emmargret

Nyforelska i gammel kjærlighet

2011-10-06T19:39:00.004+02:00

I helga va æ i Trondheim på slektsbesøk og æ hadde gleda mæ lenge tel det! Trondheim va min første studieby og æ bodde der i to år - to herlige år med mye latter og morro og muligens litt for lite studering.

Allerede da æ kom inn på kvelden med flybussen og bussjåføren annonserte "ranheim", "buran", "solsiden" bynte æ å kjenne det. Den der gjenkjennelige kriblinga og gleden man føle når man e på tur tel å besøke nån eller nåkka man har gleda sæ tel å se. Lenge. Da bussen kjørte over brua og stoppa på Royal Garden, vesste æ at æ va solgt. Detta e holdeplassen æ så altfor mange ganga har gådd av i løpet av de to åran æ bodde i Trondheim.

Gjennom heile helga kjente æ det meir og meir kor mye æ faktisk savne Trondheim, gjennom alt æ gjorde.

- Følelsen av å kjøre bortover Kjøpmannsgata og kike opp på p-huset kor vi hadde leilighet

- da vi kjørte forbi den statuen av en hjort med kalven sin og minnan om den natta vi laga show og klarta opp på den på tur heim fra fest

- da vi kjørte over Elgseterbrua og æ så Samfundet i all sin prakt

- da æ gikk nedover nordre gate og resten av sentrum i høstvarmen fredags- og lørdagsformiddag

- da æ åt taco med Kristina og Arnstein i leiligheta demmes og bare så kamp og slappa av

- da vi kjørte innover tel Hovin for å ete søndagsmiddag hos tante og onkel

- lukta av huset på hovin som e så kjent og trygg

- å bli skjemma bort av tante og onkel med middag, pizza og kongefrokost

- å ta bussen innover tel trondheim igjen

Æ har aldri før opplevd at det uttrykket "gammel kjærlighet ruster aldri" har vært nåkka for mæ, for æ har vel alltid tenkt at etter en stund så vil man merke at ting va tel det beste og at man har vokse i kver sine retninge og ikkje passe sammen lenger. Men Trondheim - åh du vakre trønderstad - du har vekka gamle følelsa i mæ. Og æ bli forelska - nok en gang - og nyt det.. :)

Hjernevaska av frisøren...

2011-06-15T22:38:00.004+02:00

Æ har alltid vært veldig opptatt av håret mitt og da mene æ i den grad av at æ e veldig sær med korsn æ vil ha håret mett klept, farga eller fiksa. Det har vært perioda kor æ har eksperimentert endel med farga i håret, men frisyren min har æ alltid klare idea om korsn æ ska ha det og æ e opptatt av at æ har et "sunt og glansfullt hår". Æ veit det høres ut som en teit shamporeklame, men sånn e det bære.

Detta opplegget innebære at æ e nesten like sårbar når æ e hos frisøren som når æ e hos tannlegen. (tenner e også nåkka som e viktig for mæ. Æ trur det verste marerittet æ kan ha e hves håret mett e skamklept og at tennern mine dett ut). Uansett så elske æ jo å være hos frisøren og elske at de shamponere og nån gang massere hodebunnen min, ingenting e bedre enn å være nyklept! MEN, there´s no such thing as a free lunch! Frisøran har en tendens tel å med en gang konstantere at "håret dett e tørt, håret dett e fett, du har veldig flisate tuppa" osv og detta e ting som da sette i gang nåkka rart i skallen min og det e som en sikring går der inne og æ bli som en liten unge inne hos rektor og alt handle bære om å overleve og å komme sæ ut... Samtalen kan ofte være følganes:

Frisør: håret dett e rimelig tørt... bruke du hårkur?

Mæ: Jada! Klart æ gjør! Æ skjønne ikkje koffør det skulle være tørt, æ e veldig flink å bruke det minst en gang i uka! (detta e såklart en løgn)

Frisør: njaaaaa, håret dett E veldig tørt altså! Korsn shampo og balsam bruke du?

Mæ: Eeeeeeh, en sånn grønn en... eeeeeh.. REDKEN trur æ den heite! (nån ganga e det sant, andre ganga e det løgn)

Frisør: hmmm.. ja, korsn vil du ha det da....?

Dermed e det i gang... Gjennom heile kleppinga hjernevaske frisøren mæ med en masse prat om kor viktig det e å bruke rett shampo og balsam for rett hår, selv om det e en frisørshampo så e det ikkje sikkert det e RETT tel MIN hårtype. Hårkur bli nevnt opptell fleire ganga når de kleppe og æ svare bekreftanes at æ og syns det e viktig og gjentar også at æ ikkje skjønne at det kan være tørt sia æ har brukt hårkur jevnlig... Det heile ende med at etter at æ e ferdigkleppa så har æ blidd overtalt og hjernevaska tel å kjøpe NOK en shampo, balsam og hårkur som e akkurat det æ trenge tel mett hår. Nesten kver gang gjør æ det og kvær gang æ kjæm telbake e det samme leksa. EN gang blei æ tel og med overtalt tel å kjøpe nåkka hårpilla - ja du leste rett, PILLA - som skulle være bra førr mæ sia æ røyta så mye. Trur du æ åt de der pillan? Nesj! De blei ligganes en eller anna plass i minst 5 år og fløtta rundt på fløttelass heilt tel æ en gang bare heiv dem. Og de va faen ikkje billig heller!

Lørdag va æ hos frisøren igjen og naturlig nok bynte ho med samme leksa. Men denna gangen va æ beredt! Æ skulle stå i mot! Dela av samtalen va nåkka som det her:

Frisøren: du har ganske tørt hår, bruke du hårkur?

Mæ: Nei, æ e egentlig for sløv tel det. Æ har en boks ståanes i dusjen, men det bli aldri tel at æ bruke den egentlig. Æ glømme det liksom av, eller har ikkje tid tel å stå og vente tel at den har virka i 10 minutt når æ dusje på mårran...

Frisøren: ..... åja, men det e litt viktig... ska æ gi dæ et tips? Bruk hårkuren som balsam kver gang du dusje heller, da får du iallefall litt hårkur fleire ganga i uka, og det e bedre enn å la være.

Så smilte ho og sa ingenting meir! VICTORY! Æ hadde greidd det! Vi tilbrang resten av tia å snakke om Ersfjorddagan og kaillkasting. Æ va kjempefornøyd med kleppen og ho skulle bære fikse det litt da det plutselig kom fra ho:

Frisøren: veit du, den her hårolja e VELDIG bra førr sånt hår som du har. Æ bruke den sjøl og e KJEMPEfornøyd...

Mæ (tenkanes): u-oooooh...... (mens æ prøve å virke mindre imponert)

Frisøren: du tar bære litt i håret like før du dusje, KUN i tuppan, og så går du i dusjen.. i TILLEGG kan du blande LITT av den i ka enn du bruke i håret, voks, skum og så bli krøllan dine ikkje så frizzy og tørr...

Mæ (tenkanes): shit, shit, shit! Det høres jo heilt fantastisk ut!

Frisøren: Den e heilt ny på markedet og æ har brukt den i tre uke nu og e KJEMPEFORNØYD! (mens ho fikse håret mett).

Vi sjekke håret mett, æ e kjempefornøyd med resultatet og vi går for å betale. Når ho slår inn kleppen spør ho: e det nåkka anna du treng..? Æ drøye den litt og så sei æ: ja, æ vil ha en sånn hårolje...

Lurt igjen!! Æ fatte ikkje korsn de greie det! They get to me every time! Men nu har æ brukt den hårolja sia og æ e faktisk kjempefornøyd! Kanskje det hjalp å være ærlig og bære innrømme at æ trenge kjappe, enkle løsninge, for gudan ska vette at denna hårolja e kjempemessig!

En smak av sommereventyret

2011-06-01T09:18:00.004+02:00

I helga va æ på Márkospetakkel i Harstad. Ellen Berit går produsentstudie og som avsluttanes oppgave hadde ho og ei anna laga tel Márkospetakkel – en smakebit av det som skjer på Márkomeannu. Det heile va som et mini-Márkomeannu egentlig, med et lite marked med salgsboda, matlavvo med smaksprøva av samisk mat og en liten trailerscene med konserta. Æ hadde fått det ærefulle oppdraget i å presentere årets program for Márkomeannu og å være konferansier fra scena i lag med Susanne.

Æ va veldig spent på korsn det her skulle føles, om det skulle føles unaturlig å ha festivalen uttaførr festivalplassen, om det skulle være rart å sprade i kofta i Harstad en heil dag og om det skulle være folk der i det heile tatt. Det va sol i Harstad, det va folk på torget, det va fleire lavvua og det va smakebita av samisk språk hengt opp rundt omkring torget som laga ei perfekt ramme for det heile.

Det blei faktisk en smak og følelse av at Márkomeannu nærme sæ for mæ, på alle måta. Tel og med da ting va over og folk bynte å forlate va det jo nån som måtte ta sæ av å rigge ned alt som hadde blitt satt opp på torget. Susanne og æ blei igjen for å hjelpe tel og da blei det jammen en smakebit av dugnadsarbeidet også. I det Thomas Ole og æ hadde tadd ned lavvu nummer tre merka æ at det tel og med ga mæ en forsmak av korsn de fine akademikerfingran mine va øm etter å ha revve og slette i lavvustenger og partytelt.

Det heile fekk mæ faktisk tel å glede mæ. Æ va sliten etter en heil dag i kofta og komoga (det e ikkje de beste skoen å gå med på asfalt i lengden) men allikevel kjente æ da æ kom heim at æ gleda mæ. Æ glede mæ tel å gå opp bakken tel Gállogieddi og bli anpusten og skoltsvett. Æ glede mæ tel å egentlig ikkje vette ka æ driv på med i begynnelsen når æ bynne å ska snekre, sage og skru, men for å faktisk føle at æ får litt meir peiling etterkvert som dagan går og fingran bli vant. Æ glede mæ tel å se av museumstunet skapes om tel festivalplass. Æ glede mæ tel kaffepausan, tullsnakket og mimringa om ”huske dåkker det året scena nesten datt ned?” eller ”huske dåkker den gangen da den personen gjorde sånn og sånn” etterfulgt av den gapskrattinga som bære vi kan få tel. Æ glede mæ tel folk bynne å komme tel festivalen, tel bodan fylles med duojera og andre som skal selge. Æ glede mæ tel lavvuan og teltan bynne å dukke opp på festivalcampen og ikkje minst: æ glede mæ tel alle konsertan og alt anna som skal skje under festivalen. Æ glede mæ tel og med tel å rydde opp, selv om vi e dørgesliten og aller helst vil la det ligge tel neste måned.

Márkomeannu e i anmars og det føles så herlig å ha fått en smakebit på det i helga – både det fine med å gjennomføre og det slitsomme med å rigge opp og rigge ned. Æ føle mæ klar tel å sette i stand og gjennomføre sommerens vakreste eventyr. E dåkker klar tel å være en del av den? :)

PS: sjekk ut det fæncye progammet vårres og følg med på festivalen heimesie utover ;)

http://issuu.com/markomeannufestivala/docs/programmagihppu2011

http://www.markomeannu.no

Å være noens datter eller søster

2011-04-09T08:26:00.004+02:00

Æ har alltid vært vant tel at når man treffe nye folk så prøve man å plassere dem, det e en greie som æ trur alle gjør der det e mulighet for å kunne finne en fellesnevner lik for hverandre. Det spørres om ka som helst, men det som e vanligst e å spørre kæm man e sitt barn eller omså barnebarn. For min del handle det ofte om at folk gjenkjenne etternavnet mett Pappa sett navn Skåden e ikkje så vanlig i Nord Norge og det bites fort merke i det (med fare førr å bynne å høres eplekjekk ut...)

Uansett... For min del handle det om gjenkjennelse av "Skåden". Da æ bynte jobben min på Sametinget og va i Kautokeino og Karasjok de første gangan og helste på folk fikk æ som oftest spørsmål om "åja, leat don Asbjørgga nieida?/åja, e du Asbjørg sin datter?" korpå æ kunne svare bekreftanes at "juo gal mon lean/jada det er jeg nok". Mamma hadde sotte en periode som politiker på Sametinget og hadde vært leder av Samisk utdanningsråd og dermed kjente veldig mange i administrasjonen ho. De første gangan æ kom fra Kauto brukte æ bære å måtte sei te mamma "eeehm.. heilt kautokontoret helse, sånn i teorien.." for da hadde alle sammen spurt korsn det gikk med mamma og at æ virkelig måtte helse. Sia æ va forholdsvis ny og har en sjukdom som gjør at æ ikkje e god på å huske navnan tel folk de første gangan æ helse på dem, måtte det bli sånn.

Ellers opplevde æ også på Sametinget at folk kunne spørre om æ va søstra tel Sigbjørn eller Magne domantrener Skåden. Enten visste de om Sigbjørn pga hans forfatterskap eller gjennom Markomeannu og enten kjente de Magne pga hannes forfatterskap eller gjennom hannes domantrening som har vært i media på forskjellige måta. Etter dokumentaren tel Magne va æ på et museumsseminar i Karasjok og der va nån nye museumsfjes der æ helste på. Plutselig va det ei som sa "veit du, æ har en følelse av at æ har truffe dæ før...?" "jaaa, æ veit ikkje...? Emma Margret Skåden..." svarte æ. Korpå ho brøt ut "ÅJA! Du e jo søstra tel Magne domantrener Skåden! Æ har jo sett dæ i dokumentaren...!" og dermed va det avgjort og vi blei pratanes om korsn det gikk med Magne. I bunn og grunn har æ syntes at detta har vært en bra ice breaker (som det så fint heite på norsk), særlig da æ bynte på Sametinget og skulle konversere med mine kollegaer. Greit å ha en fellesnevner liksom.

Så da æ bynte på Universitetsbiblioteket (UB) va æ spent på korsn det skulle gå. Pappa e jo bibliotekkar og har jobba på folkebiblioteket da de bodde her i byen, men det va lenge sia og det va jo ikkje på UB. Æ regna kanskje ikkje med at det va så mange som visste av pappa eller mamma men som kanskje visste kæm Sigbjørn og Magne va sia de muligens har katalogisert bøkern demmes. Så feil skulle æ altså ta. Det e fleire gang når vi har vært på helserunda at folk har spurt "Ja, det e du som e den nye på IFU ja. Du, æ må spørre dæ, du e vel ikkje i slekt med Per Skåden, e du vel...?". Æ har altså funnet en ice breaker her også og æ får høre om kor og korsn folk har jobba med pappa som bibliotekkar. :)

Det va engang nån som spurte mæ om det ikkje va kjedelig å alltid forbindes med nån og ikkje være mæ sjøl, men æ syns egentlig ikkje det, for det e jo den æ e.. Æ like å kunne ha muligheten tel å break the ice med at æ e "Asbjørgga nieidda, søstra tel Sigbjørn eller Magne og Per Skådens datter". Koffør ska æ synes det e kjedelig å forbindes med nån man stolt kan fortelle at man e i familie med før folk lære dæ å kjenne? Bære fint, spør du mæ :) Etter at isen har blitt brutt vil jo folk uansett merke etterkvert kæm æ e :)

Dasspoesi

2011-03-15T12:47:00.003+01:00

Så lenge båsa med do har vært tilstedeværende i verden trur æ at det har eksistert tægging på dass. De fleste offentlige plassan man går på do e det nåkka skriblerier på veggan eller andre steda inne i båsen. Oftest e det på døra rett foran dæ, for det e vel nærligganes å tru at det e dit man rekke best når man sett der å "løse verdensproblema".

