass. Det va så utrulig fint. Steike svett og anpusten va æ jo såklart, æ e jo strengt tatt ikkje byge førr å bestige nåkka fjell æ, men fornøyd med bragden. Etter å ha hevve i mæ litt bamsemums og brus så innså æ en ting: Planterhaugen e like fin fra fugleperspektiv.

Og nu veit æ ka dåkker tenke.. "Ka i hælvette e potetball?" ;)

De gamle helter dør aldri

I dag har æ vært å sett den siste Indiana Jones filmen. Fantastisk altså! Alle de gamle følelsan kom telbake og det begynte nærmest å sitre gjennom heile kroppen da æ så han plassere hatten på hodet i begynnelsen av filmen. "Jøss, he's still got it..." tenkte æ og satte mæ godt tel rette. Heilt sia æ så min første Indiana Jones film - den tredje filmen - har æ vært forelska i han. Æ har egentlig aldri skjønt koffør, for æ har aldri syntes at Harrison Ford e SÅ pen i andre filma. Det e nåkka med Indy (som æ føle at æ kan kalle han etter alt vi har vært gjennom) som gjør han attraktiv og sexy. Har lenge lurt på KA det e som gjør det. E det pisken og hatten? Va det den dagboka tel faren hannes (spelt av Sean Connery, som forøvrig heller ikkje e så ille, men det e ei anna historie) med alle tolkninge av gamle kultura og språk som gjor det? Eller kanskje det at han på finurlig måte kom sæ unna alle bad guys? Plutselig slo det mæ: han e arkeolog. Nu i kveld da æ så den siste filmen slo det mæ at det e DEt som gjør han så sexy i mine øya. En mann som kan tolke symbola fra gamle og utdødde kultura, som kan snakke en masse språk og som har bære gode intensjona når han finn skatta. Ikkje som de andre som bli grisk og grådig av synet av gull og som kun tenke penga. Indy vil kun det beste for det han finn og vil beskytte gamle skatta og historie fra alle de som vil tjene penga på det. Den amerikanske skolen i sosial antropologi har mye meir arkeologi i sæ og har en historikk bak sæ som de som kjæm og græv opp beinan tel urfolket og ska studere dem. Sjøl har æ aldri likt den sia av antropologien, men æ forstår nu at det e det som gjør Indiana Jones så attraktiv i mine øya: han e på en måte antropolog.

I den siste filmen skuffe ikkje Indy nåkka og leve opp tel forventningen. Da filmen va ferdig va æ fornøyd med to ting: at æ hadde funne ut KOFFØR æ e så forelska i Indiana Jones og at æ heilt tydelig har valgt rette studian å avlevere en master i ;)

Hurra for 17. mai

Etter lang tid med bloggtørke av fleire grunna har æ bestemt mæ for å bynne å blogge igjen. I den første har æ tenkt å fortelle historien om da æ hadde levert masteroppgaven min og sku begi mæ ut på feiring av det i helga.

Æ kan jo fortelle at æ på fredag har vært på MARGEfylla. Sprit såklart! Fy fader førr en kveld. Det heile bynte jo bra med at man va på vorsj først hos mæ og så bevegde vi oss ned tel byen tel Ida og dem på fest. God og full blei man og lykkelig va man jo førr å ha levert mastern.

Lørdagen gikk ut på å spy fra æ våkna i halv 11 tia tel i 3, halv 4 tia. Fantastisk. Våkna med en HÆLVETTES haupina og va kvalm. Gikk like greit på dass førr å spy og tenkte at "ja det va nu godt det va unnagjort" , tok mæ en paracet og la mæ ned i senga igjen. Lite vesste æ ka æ hadde i vente. Etter ca 15 min så blei æ drittkvalm igjen og måtte spy enda en gang. Tok så en ny paracet (sia æ kasta opp den første og enda hadde ondt i hauet) og la mæ igjen. Etter 20 minutt måtte æ pinade spy igjen. Da æ hadde spydd 4. gangen fant æ ut at det her kunne ikkje bære være fyllesjuka. Æ hadde nok fått et snæv av rækarsjuka (eller omgangssyke om man vil) i tellegg tel at æ va ødelagt av spriten æ drakk dagen før. Æ kan jo summere det heile med at æ spydde 8 ganga i løpet av de få timen æ va våken. Siste gangen va det så fysisk ondt at æ nesten bynte å skrike i tellegg mens æ lå med hauet i dassen og stille sa "æ klaare ikkje meir. Drep mæ nu!"

Heldigvis kom Rose og Anne Marja oppover tel mæ i 1 tia eller nåkka sånt og laga middag og hang med mæ. Sjøl måtte æ såklart spy like før middagen sku etes, sia æ så riimiin ramiin hadde spist 5 flak potetgull av Rose ca 30 min tidligar. Og så spiste æ litt middag, spaghetti og kjøttdeig med classico tomatsaus og så gikk det 20 min så måtte æ spy det og opp. Og sånn holdt æ på fram tel i tre tia. Da va æ ikkje grønn i trynet meir i følge Rose. Så lå æ bære og sov tel i halv ni tia på kveln tel Inga kom heim og huta mæ i dusjen og dro mæ med på fæst ned tel Holt kor Bertil hadde bursdagsfæst. Der satt vi å drakk og showa tel i 2 tia på natta før Rose og æ fant ut at vi går bære heim tel mæ, steike en pizza og ringe for å trakasere Marina. Alt i alt en fin kveld.

Ka har æ lært av det her? Joda, at det e bære å vokse armhulan. Det e ikkje så ille som man ska ha det tel.