søndag 17. august 2008

Hvil i fred soppen

Her heime i Planterhaugen har vi hatt nån kjæledyr oppigjønna åran. Æ kan nevne i flæng, høns og kyllinge, ender og gjess, vegglusa (hves det kan kalles kjæledyr. De va nu iallfall mange i si tid før vi fikk has på dem), den skada fuggeln "Pelle" som fløy i vinduet en gang og svimte av (den lå i ei eske i et døgn før den våkna tel liv, fekk panikk og stakk av) og hundan Laika og Fanta. Fanta e vel det kjæledyret som vi har hatt lengst av de nevnte vil æ tru, hunden som blei nesten 15 år gammel. Etter ho har vi liksom ikkje hatt nåkka kjæledyr, men for nån år sia, det e vel faktisk over ti år sia, så fekk vi et nytt dyr inn i huset. Den tibetanske svampesoppen. Korsn den kom inn i huset e mæ uvisst, men det va sikkert nåkka pappa har fått av nån av sine mange vænna og i følge han va den "veldig helsemessig bra altså". Soppen, som den bære blei heitanes etterkvert, va en kvit svamaktig sak som kunne minne om blomkål. Mjuk blomkål. Den tålte ikkje jern og måtte oppbevares i en plastikboks med melk over sæ sånn at den ikkje daua. I følge pappa så skulle man vente i et døgn og så skulle man sile ut det som soppen hadde produsert ilag med melka og drekke det. Det kunne minne om sur yoghurt eller litt sånn der kefir med vann oppå ka angikk konsistensen på det som soppen produserte. "Veldig helsemessig bra".

En gang prøvde æ faktisk å drekke det her som soppen hadde produsert. Både mamma og pappa tvang vel faktisk mæ og Eva tel å drekke det her, og vi så gjorde, men det blei altså første og siste gangen og. Etter det så har æ ikkje drukke nåkka av den soppen, og etterkvert så avtok bruken av den selv fra pappa si sia. Men allikevel fortsette vi å skylle den, helst kvær dag, og ordne med den så den ikkje sku daue. Sigbjørn hevde dog at mamma brukte å hive det som blei produsert av soppen og melka inn i brøddeigen når ho laga brød, men æ veit ikkje heilt om æ trur på det. Æ har aldri smakt nåkka av den i mamma sine brød...

Så sånn har soppen levd lenge her i huset hos mamma og dem. I over ti år har vi stelt med den, og når vi har vært borte alle sammen over lengre perioda har vi hatt folk tel å ornde med blomstran og soppen. Den har nesten blitt som en del av familien, sånn som et kjæledyr burde være.

Her om dagen da vi kom heim sku æ skylle og ordne soppen. Den så ut så den ikkje hadde fått en ny dose med melk på fleire daga. "Stakkars soppen" snakka æ med den, mens æ bynte å skylle av den i dørslaget (av plast såklart, sia den ikkje tåle jern). "Nu ska du få dæ en ny dose med melk", snakka æ vidre og skylte enda meir. Plutselig oppdaga æ at æ ikkje greidde å finne soppen. Den va ikkje der. Det va bære den der sure yoghurtkonsistensen og litt sånn "stivna melk" som det jo bli når man ikkje har ornda med den på nån daga. Kor i alle daga va soppen blitt av. Æ spurte mamma og ho hevda hardnakka at den måtte jo være der, men vi fant den ikkje. Tel slutt, etter å ha konferert med pappa og Kanya så måtte vi bære innse det: soppen va borte. Ka som har skjedd veit vi ikkje, men familien har uansett mista sitt siste kjæledyr og det e faktisk litt vemodig, utrulig nok.

2 kommentarer:

  1. Vi har åsså et sånt kjæledyr heime, så om sorgen sku bli for stor så kan dåkker komme tel oss og se på vårres sopp, som ligg og bade i melka. HeRRlig!

    SvarSlett
  2. Dæsken det va godt å høre! Æ e sikker på at pappa bli gla for å høre at vi kan få en ny en hves vi vil :)

    SvarSlett