Det e som oftest endel slagera som går igjen når man har vært rundt om og sett ka som står på dassa rundt om i verden (ja faktisk, de fleste offentlige do æ har vært på i utlandet har også tægging av stort sett samme slag). Her tel lands e det gjerne slagera som:

"........ (fyll inn navn som passer) e kjempesøt!!! <3" etterfulgt av nån som har skrevet under eller på sia av med en anna skrift og penn "nei, han e dritstygg!" som igjen e etterfulgt av nok en ny type skrift og penn som sei nåkka ala "hold kjæft styggen! ...... (fyll inn navn som passe) e jo driiiiiiiiiisøt!!!!" osv osv osv

En anna slager e varianta av "Blå/rød/grønn/svartruss .... (fyll inn det året som passe) e rå!" etterfulgt av de som såklart ikkje e enig med sistnevnte taler men heller mene at demmes år e det beste. Sjøl må æ innrømme at æ syntes det va en kjempegod ide å skrive "Elle melle musen, Russ 2000!" på en eller anna dassdør da æ va Russ, uvisst korsn bås æ egentlig va i... Æ regna med at det e nån som for lenge sia har skribla ett eller anna genialt over det som "heller død enn rød".

Dasspoesi altså, det e nåkka eget med det. Det har slått mæ for lenge sia kor lite nøttig det iallefall e å skrive "Æ vil at du ska bli kjæresten min, ..... (fyll inn et guttenavn som passe). Hilsen ... (fyll inn et jentenavn som passe). Heilt ærlig, ka e sjansen førr at fyren bli å fære inn på JENTEDASSEN å lese det som står der? Sjansen e jo der, heilt klart, men den e minimal.. Det slår mæ at jenta burde heller forn inn på guttedassen og skrevve det der, men det e jo en terskel å gå over, det at man ska gå inn på et do som har en MANN utpå sæ. Sånt gjør man jo bære ikkje..

Nei, takke mæ tel dassan her på UB. Her e det unisex do og dermed e det lovlig for alle å gå inn på korsn som helst av båsan her. I tillegg e jo detta en plass kor iallefall Russen ikkje e nå særlig å se, så man slepp unna alle de tæggingen iallefall. Her på UB-dassan i 2. etasje har det liksom vært meir sånne klistremerka på dorullholdern kor det står: "hvordan har du det, egentlig?" og så e det nummer tel Kirkens nødhjelp eller nåkka sånt... En plass e det nån som har skrevet med "caligrafiskrift" at ett eller anna band ikkje e et hardmetallband nede på flisan heilt mot gulvet. Det har liksom holdt sæ på det nivået der, her på akademia.

Men skinnet kan bedra... Tidlig i forrige uke va æ på do og på en av dorullholderan sto det med penn "tørk musa". Æ må innrømme æ flirte litt da æ leste det, for æ va ikkje forberedt på det i det heile tatt, det va liksom heilt ut av "sjangern" som tel nu hadde vært på UB og kanskje va det derfor æ flirte høyt og da meine æ HØYT da æ seint i forrige uke va innom den samme doen og oppdaga at her hadde nån svart.... Æ gjengir teksten i sin helhet under, og æ advare de som kanskje e litt sart av sæ mot litt sterkere ordbruk:

"Tørk musa"
"Gutte fitta du tenkte på? Hvis ikke -> tørk penis og pjøngen også :)"
................ "+ rævhållet"

Det tok det liksom tel et heilt anna nivå ka angår dasstægging æ har sett på universitetet iallefall :))

Solfri!!!

2011-02-10T22:38:00.002+01:00

Denna uka har gådd merkelig fort. Plutselig slo det mæ at det faktisk e fredag i mårra og at det e helg igjen. Æ syns liksom at det nettopp va mandag og at æ va trøtt som en kråke pga for lite søvn i helga... I dag tenkte æ litt på ka det va som gjorde at uka har gådd så fort og æ har kommet frem til at det må være det faktum at sola virkelig e kommet fram den her uka.

Æ har kontor i 2. etasje på UB men sett ikkje atme vinduet der, allikevel har æ merka at kontoret har vært usedvanlig lyst den her uka og når æ har snudd mæ tel vinduet så har æ skjønt at det e fordi den fantastiske sola e telbake etter månedsvis med dvale. Det e nåkka heilt sinnsykt med at sola kjæm telbake igjen. Alle bli liksom litt crazy og det e LOV å være crazy, litt som at det e lov å være litt crazy når det e fullmåne. I dag kom sola gjennom vinduet igjen og æ fant ut at æ skulle gå ut en tur og myse på sola. Når æ går ut av kontoret kjæm æ liksom rett inn der kor det e en masse lesesalsplassa og da æ kom ut i dag så æ en fyr som pressa ansiktet mot vinduet for å se på sola. I lunsjen i går fløtta folk sæ etter sola og sto å åt brødskiva i vinduet heller enn å sette med bordet. (okei, det siste va egentlig å legge litt på, men vi va uansett alle gla for å se sola).

Etter å ha kjøpt mæ en iskaffelatte på Mix´en bynte æ å tenke på korsn det va når æ va unge og sola kom telbake og æ huska på at vi brukte å få solfri når sola kom. Med en gang vi så nåkka som kunne være et HINT av sol etter mørketia så bynte vi å mase om solfri på skolen. Alle sammen va veldig oppmerksom på om det va nåkka lysforandringe i den tia her for å kunne få bli den første tel å kauke: "SOLA! Ole, Ole, Ole! Kan vi få solfri???". Når æ tenke mæ om bynte vi vel allerede i desember å se etter sola, og sikkert prøvde vi oss på den et par ganga når det kom et plutselig lys utanfra og vi håpte på at lærarn ikkje skulle skjønne at det va plogen som dura forbi med blinkanes lys. Som oftest greidde vi ikkje å lure læreran vårres. Men når vi virkelig fortjente det og sola virkelig kom, da fikk vi solfri. Da kunne vi bære smekke igjen bøkern, pakke sekken og komme oss heim, i sola. Ofte har æ lurt på koffør vi fikk solfri og om andre skola praktiserte det. Grunnen tel solfri e vel kanskje så enkel som at det faktisk e lenge sia man har sett sola og at man burde heller komme sæ ut å leke i den heller enn å sette inne, nåkka som æ personlig syns e meget fornuftig. Når det kjæm tel om andre praktiserte det, så veit æ at Trøssemark skole gjorde det, men æ e usikker på om andre gjorde det. Iallefall veit æ at venninnan mine sørpå som æ fortalte det her til lurte på koffør i alle daga man skulle få gå fra skolen bære fordi SOLA kom medt på vintern, ka va så spesielt med DET, liksom?

Uansett, fint med solfri va det iallefall og tradisjonen med solfri syns æ e en kjempetradisjon som æ håpe iallefall Boltås skole fremdeles ivaretar. Faktisk syns æ fleire burde ta opp tradisjonen, hves de ikkje praktisere den. Det e faktisk mulig at æ bli å troppe opp på jobb i mårra, vente på at sola kjæm og så springe inn tel sjefen og sei: SOLA! Stein, Stein, Stein! Kan vi få solfri???"

Muligens.... Iallefall bli æ å gå ut å myse på den skulle den dukke opp i mårra også ;)

Minner fra et bibliotek...

2011-02-07T14:54:00.000+01:00

Har herved jobba ei uke i min nye jobb og sålangt trives æ godt. Æ sett på universitetsbiblioteket (UB) i Tromsø og det e på mange måta både godt og rart å komme telbake hit igjen. Æ har sotte mange tima og daga på lesesalsplassan på UB og ikkje minst tilbringte æ masse tid inne på datasalen "Ember" før det blei vanlig at vi drassa med oss laptop'an med på universitetet eller man fikk egne datasale fordi man blei masterstudent.

Æ har tidligere blogga om at æ alltid føle mæ veldig heime og komfortabel på bibliotek og så gjør æ også nu når æ e telbake på UB. Selv om det e nån år sia æ har studert her så e det liksom visse ting som ikkje forandre sæ. Et eksempel e doan. Det e fremdeles de samme løse flisan og de samme døran som trenge en spesiell "touch" før du greie å låse de igjen (og forsåvidt opp igjen også) når du ska på do. Det minne mæ forresten om et morsomt minne fra mitt første år som student her på UiT kor en bekjent av mæ ikkje hadde lært sæ triksan med låsan og ikkje greidde å komme sæ ut på første forsøk. I dødsangst ringte personen til mæ minst 5 ganga uten at æ hørte telefonen. Heldigvis kom personen sæ ut og vi har flirt mye av episoden i ettertid... :)

Et anna eksempel e alle avisan. Æ hadde glømt kor fint det va å ha tilgang til alle slags avisa til enhver tid, bare rett under nesa di. Æ tar mæ sjøl i å rive med mæ Harstad tidende og Sagat når æ e på tur inn i lunsjen for så å legge de tilbake på plass når æ e ferdig. Og for ikkje å snakke om alle de gangan æ har lånt all slags rare bøker og de gangan æ har sotte i de blå stolan kor æ har prøvd å lese pensum, men har måtte gi tapt for søvnen som kom siganes. Visse ting forandre sæ ikkje: de blå stolan e enda her :)

Det som e forskjellen e at æ nu har nøkkelen tel den "indre verden" på UB. Det har æ ikkje hatt før. Andre dag på jobb gikk æ rundt for å teste at nøkkelkortet mitt passa der den skulle og vandra dermed i nye labyrinta. Herlig! :) Særlig da æ kom ned i kjelleren der "IT-guttan" sett og oppdaga akvariumet de hadde. Seriøst! En gammel svær pc-skjerm som de hadde tatt innmaten ut av gjennom toppen og rett og slett tilpassa inn et akvarium der. Så der svømme gullfiskan rundt, akkurat som de gamle skjermspareran. Fantastisk!

PS: æ har faktisk fått jobba litt konkret også, ikkje bære sprada rundt og kjent på følelsen av å være på et bibliotek hele dagen igjen ;)

Ode til en gjeng med gærninga som fortjene det...

2011-01-27T23:54:00.001+01:00

Denna uka har vært en uke med blanda følelsa. Det e nåkka med det når man veit at man ska gå fra nåkka som man e vant tel og som på mange måta føles trygt og over tel nåkka som e ukjent, litt skummelt men samtidig veldig spennanes. Man bynne å tenke over om man har gjort rett avgjørelse eller om man har drette på draget.

For min del handle det om at æ har siste uke på jobb som rådgiver på Sametinget og skal bynne i ny jobb på Universitetet i neste uke. Sært. I nesten to år har æ jobba på Sametinget. Æ syns sjøl æ bynne å kjenne systemet godt, sakan godt, politikeran godt og ikkje minst kollegaene mine godt. Derfor føles det skummelt å skulle forlate detta trygge i hverdagen min og gå over tel nåkka det føles så æ ikkje har peiling på i det hele tatt... Det eneste æ veit e at det skal æ. Nu må ikkje dåkker tru at æ angre på avgjørelsen min, for det gjør æ ikkje. Æ glede mæ veldig tel å bynne i ny jobb, med heilt andre ting enn det æ har gjort de siste to åran og med heilt nye folk. Æ har stort sett alltid likt utfordringe og e vel av den typen som nån gang like å ha nåkka å bryne mæ på. Samtidig e det godt å bære kunne gjøre ting nærmest automatisk og nesten uten å tenke over at æ gjør det, det bli bære gjort. Mens æ høre på radioen og kanskje tel og med sett å tenke på andre ting, som ka æ ska ha tel middag den dagen, eller ka æ ska ha på mæ den kvelden når æ ska ut på byen...

Æ ska altså bytte jobb. Skummelt, men spennanes. Men samtidig som æ glede mæ over å bynne med nåkka heilt anna, hos en heilt anna institusjon, med heilt andre folk, så har æ skjønt koffør æ syns det e vemodig. Sametinget har ikkje vært en forferdelig arbeidsplass kor æ ikkje har trivdes, snarar tvert i mot. Æ har lært kjempemye, både om det samiske samfunnet, om mæ sjøl og æ har reist, masse. Det e nesten ikkje den lille plass æ ikkje har vært i på møta eller seminara i forbindelse med jobben og æ e blitt en jævel på å huske korsn fly æ må ta fra tromsø hves æ ska være i Lakselv sånn at æ rekke bussen tel Karasjok. Djevelsk god på bussrutan har æ blitt!

Men mest av alt, alle de menneskan æ har jobba med. Alle de æ har vært frustrert sammen med, drevet politikkutvikling med, diskutert med og ikkje minst FLIRT sammen med. For my GOD det har vært fliring, mye fliring, høy fliring, GAPSKRATTING rett og slett. Ikkje bære med mine "nærmeste" kollegaer, men med alle. Med lederan og med politikeran også. Like mye som æ har lært utrulig mye i jobben, så har æ nok tjent mæ nån ekstra år fordi æ har flirt så søkkanes ilag med alle sammen.

Så, denna bloggen e tel dåkker. Tel mine herlige kollegaer som kvær på sin måte har hatt sin betydning på mæ, på forskjellige måta. Dåkker e herlig og dåkker gjør en (parden my french) hælvettes god jobb!

Kanskje blei ikkje detta som mange av de andre blogginnleggan mine, der æ ironisere over rare ting i livet mitt, men nån gang kan selv æ være halvveis alvorlig.. Men frykt ikkje, det e ikkje lenge æ e alvorlig før æ går over tel å fjase, for let´s face it, det e jo det æ kan best: fjas ;)

Bli æ å savne dåkker? Ja det bli æ, men som æ sa tel en av kollegaene mine: vi har jo fremdeles facebook og æ har jo faktisk en mobil. That goes for all of you :)

PS: bilde e fra personalseminaret i desember og det illustrere vel bære korsn mesteparten av mine nesten to år har vært på Sametinget :D

Når man har virkelig heimlengsel

2010-09-23T22:06:00.000+02:00

Nok en gang handle det her om ei reise, men hærre for ei reise!

