Spark og stjernehimmel

For nån daga sia (på tirsdagen faktisk) gjorde æ nåkka som æ ikkje har fått gjort på veldig lenge, men som æ hadde planlagt i fleire daga. Sparketur! Lørdagen va pappa og æ ute og henta ned en av sparkan vårres fra oppunder garasjetaket og plasserte den lett tilgjengelig under verandaen vårres. Der fekk den stå tel æ fekk besøk og den o'store sparkedagen som va planlagt i mett hau tel mandagskveld. MEN, da mandagen kom og æ så ut kontorvinduet mett like før vi skulle fære heim blei æ skuffa. Regn! Faen! Klart bli det godt sparkeføre når det e glatt ute, men det e jo ikkje like hyggelig å sette eller stå pessblaut på sparken, da e liksom litt av sjarmen borte. Heldigvis slo det om tel kaldvær igjen natt tel tirsdag og DA etter jobb fekk vi kledd på oss skikkelig og hevve oss ut.

Og førr en tur! Første etappe tel krysset va et eventyr i sæ sjøl med to tullinga ståanes på meian ned tel Borken i ubalanse og for ikkje å snakke om å nesten renne ned ei tante og en hund rett nedfor oskarbakken. E jo et under at det gikk bra! Men for et sparkeføre! Først gikk vi heilt opp tel Bjerkelihøgda og så rant vi ned heile veien. Nostalgisk nærmest, førr sist gang æ gjorde det va sikkert da æ va på tur heim fra Boltås skolen en skabmadag for mange år sia. Einaste forskjellen va at settanes på sparken hadde æ Børre og ikkje Jeanette som brukte å være min pasasjer i skoletia. Hyperaktiv av farta og vinden som suste i håret vårres bestemte vi oss førr å gå over og renne ned tel Fossmoa og. Akkurat i det vi satte fart forbi svingen hos tante ardis huska æ det: Det e jo faen ikkje gatelys nedover der! Og mørkt va det! Panikken greip mæ litt (sia det va æ som styrte) for det va en hælvettes fart vi hadde nedover. Her va det bære å prøve å holde sæ ca medt på veien og holde sæ på meian. Heldigvis gikk det også bra, men på tur heim erklærte Børre at han skulle styre og æ skulle sette på nedover forbi Levald og mot krysset. Krysset som vi med nød og neppe greidde å svinge inn i med den farta vi hadde (det lønne sæ å ha nån kilo ekstra når man har pasasjer på sparken ;)). Siste bakke ned mot Borken holdt virkelig på å gå gaiken da tanaværingen tok en litt for hard innersving og holdt på å styre oss i grøfta (sjøl om han sjøl hevde han hadde full kontroll så tvile æ litt).

Uansett va vi kald, men fornøyd etter å ha hatt årets første sparketur. Tel jula har æ store planer om å samle fleire folk så vi kan kjøre tog nedover Bjerkelihøgda. DET hadde vært nåkka!