Æ hadde vært i Karasjok i flere daga og skulle reise heim igjen en fredag. Denna gangen hadde æ faktisk løst HEILT heim tel Skånland, siden Eva skulle komme heim den helga og vi skulle bære ha det fint. Planen va klar og æ hadde bestilt flybilletta så æ rakk det ENESTE flyet som går fra Tromsø tel Evenes klokka 15.45.

Fredagsmorran gikk alt etter planen og æ tok buss fra Karasjok tel Lakselv halv 11 og sjekka inn og venta på flyet som skulle gå fra Lakselv tel Tromsø 12.30. Lite vesste æ ka æ hadde i vente.... Flyet vårres blei først forsenka og SÅ kansellert. Teknisk feil i Alta og det fikk ikkje lov tel å ta av.. Neivell.. Detta betydde at vi som va der hadde tre valg:

1) Vi kunne bli ombooka tel flyet som går 17.30 fra Lakselv. Detta flyet hadde imidlertid ikkje plass tel alle og sia det va nån unga som skulle reise så blei de prioritert.

2) Vi kunne fly fra Alta med et fly som gikk 18.00 (eller nåkka)

3) Vi kunne fly fra Hammerfest med et fly som gikk 17.03.

Vel.. For min del va æ jo fucked uansett. Æ kom jo ikkje tel å rekke det ENESTE flyet som går tel Evenes uansett. Ikkje ville æ kommet mæ til Evenes via Bodø heller fordi Avinor (de töntskallan) har endra på det flyet også så det va ikkje lengre ett alternativ. "Hælvette!" mumla æ mens æ tenkte hardt på korsn æ skulle gjøre det her. Vanligvis ville æ syntes det va fint, for da kunne æ stoppa i Tromsø og hatt ei helg der, men som sagt så VILLE æ faktisk heim fordi Eva kom. Men det e bedre å være haulaus enn rådlaus. Æ ringte tel Tor Gunnar og hørte om han hadde bil som skulle ned fra Tromsø og under over alle under han HADDE faktisk det. Hurra! Tor Gunnar redda dagen! Da kunne æ bære kjøre fra Tromsø og heim da. Alt i orden, bære litt seinare heime.

De fleste av oss blei booka om tel Hammerfest og blei sendt avgårde med minibuss. Æ regna på det og tenkte at æ kom tel å være heime i 21.00 tia. Det e jo rimelig greit det :) LITE visste æ ka æ hadde i vente. I Hammerfest va det jo, såklart, tåka tjukk som ertesuppa. Plutselig bynte det å ryktes i minibussen at flyan som skulle lande i Hammerfest ikkje har sikt nok og dermed lande en anna plass. Kor henne spør du? TAKE A WILD GUESS!!!?? Joda, i LAKSELV! JESUS! Jo meir vi nærma oss Hammerfest jo meir så vi at det her bli jo å gå rett tel gaiken, og så det gjorde. Flyet som skulle gå 17.03 kunne ikkje lande så det fløy tel Lakselv og landa der. Vi blei nok en gang booka om tel et fly som går 19.40 og kunne ikkje gjøre anna enn å vente og ringe TG og sei at æ bli forsenka, igjen...

Heldigvis bor Bjørnar i Hammerfest så æ kjeda mæ jo ikkje. Han henta mæ og vi poppa mikropopcorn i den ÜBERFÆNCYE leiligheta hannes. Meget fint :) Og så va det dags å fære tel flyplassen igjen. Da æ så ut stuvinduet tel Bjørnar så det jo lovanes ut og det va ikkje nå særlig med tåke. Men da æ gikk ut døra og så mot flyplassen va det ertesuppe. "hælvette...." MEN under over alle under så landa faktisk flyet, på 5. forsøk. FØRR en cowboypilot! Æ kom mæ tel Tromsø og landa i 20.30 tia. Der venta en bil tel mæ og æ fekk kjørt heim tel Skånland og va heime i 00.30 tia og helga med Eva va dermed berga!

Det e da man veit man har heimlengsel når man nærmest sette himmel og jord i bevegelse for å komme sæ heim når man har mulighet tel ei natt på hotell i Tromsø ei helg :)

Smalltalk i taxi

2010-05-22T15:46:00.000+02:00

Æ reise jo, som sagt, endel i jobben min. I det siste har æ hatt endel reisa og detta har ført tel endel taxitura til og fra flyplass og hotell osv. I den forbindelse har æ bynt å lure litt på det her med korsn man oppføre sæ i taxi osv. Kor sette man sæ når man ska ta taxi? Kor mye ska man snakke med taxisjåføren osv? Kor mye VIL egentlig taxisjåføren snakke med dæ...?
Alt det her beror jo såklart på korhenne du e når du tar taxi, om man e aleina eller om man e fleire, kati på døgnet du tar taxi og, såklart, kor mange alkoholenheta eller ikkje du har i skolten.

For eksempel: kor sette du dæ når du ska ta taxi? Det e liksom en sånn uskreven regel om at man ska sette bake i taxien UANSETT om man e aleina eller ikkje. Det e vel sånn uttrykket "ka, trur du æ driv å kjøre taxi eller?!!" kjæm fra når man e mange i bilen og førstemann man sleppe av sett framme og ingen gidde å fløtte sæ fram. Man SKA liksom fløtte sæ fram selv om man kanskje bare har nån 100 meter å kjøre tel neste ska av, for ellers kjøre man taxi. Mens I en taxi så skal man sette bak. Æ sette mæ nesten aldri bak. Hves æ e aleina og ska ta taxi, så sette æ må framme, alltid! Uansett om det e medt på dagen eller medt på natta og uansett kor mange alkoholenheta eller ikkje æ har. Det føles heilt teit ut å ikkje gjøre det.

Men SÅ kjæm man jo tel smalltalk'en. Det e i bunn og grunn ganske vanskelig å skulle småsnakke med en taxisjåfør syns æ, SÆRLIG om man e aleina. E man fleire så kan man liksom småprate bære sæ i mellom om ka som helst nesten og dermed bli det ingen pinlig stillhet i taxien. Har man i tillegg nån alkoholenheta i skallen så bli det aldri nåkka pinlig stillhet, iallefall ikkje i de taxituran Æ tar når vi e flere med. Da e det nesten en konkurranse i å fortelle den artigste historien høgast og se kor lang tid det tar før taxisjåføren faktisk ikkje greie å holde sæ lengre. Æ e derimot aleina så bli det ikkje så mykje snakk.. Kanksje litt om at "hælvettes taxikøen e så lang om natta" eller "KJØØR! Æ orke ikkje dele med NÅN! KJØØØØØR!" og så snakke man om for et opplegg det kan være å dele taxi med folk som ska nesten samme plass som dæ, men som du ikkje kjenne. Det bli alltid krøll med betalinga. Før man veit ordet av det e man heime (hves man ikkje e bosatt i KROKEN da... Da må du ha en tale forberedt tel taxituren heim).

Utfordringa mi de siste gangan æ har tatt taxi har vært det at æ har vært 1) aleina 2)medt på dagen eller ettermiddagen 3) det har vært en taxitur som e mellom 7-12 minutt. Da slit æ. Ka SKA man snakke med taxisjåføren om? Ka ska æ snakke med fyren som kjøre mæ fra alta flyplass tel Rica i sentrum om? Når man har snakka om været i 2 minutt så har man ingenting meir å sei. Da kjæm den pinlige stillheta og man sett og vrir sæ og håpe at ting ska gå fortere og nån ganga bynne man kanskje å bli så desperat at man faktisk bynne å snakke om forskjellige skavanka man har eller om bensinprisen eller ka som helst. Det e ikkje godt å sei ka man bynne med når man e desperat etter at stillheta ikkje ska komme.

Æ for min del har bynt å gi beng! Æ skit nu i det! Koffør ska man bynne å bry sæ så veldig med det? Æ kan leve med å sette å holde kjæft hves taxisjåføren kan og nån gang e det faktisk bære fint å sette å holde kjæft ilag med nån andre (det temaet der kan jo bli en anna blogg med en seinare anledning kanskje....)

Mine samtala med taxisjåføran i det siste på arbeidsreise har vært følganes:

"Hallo, flyplassen"
................ (betyr lang pause med stillhet og bilduring)
"Ja æ betale med kort. Æ må ha kvittering. Takk skal du ha, hadet!"

Keep it simple and short, sei nu æ!

Skjebnens ironi...

2010-04-24T07:53:00.000+02:00

Det e ikkje ofte æ forsøv mæ og da mene æ sånn skikkelig FORSØV mæ. Dåkker veit av den typen der man forsøv sæ med flere time og ikkje bære 30 minutt eller nåkka sånt, for det tells ikkje alltid i mine øye, for som oftest har æ lagt inn nok tid på morran så æ kan ligge å slumre litt hves æ vil. Forsøv æ mæ da ei halvtime, så har æ stort sett ingen stress.

MEN, i går. I går forsov æ mæ, kraftig. Det hele bynte med at æ kvelden før tenkte at æ sku legge mæ rimelig tidlig så æ kunne komme mæ opp tidlig og på jobb, det va jo tross alt fredag dagen etter og æ kunne tenkt mæ å gå litt tidligere fra jobb og nyte Tromsø i sola om ettermiddagen. Lite vesste æ ka som va i vente for mæ...

Første tegnet på at nåkka va galt, skjønte æ da æ bynte å komme tel mæ sjøl og æ rett og slett hadde sovve mæ småsvett. Da e det nåkka som ikkje e som det skal, så fremst man ikkje ligg å søv i et telt eller i en lavvu en søndagsmorra på en festival om sommern, da e man gjerne korgesvett når man våkne... Men det e ikkje normalt når det e ørkedag, som det så fint heite. Neste tegnet mett va at traffikken va så stille i storgata. Normalt bruke det å være ganske mye trafikk på den tia av døgnet æ våkne men det va det altså ikkje nu. "Rart", tenkte æ og strakk mæ etter telefonen for å se ka klokka va..... DA bynte det...

Telefonen viste at klokka va 10.15.. ! "HÆH? Det kan jo ikkje stemme! Vekkerklokka på telefonen e jo stilt inn tel 06.45......!!!". I desperasjon keik æ på vekkerklokka Sigbjørn har på nattbordet men kom fort på at den, av en eller anna grunn, går altfor galt og æ har ikkje gidda å stille den. Æ måtte komme mæ ut i stua og sjekke om det her virkelig kunne være tilfelle og nærmest hoppa ut av senga og huska DA på at æ har ikkje linsan på mæ heller.. EN gang i måneden må æ bytte linsan mine og sia æ hadde glømt å ta med brillan oppover (som æ forsåvidt ikkje ser nå særlig med heller, sia de ikkje har vært justert sia 2001) så tok æ linsan av på kvelden før og skulle sette på mæ nye på morran. Blind som en grævling sprang æ rundt i stua som ei haulaus høns mens æ prøvde å huske kor det kunne være ei klokke i leiligheta. Sia æ ikkje SÅ nåkka spente æ jo såklart i det meste av stolbein og sekka som lå i veien før æ kunne konstantere at, joda, klokka VA 10.15.

"Shit, shit, SHIT! Æ har jo en rådssak som skulle være ferdig tel klokka 09.00 i morrest jo.....!" tenkte æ mens æ desperat (og fremdeles halvblind) prøvde å finne sekken så æ kunne ta opp jobbmobilen (som æ såklart hadde på lydløs). På den fant æ 5 ubesvarte anrop... Shit, shit, shit. Alle va bra den ene sjefen min som æ skulle se gjennom rådssaken med i morrest. Shit, shit, SHIIIIIIIIT! Æ heiv mæ over telefonen og ikkje før hadde ho rukke å svare så nærmest ropte æ "æ har forsoooove mæ! Æ våkna nu!" uten å tenke på at ho kanskje ikkje va klar over kæm som ringte ho. "Æ fær på kontoret NUH!" Heldigvis flirte ho nu lett tel det mæ og sa at æ ikkje trengte å stresse så veldig, men bare ringe ho når æ kom på kontoret.

Jada, men når æ først e forsovet mæ, så e adrenaline høgt i kroppen min og æ greie ikkje å roe ned. Æ susa inn på badet (mens æ smekka tåa ENDA en gang i dørstokkken, såklart) og bynte å rote i dassmappa mi etter linsan æ hadde tatt med. Fant en kor æ hadde skrevve en stor "V" som da såklart mente at den sku på venstre øye. PLutselig greidde æ ikkje å skjønne kor venstre øye mitt va når æ så mæ i speilet. Linsa mi va på venstre hand, men korsn venstre skulle den i når æ så på speilet? Venstre i hodet mitt eller venstre i speilet? Heldigvis skjønte æ etter ca 20 sekunds resonnement med mæ sjøl at den skulle i VENSTRE øye. Med linsan på plass heiv æ mæ i å pusse tennern og hørte at æ fekk ei melding på jobbmobilen fra sjefen min om at vi hadde fått ut dagen til å ferdigstille sakan våres og bare sende det til rådet sjøl, så æ trengte ikkje stresse. Puh, men æ va allikevel i modus nu og kunne ikkje stoppe.

Etter å ha hevve på mæ nåkka klea va det lett jogg inn tel kjøkkenet for å kaste et heilt brød i sekken samt en pakke med trønderfår, kle på sæ, hive sekken på ryggen å bynne å gå tel kontoret (som heldigvis ikkje e langt unna). Æ kjente æ bynte å roe mæ ned der æ va på tur bortover heilt tel æ traff på DØDEN for folk med dårlig tid: to nybakte mødre med SVÆRE barnevogne som har en ROLIG gange VED SIA AV KVERANDRE på fortauet.. Sweet jesus.... Ikkje kom æ mæ forbi dem med en gang heller, fordi det sto en butikkeier og spylte fortauet og æ måtte gå museskritt i mange meeeeter før æ kom mæ forbi. Gud bedre! Koffør, KOFFØR må de det? Koffør MÅ de gå rett atme kverandre og sperre HEILE fortauet og KOFFØR må de gå som om de e smurt inn i sirup? Gaaaaah! Aldri har lyskrysset vært tregere med å gi mæ grønn mann heller spør du mæ...

Etter mye om og men kom æ mæ inn på kontoret og fekk ordna det æ sku. Utrulig nok gikk det bra den dagen også og rådet fekk faktisk oversendt saken like før halv fire, men da har æ ete brødskive og alt foran maskina mens æ har skrevve og lest korrektur.

Da spør du dæ kanskje koffør æ har valgt å kalle innlegget mitt "skjebnens ironi"? Joda, det ska æ fortelle dæ. Det e fordi æ sett å skriv den her bloggen klokka 08.15 på en lørdagsmorra og æ har våkna heilt av mæ sjøl.... Hves ikkje det e skjebnens ironi, så veit ikkje æ ;)

Lukt, smak og minna

2010-03-29T18:56:00.001+02:00

Æ e forferdelig treg med bloggen min, æ e klar over det. Men så bruke ikkje æ bloggen min tel å skrive om alt heller, men små ting som æ kjæm på eller som æ finn finurlig å skrive om. Nu e det på tide med en finurlighet igjen....

I det siste har æ tenkt på korsn smaka og lukta kan minne dæ på om forskjellige ting og kan utløse forskjellige følelsa hos dæ. For eksempel når æ smake fyrstekake, så minne det mæ om da æ va med pappa på biblioteket da æ va liten... Vi brukte alltid å ha ei fyrstekake som vi kosa oss med der og det minnes æ på kver gang æ et fyrstekake (som ikkje e så ofte nu meir).

Lukt kan og minne mæ om ting... For eksempel va æ hos tannlegen her en dag.. Generelt e æ ikkje gla i å gå tel tannlegen, æ hate det faktisk og æ spenne kver muskel i kroppen når æ ska dit. Det som e så rart e at når æ først e kommet i stolen, har fått bedøvelsen (gjør altså IKKJE nåkka større arbeid uten bedøvelse!!!) og tannlegen e i gang så e det ikkje så ille. Men før det e det nesten så æ bynne å gråte eller å brekke mæ mens æ vente på å komme inn og ikkje minst når de ska ta røntgen... Den der greia som ska holde tunga vekk fra tennern e alltid hard i kantan og den skjær sæ alltid inn i munnen når de ska ha mæ tel å bite på den.. Da bli æ kvalm og håpe at de e kjapp med å ta bildan før æ kaste opp i stolen. Men med en gang æ kjæm mæ inn tel Espen (min kjære, og utrulig nok fantastiske, tannlege) og vi e i gang så går det oftest greit. Tannlegen min e snill og spør mæ hele tia om det går bra og om æ vil ha pause osv. Æ trur det e derfor det går så bra, fordi han ikkje bli sur på mæ hves æ oppdage at bedøvelsen ikkje virke og æ spør om æ kan få meir. Han bære smile og gir mæ ei ny sprøyte mens han snakke om kor arti de e i radioresepsjonen i dag. Fantastiske Espen :)

Så ka e det som gjør at æ e så nervøs kver gang æ ska? Æ veit jo at Espen e kjempebra og at han ikkje bli sint på mæ uansett korsn æ ser ut i kjæften. Æ veit jo at æ ikkje bli å kjenne nåkka når æ har fått bedøvelse og æ veit jo at det går over. Men allikevel, når æ sett der på pauserommet så bynne æ å svette og anspenne mæ. Og nu har æ funne ut ka det e... Det e LUKTA. Lukta av venterommet hos tannlegen e faktisk heilt forferdelig og det minne mæ om barnetannlegen fra hælvette som æ hadde da æ va yngre. Lukta av fluor, lukta av et bor som har vært borti amalgan eller tenner generelt. Lukta av FRYKT!

Det e da det e godt å lukke øyan, ta et djupt åndedrag og tenke på følelsen av å sette på biblioteket med en bok eller et blad og en bette fyrstekake mens man e med pappa på jobb...

Tips til den påleggsleie

2010-02-06T10:49:00.000+01:00

For tia har æ vært litt påleggslei og det e liksom ingenting som e godt når æ ska finne nåkka i kjøleskapet. Men mat må man jo ha så æ hiv jo nåkka på brødskiva og matpakken før æ fær på jobb. Men når æ e påleggslei så bli det ofte sånn at æ føle mæ ikkje fornøyd med maten når æ har spist og æ trur at æ må ha nåkka meir for å bli ordentlig tilfredsstilt. Det betyr gjerne at Trucken ikkje e langt unna. Ned dit og kjøpe ett eller anna. Sjokolade, nåkka salt, sjokoladebolle, nåkka søtt, ka som helst egentlig. I lengden e jo ikkje det heller så bra, så æ har bynt å eksperiementere med ka som gjør matpakka litt bedre og meir fristanes. Æ har funne ut at det ska ikkje så mye tel egentlig...

Kvitost (enten vanlig eller jarlsberg, men for min del faktisk helst det siste) e ofte en ting som man kan bruke som grunnlag for mye morro. Ska ikkje så mye tel før kvitosten bli fantastisk hves man ikkje bære vil ha osten:
Ost og litt syltetøy på toppen
Ost og store skive med tomat
Ost og meir grønnsaker enn tomat i tillegg til tomat - agurk eller paprika (IKKJE den grønne)
Ost og kaviar
Ost og kaviar OG agurk
Ost og skinke av nå slag med en masse grønnsaker
TOAST (for pokker).

Smelta ost e liksom det BESTE som finnes og kan brukes i nesten alt. Peis på sei æ bære og maten bli kjempemessig!

Ellers så fungere det også med peanuttsmør. Veit det høres sykt ut, men når man e påleggslei e det faktisk godt. Brødskive med leverpostei agurk OG paprika (fremdeles ikkje grønn) e også godt.

Druer i matboksen man kan nible på mens man et ei brødskive med, ja du gjetta det, OST :)

Enjoy folkens. Som dåkker skjønne e det ost som gjeld når man ska eksperiementere med pålegg. Særlig smelta ost, som en fantasisk omelett som æ ska ete tel frokost nu... Njammis :)

Just call it BONK! They suffer from bonk!

2009-12-30T12:04:00.000+01:00

Æ har nok en gang inntatt den morsomme verden og med det mene æ stand up. Det siste året og kanskje særlig det siste halvåret har æ forelska mæ HEILT i Eddie Izzard - stand up kongen fra England. Han e bære heilt fantastisk! Han får mæ gjennom alle slags krisa bære med å stå på scena og glømme ka han hadde tenkt å sei! Utrulige menneske :)

I bunn og grunn har æ alltid likt morsomme menneska, om de e kjent for det eller ikkje. Folk som kan få mæ tel å flire så æ nesten sprekk har virkelig en stor sjanse hos mæ og æ tiltrekkes virkelig av folk som kan få mæ tel å flire. ELLER at æ kan få DE tel å flire skikkelig. Det like æ og. Æ e veldig gla i å showe (som de fleste av de som kjenne mæ godt nok allerede veit regne æ med) og nån gang kan æ kanskje bli litt for ivrig etter å ha rampelyset tel enhver tid. Uansett så elske æ å imitere andre folk og det e ingenting som e meir drivstoff på bålet mett enn at æ kan få folk tel å flire sæ lørvat når æ imitere. Da veit æ at æ har truffe spikern på hauet og æ e dritfornøyd med det.

Kanskje e det derfor æ simpelthen ELSKE Eddie Izzard. Ikkje nok med at hannes materiale virkelig får mæ tel å flire, men han e og en kløpper tel å imitere folk. Enten imitere han skuespellera og hannes Sean Connery som Noah (ja han som bygde arken i bibeln) får mæ bære tel å daue uansett kor mange ganga æ har sett den. I tillegg imitere han dyr og egentlig ka som helst og han trenge bære stå der og sei "mooh" når han e ei "crazy cow stopped by the police" og æ flire nok en gang.

Æ har erverva mæ de aller fleste showan hannes på dvd gjennom heile våren og sommern og æ ser de gladelig med nye menneska og æ sitere han tel de grader. I sommer kunne det kanskje bli litt for mye for enhver for da så æ på han KVÆR dag nærmest. E kanskje ikkje rart at nån folk på Markomeannu i år skjønte kor æ hadde henta min inspirasjon fra da æ skulle fortelle om MM sin historie og være arti. Æ sto der på scena og håpte at æ skulle være i det minste en brøkdel av så arti som Eddie kunne være. Om æ va det eller ikkje, det veit æ ikkje, men æ veit iallefall at æ kan være det på fæst når æ ska imitere personligheta som æ veit folk like at æ imitere.

Uansett.. Æ trudde at Eddie kanskje hadde lagt mikrofonen på hylla sia æ sjøl mente at æ ikkje hadde hørt så mye tel han sia 2003 showet Sexie, men så oppdaga æ plutselig at han enda va på turnea OG at han NETTOPP hadde vært i Norge. Va nesten så æ bynte å gråte da æ skjønte at æ hadde gådd glipp av Eddie live men tel min store trøst fant Børre en fin torrent tel mæ så æ kunne se på hannes nyeste show i jula: Stripped. Oh wonderful joy! Selv om Eddie hadde blitt litt eldre og kanskje lagt sæ litt meir ut og definitivt ikkje bruke like mye sminke som før (nevnte æ ikkje at han e Transvestitt? Åja, han e det men dæven han e en HOT transvestitt. Æ hadde tatt han med eller uten hæla ;)) så va han altså like morsom som alltid.

Æ har, såklart, mange favorittscena fra dvd'en, men en av favorittan mine e snutten om dysleksi og korsn han mene at det e nazi'an som har laga det ordet for å irritere unga med dysleksi (Eddie e delvis dysleksiker også ;)).

Without furter adou (eller korsn det nu skrives) så legge æ linken tel akkurat den. Enjoy and welcome to my funny world ;)

http://www.youtube.com/watch?v=2VDwc8CfIE4

Flykultur

2009-11-16T15:10:00.000+01:00

I jobben min så reise æ endel og nu i forrige uke va æ i Alta i nån daga på strategimøta. Detta innebærte å fly fra Evenes tel Alta og telbake igjen. Det e ikkje akkurat en strekning som innebære ett fly, men det innebære minst en mellomlanding i tromsø før man går på tel Alta. Denna gangen måtte æ faktisk ha ei ekstra strekka å reise for å komme mæ heim tel Evenes på samme dag. Returruta mi va Alta-Tromsø-Bodø-Evenes. Sykt, æ veit, men æ kom mæ iallefall heim på samme dag og klokka va ikkje så langt på kveld heller :)

Anyway, etter å ha reist fleire strekke på to daga enn man normalt gjør for å komme sæ tel philadelphia (nesten) så har det slått mæ det her med "flykulturen" og ka man gjør og korsn man oppføre sæ. Ofte vitses det jo med det her med at folk reise sæ så og sei meengang flyet har gjort en anelse tel å stoppe opp og man e med gate'en. "At de gidde å drive å stå i kø, bære for å komme 3 sekund fortere til bagasjebåndet kor man uansett må stå å vente på bagasjen kjempelenge. Ka de stresse med egentlig?" osv osv osv.

MEN, æ har egentlig skjønt det. Etter å ha sotte en stund i de flyan som jo går her i norge (og SÆRLIG nordpå) så vil man rett og slett strekke på beinan. Det e ikkje akkurat god plass tel beina uansett om man kun e 1.60 høy som æ e. Æ skjønne godt at folk reise sæ opp så fort de kan, for i det minste bli risikoen for blodpropp i beina mindre hves du står i 4 minutt og får rørt LITT på beinan iallefall sånn at blodomløpet kjæm igang igjen etter å ha sotte klemt mellom setan på flyet. En anna ting oppdaga æ plutselig nu i forrige uke da æ hadde returruta mi heim. Greit nok så kjæm man sæ ikkje fortere tel bussen eller taxien eller ka som helst selv om man absolutt vil reise sæ fortest mulig og komme sæ ut. Egentlig så veit vi alle det innerst inne, at man kan like gjerne bære bli settanes litt tel og ikkje stresse sånn med det. Men det e nåkka med følelsen. Følelsen av at man e nån skritt nærmere "final destination" og man kan komme sæ ut av flyet og nærmere dit man vil. Enten man vil heim etter to daga med møta og vil ligge på sofaen eller man e på tur for å treffe nån som man ikkje har sett på en stund og som man veit står å vente med bagasjebåndet. Følelsen av å komme sæ nærmere målet e grunnen tel at man sprett opp og kjempe om å ha plass nok tel å ta på sæ jakka uten å slå ned både folk foran og bak dæ (for ikkje å snakke om å smekke arman i bagasjehyllan).

Æ syns det e heilt greit å gjøre det og æ tilhøre den gruppa som fortest mulig bære kjæm sæ på beinan. Det føles som en liten seier kvær gang æ faktisk får plass tel å få på mæ jakka og stå å vente før andre greie det. Veit ikkje koffør, men sånn e det bære.

Det æ derimot ikkje alltid skjønne e de som stille sæ opp når det e boarding i gate'en og man ska INN i flyet. Særlig ikkje hves man har seteplass allerede, men heller ikkje hves man reise aleina (som æ ofte gjør) og det ikkje e setereservasjon men førstemann tel mølla. Heilt ærlig så foretrekke æ å vente tel nesten siste person e gådd på flyet før æ reise mæ og stille mæ i køen. På den måten e stort sett alle setan opptatt av minst én person og æ kan sette mæ ytterst i medtgangen. Det e et taktisk spell fra min side, fordi når æ sett med medtgangen så e det MYE større sjanse for at æ kan reise mæ og vente på at flyvertinna ska få åpna døra... ;)

"Heavy thoughts" etter æ fant mastergraden min igjen...

2009-10-30T10:00:00.000+01:00

Her om dagen dreiv æ å sku skrive en jobbsøknad. I søknaden snakka æ litt om masteroppgaven min og ka den inneholdt, så skulle æ referere tel at den ligg ute på det som kalles førr "munin" på universitetet sine heimesie. Æ googla titteln min, fant den med en gang og la linken i søknaden "for mere informasjon" liksom. Etter at søknaden va sendt så va fremdeles sia med oppgaven min oppe og æ trøkka for å åpne den. Æ leste sammendraget og forordet og så på innholdslista mi. Det va da det slo mæ. E det her virkelig nåkka Æ har skrevve? Va det detta æ satt og arbeidde med i to år og som ga mæ forferdelig angst og mente at heile livet kom tel å gå tel gaiken om det her ikkje gikk? Æ kjente den nesten ikkje igjen. Ikkje fordi den va blitt endra av nån eller nåkka, men rett og slett fordi det e gått snart halvanna år sia æ faktisk SÅ på den i det heile tatt.

Æ ska innrømme at æ har lest forordet og sammendraget et par ganga etter innlevering og avlagt eksamen, men that's it. Æ har faktisk ikkje sett på innholdslista mi engang og trur faktisk ikkje æ kunne snakka nåkka særlig om min utbrodering av teoria, metode og teoretikera som æ har skrevet om der. Det føltes veldig rart. Den her avhandlinga som e en av hjørnesteinan i mett liv så langt har blitt så fjern for mæ uten at æ egentlig har meint det eller merka det sjøl.

Det fekk mæ tel å tenke på ka nån sa tel mæ en gang da ho hadde slette med forferdelig eksamensangst og ikkje hatt fått nåkka stor sympati i heimen. Far hennes hadde sagt tel ho at: "den der eksamen e nu vel ikkje nåkka å drive å være så redd førr?! Det e en liten del av livet dett og det har ingenting å sei i den store sammenhengen når du bli eldre.". Da ho fortalte det huske æ at æ blei skikkelig sint og fornærma på hennes vegne. Ikkje viktig?!!? What?! Det e enkelt for de som sett på sidelinja å observere og som ikkje e medt oppi det. De ANE ikkje førr et hælvette det kan være når man e i si ega lille boble og heile livet omhandle masteroppgaven som skal leveres. "Det e detta som E livet mitt og realiteten min nu" huske æ at æ tenkte og skjønte ikkje korsn ho æ snakka med kunne ha en så slem far som sa nåkka sånt.

Men nu bynne æ kanskje å skjønne litt ka han meinte. Nu som det har gått halvanna år sia æ faktisk leverte, tok eksamen og leverte inn lesesalsnøkkeln min. Nu som æ nesten ikkje huske ka æ skreiv i den avhandlinga mi som va så utrulig viktig i livet mett og som va det einaste æ brydde mæ om, der og da. På en måte hadde denna faren rett. Det E faktisk en liten del av livet å skulle ta en eksamen og i den store sammenhengen e det kanskje ikkje det viktigste man gjør i livet og den verste bekymring man kan ha. Detta e forsåvidt nåkka æ kan sei NU når æ sett og har tatt eksamen og har en grad. Det hadde æ ikkje sagt når æ satt medt oppi det og det eneste som betydde nåkka for mæ va å bli ferdig med den graden så æ kunne gå videre. Og det e vel det han meinte, denna faren. "Ta nu den eksamen å bli ferdig med det så du kan gå videre..."

På en måte har han vel rett. Man e nødt å gjøre sæ ferdig med ting, så man kan gå videre. Men det e ikkje alltid så lett og det e ikkje alltid gjort på kort tid. Nån gang må man bruke flere år på å gjøre sæ ferdig med nåkka og komme sæ videre, mens andre ganga trenge man ikkje meir enn en dag eller kanskje bære ei tima for å bli ferdig å komme sæ videre. Alt ettersom ka man arbeide med...

Poenget mitt e vel at det va ganske rart og også morsomt å bli påminna om min egen masteroppgave. Mitt eget verk, som æ har komponert og som æ va så opphengt i da det sto på. Det va rart å oppdage at den ikkje hadde en så viktig del av livet mitt lengre, samtidig som den har vært en viktig del av livet mitt før og har gjort mæ til den æ e.

Poenget mitt e vel også at vi må huske at vi nån ganga trenge lengre tid på å gjøre sæ ferdig med ting og komme sæ videre. Og så må vi huske at det ikkje gjør nåkka om vi nån gang trenge litt lengre tid til å arbeide med nåkka for å komme sæ videre. Det som e viktig e at vi faktisk KJÆM oss videre ikkje kor lang TID det tar...

Ode til min mobiltelefon

2009-09-21T22:14:00.000+02:00

Æ har kjøpt mæ en ny mobil. Fine nye w 890 mobilen min. Slank, svart og så kan man overføre musikk på den. Akkurat korsn æ ska gjøre det, har æ ikkje skjønt enda, men det kjæm nu vel etterkvert når æ trenge å lære det. Æ har jo mitt lille røde gull som æ bruke når æ trenge det, så æ stresse ikkje med å lære mæ det. Æ har overført de sangan æ vil ha tel ringetone og den æ vil ha tel alarmen min så det får holde med det.
Det e nåkka med en ny telefon som e heilt fantastisk. Man vakte den som om det skulle være det kjæreste du har og en stund så e den jo kanskje det kjæreste man har.

Men det e nåkka vemodig med å bytte telefon kjenne æ. Ved å ta i bruk en ny telefon betyr det at æ må legge vekk den gamle og det kjennes litt rart. Den gamle telefonen min har æ hatt sia 2005, i november bli det faktisk 4 år sia. Det e lenge og æ har fått et kjærlighetsforhold tel den, rett og slett. Den har vært gjennom tykt og tynt med mæ og selv om den har irritert VETTE av mæ med å klikke litt mongo, så e æ jo glad i den. Men det va på tide å ta farvel allikevel. Joystick'en fungerte ikkje heilt som den skulle og mange ganga har æ irritert mæ over at den ikkje fungere nedover og at æ må bla oppover tel å få tak i det æ ska ha. Eller da når den KUN virka nedover og INGEN andre veia. Steike det va en utfordring. Og i fjor i jula så fekk den rett og slett "slag" og va lam på nesten heile høyre side, såpass lam at æ ikkje fekk trykka pinkoden min. Da måtte æ ta i bruk en gammel telefon æ hadde. Men i mai så funka den plutselig igjen og sia da har vi stort sett vært gode venna. Men etterkvert merka man at den bynte å bli gammel og sliten. Den slo sæ av og på i tide og utide og lada ikkje heilt som den skulle, nåkka som kunne være veldig irriteranes hves man trudde man lada telefonen en natt og man skulle på lang kjøretur dagen etter med "low battery" skrikanes fra den. Men telslutt e det som med et gammelt kjæledyr: man må bære innse at tida e inne og at man må sleppe taket så den slepp å lide meir. Og det va det æ og måtte innse. Telefonen trenge å kvile og æ måtte sleppe taket og finne mæ en ny en.

Så... hvil i fred lille k 750i. Du har tjent mæ godt og vi har hatt a hell of a ride de åran som vi fikk. Nu søv den trygt og godt i skuffa nede på pikerommet mitt.

Gamle vs nye handduka

2009-09-05T16:18:00.000+02:00

Æ har blogga om det her en gang for lenge sia, men det va i en anna blogg i en anna tid og som unigtroms.no har vært så elskverdig å bære slette for mæ. Bitter, neida ikkje i det heile tatt. Egentlig burde æ sjøl ta mine forbehold og legge blogginnleggan mine inn i ei egen mappe på maskina mi samtidig som æ legg de ut på nett, så æ veit at æ har de i telfelle ting bli sletta...

Anyway... Det va ikkje det æ skulle snakke om. Det her handle om handduka. Ja, dåkker leste rett, handduka. Det e alltid snakk om at handdukan ska være så myyyk og gooood å ha rundt sæ og man ska bruke tøymykner så de bli mjuk og fin. Vel, æ e egentlig av en litt anna oppfatning æ. Æ like at handdukan e litt mindre myk og æ har en veldig god og praktisk grunn tel det. Da bli æ faktisk tørr. For let's face it, man bli IKKJE tørr av nye og mjuke og deilige handduka. Det føles liksom mest som de bære gnir vannet utover på kroppen din og du føle at du må lufttørke i minst ei halvtime etterpå, fordi handduken har bære ikkje gjort jobben sin. Særlig når æ ska tørke håret. Det nøtte ikkje kor mye æ gnir, det e nesten like vått. Det heile ende opp med at æ bære må bruke handduken som en slags "risteanretning" for å riste håret mett tørt. Galskap! Og så loe de også. Du må jo nesten dusje en gang tel ETTER at du har tørka dæ, fordi handduken levne en masse lodotta på heile kroppen din.

Nei, takke mæ tel gamle slitte og ikkje minst RUE handduka som har vært vaska så mange ganga uten tøymykner at man faktisk kan stille dem på gulvet så de står, av sæ sjøl. Du veit at du kjæm tel å bli skikkelig tørr og god når handduken e så ru at det nesten føles så det øverste hudlaget dett gnis av. Det e da man veit at man ikkje trenge å dusje enda en gang fordi handduken har lagt igjen lodotta over heile dæ. Gamle handduka gjør ikkje det, sikkert fordi de ikkje har nåkka igjen og det e nok derfor de e såpass ru og bra på tørking som de e.

Egentlig burde det finnes en plass kor man bære kan få kjøpt utvaska handduka, ferdig ru og tel å plasseres ståanes på gulvet. Så slepp man alt det her styret med å vaske den nye handduken altfor mange ganga før man bli fornøyd... Kanskje det e en forretningside på gang her...? I såfall så har æ copyright'a den NUH ;D

Drag me out of the cinema

2009-06-18T12:39:00.000+02:00

På tirsdag fant Børre og æ på at vi skulle fære på kino. Egentlig skulle vi se på Angels and Demons sia vi ikkje fekk sett den i Harstad i forgje uke, men så så vi plutselig at "Drag me to hell" va kommet. Den hadde vi lest om i Magasinet da vi venta på den utruuuulig gode burgern på Lødingen Hotell nån daga i forveien og den hadde fått gode kritikka og virka veldig spennanes.
Æ har jo alltid vært sånn at æ like å få mine adrenalinkick av å se skrekkfilma, that's how I do it, liksom. Vi bestemte oss for at den her ville vi se, man har da overlevd the Grudge, The Ring, Dark Water og andre crazye filma så den her kunne jo bære føye sæ i rekka.

Hærregud kor feil vi tok. Etter 45 minutt i filmen kor æ hadde hatt frysninge stort sett heile tia (og ikkje bære LITT, men HEILE kroppen hadde frysninge og æ satt med en lamma følelse i kroppen) så erklærte æ at: "æ greie ikkje det her, æ greie seriøst ikkje det her meir!" Men æ holdt mæ nu der inne i ca 10 min tel heilt tel Børre også erklærte at det HER blei for mye. Vi gikk. Og gla e æ for det! Æ hadde sannsynligvis måtta fløtta ut av bestemorhuset fordi æ ville trudd at alle lyda va sigøynerdama som va ute etter mæ...

Men ka e det som egentlig fekk mæ tel å reagere så hardt på nettopp den HER filmen og fekk mæ tel å måtte forlate når æ har greidd å sette gjennom the grudge, Villmark osv som kan være like ille? Æ trur det har nåkka å gjøre med måten man e oppdratt på. Man ska ikkje legge sæ ut med visse folk og man ska ikkje herme eller plage andre for mye, for man veit aldri ka de kan finne på å gjøre. I telfelle i filmen va det ei gammel sigøynerdame som følte ho hadde blitt ydmyka av den søte dama i banken og ho heiv en forbandelse over ho. ANGST!

Heile veien heim gikk æ og priste mæ lykkelig for at æ ikkje har lagt mæ ut med nån sigøynera eller andre som kan finne på å kaste en forbainnelse over mæ (iallfall håpe og trur æ ikkje det).
Enden på visa va og at vi måtte bære sette på Team America for å være sikker på at vi ikkje hadde "the gypsy queen" som det siste i underbevisstheta vårres. Ingenting som en god latterliggjørelse av Amerihkka for å glømme alt anna skummelt i verden...

Do-kultur

2009-06-17T16:08:00.000+02:00

Har tenkt endel på det her med å gå på do og de valg man gjør der. Nu tenke æ ikkje på når man går på sett personlige dass heime eller forsåvidt hos nån andre, men når man e på "offentlige institusjona" eller nåkka sånt. For eksempel på universitetet eller på kinoen, kor man har mange dass å velge mellom.

Når man kjæm inn på et dass kor det e mange døre å velge mellom, korsn dør velge man da? Æ får min del går alltid for nån døre i midten og nesten aldri velge av nån av de to ytterste. Det kan henge sammen med at æ har erfaringe med at de dassan ytterst alltid e tett eller nesten tett og dermed kan man bli utsatt for en vanskelig situasjon når man e ferdig med å gjøre det man kom førr. En anna faktor som spelle inn kan være om ei dør e lukka eller åpen når man kjæm inn. Æ bruke å gå for døra som e åpen (av de i midten såklart) og som æ høre det ikkje sildre fra (som kan indikere at nån nettopp har vært der inne).

Men det e jo også litt rart. Koffør velge nån, når man har bæsja å levne døra på gløtt? Detta e egentlig nåkka som æ aldri har tenkt på før Børre kommenterte at "æ skjønner ikke koffør folk har behov for å dele dritlukta si med resten av dassen..." og han har forsåvidt et godt poeng med det. Kanskje sette man døra på gløtt fordi man vil være snill med evt nestemann som går inn der, så man ikkje trenge å bli truffet av en vegg med dritlukt når man åpne døra, men at det e overkommelig å sette der inne. Allikevel bli det ikkje nåkka bedre å spre det ut i "fellesarealet" på dassen heller, spør du mæ.. Da bli det jo smærte for mange andre i tillegg tel den stakkars jæveln som går inn etter nån har drette der inne.

En anna klassiker bruke å være å demonstrativt vifte handa foran næsa når man kjæm ut av et avlukke der det har vært nån før som har bæsja. Liksom for å signalisere tel nån som står utfor at "ja gurimalla her va det nån som har drette skikkelig.." Koffør gjør man det? Heilt ærlig fatte æ ikkje vitsen, for kvær gang nån gjør sånt hves Æ står utaførr, så tenke æ bære "ja klaaart at det ikkje va du som stinka ut det avlukke der..."

Æ oppfordre herved alle tel å bære gi balle i det og heller kommentere hves det virke som at andre merke lukta fra avlukket du kom fra. Bære nikk triumferanes å sei nåkka sånt som: "jepp, that's MY work" mens du smile og vaske hendern. For det e jo DET alle sammen kjæm tel å tru uansett, så koffør ikkje bære take it all the way.... ;)

Bæstemorhusets gamle minna

2009-04-11T16:32:00.001+02:00

Nu har æ altså fått mæ ny jobb som rådgiver på Sametinget og kontorplass på Vardobaiki. Det einaste æ egentlig har gjort e å bytte kontor og arbeidsgiver, men det føles som litt av en overgang det og faktisk. I den forbindelse bestemte æ mæ for at æ ville fløtte ut av pikerommet mett i kjellern hos mamma og dem og inn i Bæstemorhuset og nu e det gjort. Det va rart å sove der de første nettern, for det slo mæ at æ faktis aldri har gjort det før. Det har alltid vært nån fleire enn mæ som har sovve der, det være sæ halve slekta eller bære Bæstemor og æ. Æ va ganske spent på korsn det sku gå å sove der og korsn uldda'en sku enten tulle med mæ eller ikkje like at æ sov der. Men det gikk utrulig nok bra å sove der og æ har ikkje følt nåkka ubehag, faktisk bære det motsatte. Det e skikkelig godt å koke kaffe på bestemor sin kaffekjel og å måtte huske på å skru varmtvannstanken under kjøkkenvasken på 3 når æ ska ha en storoppvask så æ ikkje bli fri for varmtvann.

Det e mange minna som dukke opp når man står der og gjør en så enkel ting som å skjære sæ brødskiva med kjøkkenbenken. For eksempel så satte æ heilt automatisk frukta æ kjøpte mæ inn i hjørneskapet over kjøleskapet og melet, spaghettien og posematen inn i skapet atme vasken. Det e der de høre heime. Æ har ikkje tall på kor mange ganga æ har kommet inn i kjøkkenet og bæstemor har bedd mæ om å ta mæ frukt i hjørneskapet. Egentlig så bynte ho alltid med litt større ting og så jobba ho sæ nedover: først middag, så brødskive og telslutt frukt. Nåkka måtte æ ete, æ kunne ikkje fære derfra uten å ha fått verken vått eller tørt av ho. Så da brukte vi å sette å ete appelsin på kvær vårres sia av kjøkkenbordet mens vi ikkje sa nåkka som helst egentlig. Men ofte va det ikkje behov for å sei så mye, anna enn å høre om nytt.

Samtidig da æ sku innstallere mæ på stuloftet så måtte man jo innom det lille rommet på baksia av stuloftet og kike. Der har man og en masse minna fra, deriblant da Arnstein, Lars Oskar og æ hadde "hemmeligklubben" der inne om sommern eller den gangen da Eva, Julia og æ bære hang der inne og æ uheldigvis greidde å knuse vinduet der inne. Fytti for et rabalder det blei, ikkje fra mamma eller bestemor, men fra mi sia fordi æ va så lei mæ for at vinduet va knust. Heldigvis gikk det nu greit det og.

Det føles liksom litt rart at det e æ som e den som bor der nu og ikkje bære e på besøk, men samtidig så føles det veldig godt å sette med kjøkkenbordet med middagen og kike på korsn bila som kjøre over bakken innover Planterhaugen...

Smaken er som baken....

2009-02-20T18:49:00.000+01:00

I det siste har æ tenkt litt over korsn smaka endre sæ etterkvert som man bli eldre. Og nu tenke æ på nåkka som æ e veldig gla i: mat. Rart korsn man plutselig bynne å spise ting (og som oftest faktisk LIKE dem) som du ALDRI hadde trudd du sku ete da du va yngre. Personlig har æ mange eksempla på det. Tomat og ketsjup va en stor nei i min gane da æ va lita og i tenåran. Æ har aldri likt verken det eine eller det andre. Men plutselig så bynte æ å spise litt ketsjup og nu kan æ jo nærmest ikkje leve uten det på visse ting (har man vært student så veit man kor viktig det kan være med ketsjup for å få makaronien etanes når det bynne å skrante på studielånet). Og tomata, særlig cherrytomata kunne æ ikkje leve for uten akkurat nu. Ingenting e vel som en "eksplosjon av smak når man tygge en søt cherrytomat i munnen? Mmmmm...

Da æ jobba i barnehagen i 2006 la æ merke tel at det va mange unga som spiste kvitost med kaviar under og æ undra mæ veldig over det, for kaviar va virkelig ÆSJ enda æ va 24 på den tia. Men så prøvde æ og nu kan æ nesten ikkje ete kokt egg uten kaviar på og like å ta brødskive med kvitost og kaviar på. Veldig godt!

Og når man snakke om ost. Detta e nemlig min siste "aha-opplevelse" innefor matsmak. Tel nu har æ bære holdt mæ tel gaudaost ka angår kvitost utenom litt græddost innimella osv, men jarlsbergost har æ holdt mæ langt unna. Den einaste plassen den e etanes på e på grandisen, da merke æ den ikkje. Huske den jula vi endelig fekk mikrobølgeovn i julegave. Sigbjørn og æ va i ekstase. Virkelig! Det gikk på ostesmørbrød over en lav sko heile resten av kvelden samt første juledag. Og såklart blei vi jo fri førr ost, nåkka som måtte gjøres nåkka med 2. juledag da butikkan åpna igjen. Æ va klar førr å handle omså kor mye ost nu som æ kunne smelte den i mikroen. Som sagt så gjort og pappa og æ dro ned tel Evenskjer for å handle. Æ sprang rett tel hylla der ostan lå. Det her va før vi fikk kilosbettan med gaudaost og æ va ute etter det største æ kunne finne såklart! Æ tok med mæ den største osten æ fant og bynte å bære i handlevogna tel pappa. Ikkje bære en, men minst 5 betta med den store osten. Da æ kom bortover og pappa så mæ sa han forsiktig: "Er du sikker på at du skal ha så mye av denna osten da?" Æ svarte fornærmanes at ja såklart skulle æ det! Æ sku jo ha ostesmørbrød jo! Og det va jo like lurt med store osta! Pappa prøvde nok en gang å forklare mæ at kanskje æ skulle ta de mindre, men æ va fast bestemt på at de her sku æ ha. Og sånn gikk det... Vi dro heim med 5 pakka ost som va stor og fin. Med en gang æ kom heim heiv æ mæ over den og lagde mæ to ostesmørbrød og satte mæ ned for å virkelig nyte dem. Det va da æ skjønte koffør pappa hadde spurt så veldig. Den osten smakte nemlig IKKJE som gauda. Den hadde mye meir smak og va absolutt ikkje nåkka god. Æ hadde såklart røska med mæ 5 pakka med JARLSBERG. Gjett om skuffelsen va stor da æ innså at det her greidde jo ikkje æ å ete nåkka av (og gjett om Sigbjørn hadde skadefryd, men det e ei anna historie). Enda på visa va at pappa stakkars blei settanes heilt tel februar (sannsynligvis) å ete jarlsbergost. Vi hadde jo tross alt 5 pakka som måtte etes opp, og den kunne jo ikkje bli dårlig heller :p

Denna episoden har hengt med mæ heilt sia og æ har ikkje ete nå særlig med jarlsbergost sia den gang. De få gangan æ har tatt feil hves æ har ete hotellfrokost har den skiva med ost blitt erstatta med vanlig gauda. Men for ikkje så lenge sia sku æ fikse mæ ei brødskive med ost heime i Tromsø. Ost ville æ ha og osten lå i en vanlig brødpose uten pakninga på. Æ fiksa mæ skive og bynte å spise. Ikkje før æ va kommet tel andre skiva innså æ at den litt annerledes, men gode smaken, va jarlsbergost. E det mulig? Æ har plutselig endra syn på den smaken også og nu har æ gått tel innkjøp av jarlsberg heller enn vanlig gauda heime.

Nu vente æ bære på ka det neste bli.... Det sku fanden ikkje forundre mæ om æ bynne å like ræke neste gang... Det hadde vært heilt absurd, for det fordræg æ ikkje...

Heiskultur

2009-02-13T11:05:00.000+01:00

Æ har tenkt litt på det her med å ta heis i det siste og norman førr det med heis og heiskultur og slikt. Egentlig har æ bære ett spørsmål: Kor mange etasja e det "lov" å ta heisen?

Det æ tenke på e i hovedsak når man tar heisen opp. Æ har jo lurt mæ tel kontorplass på Børre sett kontor i teorifagsbygget på UiTø den her høsten og han har kontor i 5. etasje. Sia æ ikkje akkurat e av den mest sportye typen her i verden så har det blitt endel heistaking, forsåvidt ikkje bære i høst, men liksom generelt og. Allikevel så føle æ liksom at det ikkje e lov å ta heisen hves man bære ska EN etasje opp. Faktisk syns æ det e veldig irriteranes med folk som gjør det. EN etasje liksom? Selv Æ greie faktisk å kræke mæ opp de to trappen det tar å gå opp en etasje uten å høres ut som en fesk på land. Nu snakke æ såklart ikkje om folk som har rullestol, krykke, barnevogn, hjertefeil og etc som gjør det naturlig førr dem å måtte ta heisen, men om heilt vanlige studenta og andre. For det første så skjønne æ liksom ikkje heilt poenget. Hves man står nede i 2. etasje og heisen e oppe i 4. eller 5. etasje så må man jo trøkke og vente på at den ska komme ned og det kan jo nån gang ta litt tid. Ikkje mye, men litt gjør det jo. Så ska man vente på at døran går opp, man sjøl går inn, trøkke på knappen og så vente på at døra går igjen før heisen bynne å gå opp. La gå, det finnes en knapp i heisen som æ kalle førr "heisdøra igjen fortere", men æ trur heilt ærlig at den ikkje gjør ting så mye kjappere enn hves man bære vente. Uansett... All den her tia det tar for å få komme sæ i heisen og opp EN etasje bruke faktisk litt lengre tid enn å bære GÅ opp trappa. Så det e ikkje tidsbesparanes med unntak av hves heisen kanskje står i etasjen du e i, men det e jo egentlig nåkka som nesten aldri skjer. Sånn e det bære...

En anna ting som irritere mæ med det her e følgende: Man e fleire som vente i 2. etasje og ska oppover med heisen. Heisen kjæm, man går inn, æ trøkke på 5. etasje og den den andre personen trøkke på 3. etasjen. Æ bruke å kjenne at æ bli litt irritert æ. Akkurat som den freske personen på sia av mæ (som sikkert e en jusstudent og. Sorry, men æ måtte få det ut!) kaste bort tia mi med å ikkje gidde å gå opp trappa EN etasje. For når den personen har gått av i 3. etasje så må jo Æ vente på at døra ska gå igjen og at heisen ska fortsette oppover. Boooooring!

Personlig så syns æ det e flaut å bære ta heisen opp EN etasje hves æ ikkje har en veldig god grunn tel det. Æ e nesten så smått irritert over det her at æ har løst å sei at det e ikkje LOV å ta heisen opp bære EN etasje hves man ikkje har en god grunn.

Nu kan jo såklart folk sei: "jammen koffør GÅR ikkje bære DU trappa da, hves du syns det e så ille?". Men æ GJØR jo det. Æ går opp hves æ ska EN etasje opp. Det har faktisk hendt at æ har gått trappa hves æ ska TO etasja opp og, men det e bære hves æ føle mæ skikkelig crazy en dag. Æ har jo allerede sagt at æ ikkje e verdens sprekaste og sånn e det nu bære, men allikevel så GÅR æ trappa hves æ bære ska opp EN etasje og ikkje har nåkka anna å bære på enn mæ sjøl (tungt nok det nån gang og ska æ sei dåkker), sekken min og evt nåkka anna krims krams i nævvan. Og ærlig talt så kan nu ikkje Norges lover være SÅ tung vel???

Årskavalkade

2009-01-27T15:27:00.001+01:00

Etter at nyttåret e overstått og man har kommet sæ litt om så e det vel sånn at man burde tenke over året som har gått og høydepunktan og nedturan i året. Har lagt merke tel at det e fleire som har gjort det og æ trur æ ska hive mæ utpå en sånn en æ og.

2008 starta førr min del med en god del angst over mastergraden min. Skrivesperre og panikk angreip mæ fra alle fronta samtidig føltes det som og det va mange ganga æ fant mæ sjøl peise våken om natta og gråtanes på kveldan. Etterkvert så greidde æ da fakitsk å komme mæ iland med mastern min og blei ferdig tel normert tid, mye takka være veiledern min og resten av familien som rådgav mæ da æ hulkanes ringte heim. Men sannsynligvis hadde det å gjøre med at sivilstatusen min endra sæ og æ trengte iallfall ikkje å føle at æ MÅTTE fære på jakt kvær fredag og lørdag førr å finne en drømmemann. Det tok bære en kveld ut på byen på rette lørdagen og så gikk det bære slag i slag tel æ hadde en kjærest som kunne roe masternervan mine på heiltidsbasis. Dermed kunne æ og roe mæ ned ka angikk fæsting (kunne, men æ sa ikkje at æ faktisk gjorde det;)).
Videre så e det nok en høydare at æ sto på slalomski igjen etter gudan veit kor mange år med pause fra det. Æ vil nok tru at board-babe'en og slalom-hunk'en æ va ilag med enda gapskratte av min aller første tur bære ned tel heisen som gikk heilt i vasken og endte med at æ lå og kava i skavla nederst i bakken... Flaaaaaut :p Men uansett så overlevde man faktisk det og, med rett veiledning av en veeeeldig tålmodig lærer :)
Så bynte æ jo faktisk i fast arbeid og kan ikkje be om studentrabatt på nåkka som helst meir. Vardobaikis museumsforprosjekt va mitt arbeid framover ei stund ja og det e både lærerikt og frustreranes fordi æ ikkje hadde så mye peiling på det her arbeidet i det heile tatt.
Samboer har man og blitt og en ny familie har man og fått med alt av tilbehør som følge med av både forpliktelsa og morsomheta.

Men når man ska summere opp året så e det ikkje bære de gode tingan som dukke opp, i løpet av et år oppleve man ting som kanskje ikkje e så hyggelig og. Da onkel datt fra laen tel fjøsen og knakk ryggen i mai holdt vi alle pusten og lurte på korsn det her sku gå. Han som va aktiv med å gå måtte plutselig sette i rullestol. Heldigvis hadde han englevakt og e i full gang med å trene sæ opp, sterk som han e og ikkje typen som gir opp med det første.
Men så blei tante sjuk og døde brått på høsten. Fremdeles føles det uvirkelig og det virke som om æ ikkje heilt har skjønt at ho virkelig e død enda selv om man virkelig merke det i de små tingan i hverdagen iblant.
Høsten generelt har egentlig vært ei litt slitsom tid førr mæ syns æ, både med de små og de store ting i livet. Kanskje det har nåkka å gjøre med det her med å bli voksen og å venne sæ tel at man ikkje e student meir og dermed ikkje kan fjase for mye før virkeligheta innhente dæ igjen. Det finnes ei tid i livet førr alt seies det, men æ trur kanskje æ trenge lengre tid enn andre førr å fatte det, legge en fase bak mæ og tre inn i neste... Mørketia har liksom virka mørkere enn vanlig i år, men nu bynne jo sola å komme telbake og da bruke det å gå lettar :)

Alt i alt så har 2008 vært et fint år tross av de ting som trekke det ned. Æ e ferdigutdanna og har faktisk en jobb. Æ har funne mæ nån som æ virkelig føle æ (i fare førr å bynne å høres ut som en klisje her, men allikevel) matche med og som æ bli meir og meir gla i, æ har fått mæ tre bonusbarn som alle har sine kvaliteta og egenskapa æ sette pris på, en bonushund som også e heilt fantastisk morsom, æ har gode venninne og gode kompisa som æ sette veldig stor pris på og æ har jo helsa mi (e det ikkje det de bruke å sei når de dræg på åran? ;)).

Vel blåst 2008. Æ ser førr mæ at 2009 kan bli enda bedre på andre måta i livet bære æ får innsett at det nye året faktisk E i gang og slutte å skrive 2008 på alle datoa æ skriv ;)

Husmorskolen næste

2008-12-16T23:09:00.000+01:00

I dag har æ vært et skikkelig husmorsemne. Dro heim nån time tidliger fra jobb fordi æ hadde sånn sykt skrivesperre på rapporten. Fant ut at æ kunne heller fære heim og gjøre nåkka anna enn å trøkke der med på kontoret. Følgende gjorde æ på bære nån få tima:

*Buss tel byen
*Innom Taras og kjøpte en julegave pluss et par andre butikka for litt merkelappa osv
*Gikk heim (ja, har dåkker gått den bakken oppover eller? E ikkje bære, bære når man e sjuk!)
*Gikk ned i kjellern og satte på en vaskemaskin med sengklea samtidig som æ rota rundt i frysern for å se ka æ sku lage tel middag tel gubben kom heim seinar
*Fant en bette ribbe som bære va å tine og varme litt på panna - og så æ gjor
*Laga potetbåta HEILT sjøl (ja okei. Æ måtte ringe Maria for å høre kor lenge og kor mange grader, men allikevel)
*Rydda kjøkkenet og litt i stua

Så va maten klar og æ ringte Børre for å høre kor han va i løypa... Åjaaa... Ikkje heime før om minst ei halvtime...Hmmm... Okei da...

*vaska dassen, badekaret og vaskan
*henta vasken i kjellern og satte på enda en
*Satte like gjerne en brøddeig ferdig tel heving akkurat da Børre kom inn døra

Jepp... Så åt vi... Og så rakk æ å pakke inn et par julegava som ska sendes og som ikkje ska sendes. Og så har æ vaska og hengt opp enda en vask og fått (om æ må få skryte av det sjøl) steike gode brød!

Husmorskolen neste? jadda :)

Spark og stjernehimmel

2008-12-04T15:30:00.000+01:00

For nån daga sia (på tirsdagen faktisk) gjorde æ nåkka som æ ikkje har fått gjort på veldig lenge, men som æ hadde planlagt i fleire daga. Sparketur! Lørdagen va pappa og æ ute og henta ned en av sparkan vårres fra oppunder garasjetaket og plasserte den lett tilgjengelig under verandaen vårres. Der fekk den stå tel æ fekk besøk og den o'store sparkedagen som va planlagt i mett hau tel mandagskveld. MEN, da mandagen kom og æ så ut kontorvinduet mett like før vi skulle fære heim blei æ skuffa. Regn! Faen! Klart bli det godt sparkeføre når det e glatt ute, men det e jo ikkje like hyggelig å sette eller stå pessblaut på sparken, da e liksom litt av sjarmen borte. Heldigvis slo det om tel kaldvær igjen natt tel tirsdag og DA etter jobb fekk vi kledd på oss skikkelig og hevve oss ut.

Og førr en tur! Første etappe tel krysset va et eventyr i sæ sjøl med to tullinga ståanes på meian ned tel Borken i ubalanse og for ikkje å snakke om å nesten renne ned ei tante og en hund rett nedfor oskarbakken. E jo et under at det gikk bra! Men for et sparkeføre! Først gikk vi heilt opp tel Bjerkelihøgda og så rant vi ned heile veien. Nostalgisk nærmest, førr sist gang æ gjorde det va sikkert da æ va på tur heim fra Boltås skolen en skabmadag for mange år sia. Einaste forskjellen va at settanes på sparken hadde æ Børre og ikkje Jeanette som brukte å være min pasasjer i skoletia. Hyperaktiv av farta og vinden som suste i håret vårres bestemte vi oss førr å gå over og renne ned tel Fossmoa og. Akkurat i det vi satte fart forbi svingen hos tante ardis huska æ det: Det e jo faen ikkje gatelys nedover der! Og mørkt va det! Panikken greip mæ litt (sia det va æ som styrte) for det va en hælvettes fart vi hadde nedover. Her va det bære å prøve å holde sæ ca medt på veien og holde sæ på meian. Heldigvis gikk det også bra, men på tur heim erklærte Børre at han skulle styre og æ skulle sette på nedover forbi Levald og mot krysset. Krysset som vi med nød og neppe greidde å svinge inn i med den farta vi hadde (det lønne sæ å ha nån kilo ekstra når man har pasasjer på sparken ;)). Siste bakke ned mot Borken holdt virkelig på å gå gaiken da tanaværingen tok en litt for hard innersving og holdt på å styre oss i grøfta (sjøl om han sjøl hevde han hadde full kontroll så tvile æ litt).

Uansett va vi kald, men fornøyd etter å ha hatt årets første sparketur. Tel jula har æ store planer om å samle fleire folk så vi kan kjøre tog nedover Bjerkelihøgda. DET hadde vært nåkka!

Biblioteket - et barndomshjem

2008-11-08T15:27:00.000+01:00

I dag har mamma, pappa, Magne og æ vært i Harstad. Vi måtte stå opp i otta og kjøre i 9 tia tel byen fordi de andre tre sku i grottebadet og grottebadet på en lørdagsformiddag e jo et eventyr så dermed avgårde tidlig og akkurat tel de åpna. SJøl sku æ ikkje være med å svømme, av den enkle grunn at æ ikkje orka å "lokke på eventuelle haia" i bassenget, men med tel byen for æ nu uansett. I går kveld før æ sovna lå æ og lurte på ka æ sku finne på mens de andre bada. Selvsagt kunne æ fære å shoppe, men det va liksom ingenting æ egentlig hadde løst å shoppe (i know, pretty crazy!) så æ bestemte mæ førr at æ sku fære på biblioteket en tur iallfall. Og så gla æ e for at æ gjorde det.

Bibben i Harstad e jo såklart ikkje heilt ukjent for mæ. Med en pappa som e bibliotekkar og delvis har jobba i harstad (annakver lørdag en periode) så har æ vært mye der i mine yngre dager. Det brukte å være standard at æ fulgte med pappa tel harstad mens han va på jobb. Sjøl kunne æ flakse rundt i byen å kjøpe mæ juggel og stæsj som æ ikkje hadde behov for og ete en hamburger på havnepavilliongen. Va standard det. Men æ tilbringte en god del tid inne på bibben og. Gikk rundt i hyllan og fant en masse bøker, cda, filma osv som æ enten satte mæ ned å leste/hørte på eller som æ lånte med mæ. Ellers så satt æ inne på personalet sett rom og inne på det som va pappa sett kontor.

Da æ kom inn på biblioteket i dag så kom alle de her minnan over mæ. Heilt sjølsagt gikk æ opp i andre etasjen og fant avdelinga kor de hadde avisa og blader så æ kunne drekke kaffen min, spise sjokoladen min og lese og følte mæ med en gang heime. I tellegg måtte æ gå forbi den plassen som en gang i tia resulterte i at Eva og æ blei uvenna HEILT fra Harstad tel Evenskjer en gang. Æ ska ikkje gå inn i detalja, men det hadde med sisten, læsta og nån sin latter å gjøre. I tellegg kom æ da tel å huske på de gangan æ hadde tørka støv av hyllan på bibben på OD-dagen og alle de gangan æ og Eva har sotte i gang brannalarmen i heile kulturhuset pga vaffelsteikinga inne på pappa sett kontor da bibben hadde åpen dag. Det va standard kvært år at vi to va ansatt førr å steike vafla og kvær gang satte vi i gang alarmen, uansett om vi hadde vinduet åpent. Og de gangan vi HADDE vinduet åpent på fullt gap va det jo mye artiar å rope ned tel folk som gikk på gata og late som vi va hærrens engla som sku velsigne dem. Av en eller anna grunn trur æ ikkje folk beit på det sia hærrens engler neppe hadde en sånn trillanes latter som vi to hadde da vi ikkje greidde å holde oss meir. Engelen Gabriel med latterkrampe e kanskje ikkje så overbevisanes...

Det heile endte uansett med at æ blei væranes på bibben i dag i fleire time, uten at æ egentlig la merke tel det. Æ va nesten litt snurt da mamma sendte melding etter to tima og sa at nu venta de på mæ utfor, æ va jo ikkje halvferdig med å kike i hyllan etter fleire minna. Men fint va det og rart på et vis at den plassen og nesten e som et lite barndomshjem...

Revolusjonen e her!

2008-11-06T10:41:00.000+01:00

Det suse en revolusjon over landet. Og det nye og revolusjoneranes e det digitale bakkenettet. Lenge har vi jo vesst at man etterkvert bli å miste tv-signalan hves man ikkje har parabol eller anna digitale duppedingsa førr å få inn signalan. Allerede har de begynt å slå av sørpå, mens her nordpå kan vi enda vente litt med å få svarte tv-skjerma. Det e nu iallfall en av tingan som e bra med å bo nordpå: når sånne ting skjer så skjer det aller sist i nord norge :)

Det her med digitalt bakkenett har vært oppe tel diskusjon heime i Skådens hus i Planterhaugen. Korsn kanala ska man ha? Korsn pris ska man betale? Og setninge som "koffør ska vi betale førr alle de her andre kanalan når vi bære vil ha de tre vi har nu?" og "når skal vi få tid til å se på alle disse kanalene man må betale dyre dommer for da?" har vært flittig brukt i diskusjonan. Sjøl har æ ikkje lagt mæ så mye oppi diskusjonen heime sjøl om æ sikkert e den som bruke tv'en flittigast når æ e heime.

Da æ kom heim nu på mandagen va det fullt liv og røre i huset i skogen. For det første va fyren som skulle installere varmepumpeanlegget i stua der og arbeidde for full mundur. Jepp... Nu ska det bli varmepumpe i huset som kan brukes som klimaanlegg om sommern, genialt spør du mæ! Etter at den fyrn hadde instruert pappa og mæ i bruk av fjernkontrollen tel "anlegget", han hadde drukke en kopp kaffe og fått betalt så satt mamma, pappa, Magne og æ foran tv'en og sløva. Snart skulle oddasat bynne på nrk og vi sku benkre oss foran for å se nyhetan i sameland. Det va da æ oppdaga det. Kanalen på tv'en sto jo på nrk2, IKKJE nrk1. Katti hadde vi fått nrk2 måtte æ spørre mæ sjøl? Pappa tok så triumferanes opp en svart og fin fjernkontroll (som æ heller aldri hadde sett før) og sa: "har ikke vi en slik fantastisk boks vi da?" mens mamma fulgte opp med: "Ja, har ikkje Ivan vært her og fiksa førr oss?". Revolusjonen va et faktum. Skådenhuset hadde fått fleire kanala enn de tre vanlige og ikkje nok med at det va fleire kanala, det va MANGE fleire kanala. Æ trudde aldri den dagen sku komme at æ kunne ligge å se på tv3 eller Family Guy og Simpson i stua heime i Planterhaugen, men nu va altså den dagen kommet. Det verste e at æ trur både mamma og pappa nyt det faktum at de kan se på fleire ting. Pappa glede sæ veldig over TV2 filmkanalen og sportskanalan som gjør at han faktisk kan få sett fotballkampan som går. Mamma like det faktum at det e program som discovery kor man kan se fleire nyttige dokumentara pluss at ho kan se andre ting enn "dårlige, billige tv-seria som TVNorge har henta inn" hves ho ska sløve.

Og alle dåkker som trudde æ sku skrive om Obama sin seier i USA.... overlate det tel andre æ sjøl om æ syns det også e revolusjoneranes bra :)

Hypokonder? Æ? Neh!

2008-10-10T10:50:00.000+02:00

Æ har en liten fobi, kan man kanskje kalle det, for smågjenga med jente i aldern 14-17 år. Det e nåkka farlig med dem, nåkka uforklarlig liksom. Denna fobien har æ hatt lenge, for æ kan huske at enda da æ bodde i Trondheim fra æ va 18-20 brukte æ å bli nervøs hves æ måtte gå forbi en jentegjeng som sto og hang. Det e nåkka med at når en gjeng med jente står samla så veit man aldri ka som kan skje. Kjæm dem tel å sei nåkka? Kjæm de tel å se på dæ med et dømmanes blikk fordi du e litt større enn gjennomsnittet? Eller kanskje de bli å se på dæ med et beudranes blikk og tenke at "dæven ho der virka kul". Det siste e vel heller det som e mest utelukka tenke æ når æ må smyge mæ forbi sånne jentegjenga. Æ huske at æ og ei venninna i Trondheimstia mi brukte å diskutere det her og vi va begge enig om at det som va problemet va "redselen for at de skulle sei nåkka fælt tel dæ. For eksempel mumle nåkka om at du e feit mens du febrilsk prøve å trenge dæ forbi". For de fløtte sæ heller ikkje. De står der som om de e bolta fast i bakken og vil man forbi må man bære prøve å finne en vei rundt dem, sjøl om de sperre heile fortauet og de fleste veian rundt dem.

Æ hadde heilt glømt av den her fobien min heilt tel æ sku ta buss fra universitetet tel sentrum nu i uka. Klokka va litt over halv 12 og bussen va stappfull da den kom tel univ. Og ikkje bære det, men den va stappfull av ungdomseleva i aldern 14-16. Flesteparten jente. Plutselig kjente æ den der følelsen av "danger" i mæ igjen, som æ brukte å ha i Trondheim. For akkurat DEN dagen hadde æ såklart verdens rødeste kvise på nesa og følte mæ litt som Kjakan (kompisen tel Påsan i Pondus). "Neida, du har jo bære den eine kvisa, ALLE kan jo se det" bruke Påsan å trøste Kjakan med når hormonan gir han verdens største kvise like før klassefesten. Svett og jævlig sto æ der i midtgangen i bussen og blei iøynsett av minst 6 fjortissjente som hadde spakla på sæ så mye brunkrem at det så ut så de hadde vært ei uke i syden og KUN sola ansiktet sett. Og så skjedde det som va så rart. Æ tok mæ sjøl i å flire av dem der de satt med klumpat og billig maskara på øyevippan og en trutmunn som kunne fått Angelina Jolie tel å dø av misunnelse. Plutselig hadde æ ikkje samme type angst ovenfor dem og æ brydde mæ ikkje om æ hadde ei kvise medt på nesa.

Fobien min va overvunnet, iallfall va den mindre enn den har brukt å vært og æ har en mindre "sjuksom" å forholde mæ tel :) Einaste e at nu så syns æ at æ e så tørr i munnen heile tia uansett kor mye vann æ drekk og så går æ på do heile tia. Ka du sa? Sukkersyke? Jaaaa, vi HAR jo hatt det i slekta før så........ ;)

A walk down memory lane

2008-08-25T11:25:00.000+02:00

Det e nåkka med å bytte ark i a-planen sin. Man ska hive det gamle året og sette inn et nytt et. Æ har en sånn en som strekke sæ fra sommer tel sommer så dissa arkan æ sku hive inneholdt, blant anna, siste året som student. Veit ikkje om det føles sånn for andre når de bytte ut kalendran i aplanen sin, for æ bruke ikkje bære aplanen tel å skrive ned møta eller veiledningstime osv. Den innehold og små stikkord om ka man har gjort de forskjellige dagan i tellegg tel å være på universitetet. Kafe med nån, kino med nån, kæm man va på fæst med og kæm som hadde vorsj. Det va iallfall veldig arti og tel tider litt angstfullt å lese utvalgte dela av den gamle a-planen. Det e jo faktisk ikkje alt man har så veldig løst tel å huske, som man kanskje har glømt fordi det ikkje e så veldig viktig meir, men det va viktig da. Rart å se korsn ting kan forandre sæ fort i løpet av en høst og en vinter, kæm man heng meir med og kæm man kanskje ikkje heng så mye med plutselig.

Og så e det endel ting som e utrulig koselig å lese at man har gjort. Bakispannekake hos Yonas, bakissøndaga hos Dollyjenten med tilbehør, middag hos Elisabeth med tilbehør, overnatting/kvalitetstid med voksing av armhulan med Marja og "middag hos B" som det plutselig blei en del av utover vintern. Det e nesten som en liten walk down memory lane som utløse nesten alle slags følelsa i dæ...

Hvil i fred soppen

2008-08-17T17:45:00.000+02:00

Her heime i Planterhaugen har vi hatt nån kjæledyr oppigjønna åran. Æ kan nevne i flæng, høns og kyllinge, ender og gjess, vegglusa (hves det kan kalles kjæledyr. De va nu iallfall mange i si tid før vi fikk has på dem), den skada fuggeln "Pelle" som fløy i vinduet en gang og svimte av (den lå i ei eske i et døgn før den våkna tel liv, fekk panikk og stakk av) og hundan Laika og Fanta. Fanta e vel det kjæledyret som vi har hatt lengst av de nevnte vil æ tru, hunden som blei nesten 15 år gammel. Etter ho har vi liksom ikkje hatt nåkka kjæledyr, men for nån år sia, det e vel faktisk over ti år sia, så fekk vi et nytt dyr inn i huset. Den tibetanske svampesoppen. Korsn den kom inn i huset e mæ uvisst, men det va sikkert nåkka pappa har fått av nån av sine mange vænna og i følge han va den "veldig helsemessig bra altså". Soppen, som den bære blei heitanes etterkvert, va en kvit svamaktig sak som kunne minne om blomkål. Mjuk blomkål. Den tålte ikkje jern og måtte oppbevares i en plastikboks med melk over sæ sånn at den ikkje daua. I følge pappa så skulle man vente i et døgn og så skulle man sile ut det som soppen hadde produsert ilag med melka og drekke det. Det kunne minne om sur yoghurt eller litt sånn der kefir med vann oppå ka angikk konsistensen på det som soppen produserte. "Veldig helsemessig bra".

En gang prøvde æ faktisk å drekke det her som soppen hadde produsert. Både mamma og pappa tvang vel faktisk mæ og Eva tel å drekke det her, og vi så gjorde, men det blei altså første og siste gangen og. Etter det så har æ ikkje drukke nåkka av den soppen, og etterkvert så avtok bruken av den selv fra pappa si sia. Men allikevel fortsette vi å skylle den, helst kvær dag, og ordne med den så den ikkje sku daue. Sigbjørn hevde dog at mamma brukte å hive det som blei produsert av soppen og melka inn i brøddeigen når ho laga brød, men æ veit ikkje heilt om æ trur på det. Æ har aldri smakt nåkka av den i mamma sine brød...

Så sånn har soppen levd lenge her i huset hos mamma og dem. I over ti år har vi stelt med den, og når vi har vært borte alle sammen over lengre perioda har vi hatt folk tel å ornde med blomstran og soppen. Den har nesten blitt som en del av familien, sånn som et kjæledyr burde være.

Her om dagen da vi kom heim sku æ skylle og ordne soppen. Den så ut så den ikkje hadde fått en ny dose med melk på fleire daga. "Stakkars soppen" snakka æ med den, mens æ bynte å skylle av den i dørslaget (av plast såklart, sia den ikkje tåle jern). "Nu ska du få dæ en ny dose med melk", snakka æ vidre og skylte enda meir. Plutselig oppdaga æ at æ ikkje greidde å finne soppen. Den va ikkje der. Det va bære den der sure yoghurtkonsistensen og litt sånn "stivna melk" som det jo bli når man ikkje har ornda med den på nån daga. Kor i alle daga va soppen blitt av. Æ spurte mamma og ho hevda hardnakka at den måtte jo være der, men vi fant den ikkje. Tel slutt, etter å ha konferert med pappa og Kanya så måtte vi bære innse det: soppen va borte. Ka som har skjedd veit vi ikkje, men familien har uansett mista sitt siste kjæledyr og det e faktisk litt vemodig, utrulig nok.

Haikerens guide til Sameland

2008-08-13T10:49:00.001+02:00

Har funne ut at det e så mangt som kan skje på jobb når æ e heime og jobbe fra Várdobáiki. I dag kom æ på kontoret mett etter å ha vært ei uke i tromsø for å jobbe. Det første æ kaste øyan på e et sett med småe klea som ligg på pulten min. Whaaaat? Det e dukkeklean som Magne, Tone og æ kledde av den store dukka som vi har her for så å kle på ho ei kofta. Ka i fanden gjor de inne hos mæ? Først fekk æ total angst og trudde at dukka sjøl hadde brukt kontoret mett tel å skifte, for de leve om nettern de dukken der, det e heilt sant. Alle sånne store dukke (og SÆRLIG de med små lakksko som lage lyd når man går med dem) besitte en kunnskap: å komme tel liv når ingen andre ser dem og gjøre fæle ting. Æ har sett på altfor mange filma tel å greie å like sånne der dukke igjen, kan bære nevne Childs Play og Dolly Dearest som eksempla. Æ grøsse med tanken! Men etter nån minutt med panikk så hadde Kjersti en "slip of tongue" og æ skjønte at det va Tone og Magne som sku ha det arti på min bekostning, nåja... De ska vel få sin søte hevn når de minst ane det tenke æ ;)

En anna morsom ting som skjedde i dag va at Magne oppdaga et telt som sto BAK Várdobáiki da han va ute og røyka. Whaaaaaat? Et TELT? Først va det ingen som trudde han, men da Ole Myrnes også kunne konstantere at der VA et telt, blei vi alle tent på ideen om å fære å snike. Og vi så gjor. Magne, Ole og Tone gikk ut og bak mens resten av oss (Ann Ragnhild, Kjersti, Bård og æ) hang ut vinduet på Magne sett kontor for å se på det her. Da Ole nærma sæ teltet og ropte "HALLO!" svarte teltet. "Det e en engelskmann" kunne Ole stolt bekrefte. Vi holdt såklart på å daue av latter og gikk inn igjen. Nu nettopp kom Magne og kunne fortelle at vi sannsynligvis har skremt livskiten av den stakkars fyren, for nu satt han liksom på huk og gjømte sæ mens han åt frokost oppå teltet sett som han hadde pakka sammen. Stakkars fyr! Tenk å våkne i et fremmed land med en hau med sama som rope og flire av han. Det e jo hardt for de som e vant tel det hves det e rette dagen så æ tør ikkje tenke på ka den her stakkars haikarn (som vi har funne ut at han må være, sia det ikkje e nån andre bila enn vårres her) tenkte.

Nok en fornøyelig dag på kontorlokalan tel Várdobáiki :D Det verste av alt e at man bli ganske produktiv av sånne små sprell og får en god del gjort unna, sjøl om det ikkje virke sånn for utenforståanes...

Nu ska vi lage alo!

2008-08-01T13:12:00.001+02:00

Så va sommerens vakraste eventyr over for denna gang. Markomeannu har blitt avholdt, musikken har blitt spelt, kassaapparatet og kauking av menya tel grilleran e unnagjort, og sist men ikkje minst så e opprydninga gjennomført. Den va nu og en særhet i sæ sjøl i år da vi skulle fikse bålplassan på Pavecampen. Paven har jo endel dyr og deriblant en flokk med geiter. De geitan går på pavecampen og va jo veeeeldig nysgjerrig på ka i alle daga som skjedde og lite vesste vel vi om kor tam de va. Det heile endte i begynnelsen med at vi sprang hylanes nedover sletta med den eine store geita etter oss i frykt for å bli stanga ned. Etterkvert skjønte vi at den bære ville ha kos og lurte på om vi hadde "nåkke smågodt i påsan vår" når vi plukka resteranes søppel. Hærregud e det mulig? Men rydda fekk vi nu telslutt med nysgjerrige geiter rundt oss som virkelig så ut tel å være snille som lam sjøl om de hadde horn.

Ka nu da? Jo nu ska vi på Alofestivalen i Lofoten og holde alo og meannu der ute. Vi glede oss veldig og en bil e allerede kjørt med hengar, storlavvuen, reinskinn, volleyball og 4 deltakera. Sjøl om æ ikkje har så mye ansvar som æ har brukt å ha på Markomeannu så føles det godt å skulle fære på en festival kor man virkelig ikkje treng å tenke på at man ska rydde om nån daga, stå i kassa på grillen eller bære kassevis av bøker over sletta tel forlaget sin salgsbod. Kjenne æ glede mæ alllerede

Dugnad, sommer og sol

2008-07-18T10:16:00.000+02:00

I går kveld va æ på min første dugnadsøkt for Markomeannu i år. Det e rart med det, men vanligvis har det brukt å være et skikkelig ork å gjøre det, ikkje minst å KRÆKE mæ opp den bakken som e tel Gallogiedde de første gangan før man lære bakken "å kjenne". Men denna gangen va det annerledes. Æ gikk opp bakken og va ikkje særlig anpusten eller sliten da æ nådde toppen, enda æ gikk i normalt tempo (for MIN del såklart). Det va tel og med sånn at æ kunne sei "neida" tel Runar da han spurte om æ va for svett tel at han kunne gi mæ en klæm. Wow... Så va det arbeide da. MASSE gressklepping og raking av gress, nåkka som æ virkelig ikkje e så gla i å gjøre. Men vi satte i gang. Æ raka og raka. Ikkje skjønne æ heilt ka den bonden som har slått der oppe har tenkt på i år, for bære på den flækken æ raka lå det igjen gress som va nok tel å fylle en rundball, det e æ sikker på. Og æ tør ikkje tenke på korsn det ser ut lenger NED i bakken kor vi ikkje gidde å rake. Poenget e at æ raka tel den store gullmedaljen (syns æ nu sjøl da) og det va folk som slo opp bodan, folk som klepte med kantklepper, folk som klepte med gressklipper osv. I tillegg va det vafla og kaffe og skitsnakk med guttan. Da va det sommer for min del. Det bli liksom ikkje skikkelig sommer uten å jobbe dugnad på Markomeannu med alt det som følge med av kaffedrekking, vaffelspising, fliring, småkjæfting og mimring om tidligare festivala og korsn vi brukte å gjøre det før, for så å reste på hauet og lure på ka vi tenkte på.

Fantastiske markasamiske sommern :)

Várdobáiki på sommerstid

2008-07-14T13:49:00.000+02:00

Så har man vært i jobb i en måneds tid. Må sei at foreløpig trives æ veldig godt. Det e nåkka med å sette nede på Várdobáiki på sommerstid. Det e et mangfold av folk, stillinge og ikkje minst kjentfolk som sett der og jobbe. Thomas Ole sett på Ann Ragnhild sitt kontor i vente av lille Anta sin ankomst, Beatrice sett på Márkomeannu sett kotor og styre med de siste forberedelsan tel festivalen bynne, Bård e innom i ny og ne og kreve at vi drekk kaffe med han og Marja har sotte på Håkon sitt kontor og jobba med sine ting. Æ tvile for at det bli verre når de "faste" e telbake heller. Kæm kan vel ikkje bli smitta av Kjersti sin arbeidsløst og vilje tel å gjøre unna ting eller Tone sin smittanes latter og gode humør. Ingenting som å sette på Várdobáiki og jobbe. Trur det bli et fint halvår æ :)

Ikkje minst va det fint da lønna tikka inn. Man kan trygt sei at æ ikkje e student meir ;)

En epoke i livet e over

2008-06-24T13:26:00.001+02:00

Nån fasa i livet sklir man bære over i uten å egentlig merke det før man e inni den neste, mens andre e meir merkbar enn andre.

Nu som æ e ferdig med mastergraden min og ferdig student ska æ jo bli voksen: få mæ jobb, begynne å betale på studielånet og sånne ting. Og ikkje minst fløtte ut fra hybeln som æ har hatt som tilholdssted i alle åran mine i Tromsø. Æ ska ikkje påstå at æ ikkje har gleda mæ, for det har æ. Sjøl om den hybeln e billig, rimelig stor, bra plassert og med sikkert verdens beste husverta så e det en hybel. I mange år har æ sove og laga mat på samme rom. Det har ikkje alltid vært like hyggelig ska æ fortelle dåkker. Prøv sjøl å se kor lang tid det tar å få stekt løklukt av klean dine og av heile dæ egentlig. Da æ va å leverte nøklan tel hybelvertan mine merka æ at nøkkelknippet mett va blitt så lett. Det va kun en nøkkel der og en minnepinne på det. Før hadde det vært to hybelnøkla, en minnepinne, en SVÆR nøkkel tel leserommet mett på universitetet og nån gang nøklan tel Børre sin leilighet. Man kan godt sei at æ kunne få ei slagsie av å ha det nøkkelknippe i lomma. Nu når æ har nøklan i lomma e det nesten så æ ikkje merke det. En nøkkel tel leiligheta og en minnepinne. Det e alt æ treng for neste fase...

Nåh, nok om det. Nu har æ fløtta ut og inn i en ny leilighet med eget kjøkken, egen stue, eget bad, egne soverom, hems, veranda og sist men ikkje minst blitt samboer og tidvis reservemamma. Æ har gått fra å være singel student tel å bli ferdigutdanna og en familieperson.

En epoke i livet e over og en anna e starta, og det verste e at æ foreløpig trives fint i min nye fase i livet sålangt og har ikkje store savn etter den forgje. Rart med det, men kanskje æ faktisk e på tur å bli voksen, sånn som man ska bli når man e ferdig utdanna...

You may call me master of the universe

2008-06-17T18:11:00.001+02:00

Da va det over. Prøveforelesning e holdt og muntligen e gjennomført. Æ e ferdig som student og ska begynne å voksenlivet mett. Hærregud kor rart det egentlig føles å faktisk være ferdig utdanna, det har liksom ikkje slått mæ heilt enda trur æ. Æ ska ikkje trave inn på universitetet og lese pensum, skrive oppgava, henge i kantina i altfor langa lunsja og ikkje sette på "rummen" tel Elisabeth, Yonas og mæ. Sick.

En epoke i livet e over og en ny en starte med alt det den innebære. Men har æ klart det her så må æ nu klare den neste og :) Man e jo ikkje Master of the universe for ingenting ;)

"Ikke noe problem kjære. Bare hyggelig å kunne hjelpe"

2008-06-14T23:51:00.000+02:00

Veit det e mye mastermas på mæ førr tia, men det e sånn når det, stort sett, e det heile livet dett består av like før eksamen.

Har drevve å forberedt prøveforelesninga i et par uke nu, og det har, som de fleste kanskje har skjønt, ikkje vært en piknik akkurat. I dag toppa det sæ. Det bynte så fint med at æ sto opp rimelig tidlig i dag og leste gjennom en artikkel æ sku snakke om og skreiv vidre på forelesninga. Ting gikk egentlig ganske smooth i nån time heilt tel det plutselig bære stoppa opp uten at æ egentlig veit koffør, det bære gjor det. Planen for i dag va å gjøre ting heilt ferdig sånn som æ ville ha det og så framføre den for Yonas sånn at han kunne gi faglig telbakemelding på den. Men da det stoppa opp så tok panikken mæ. Nærmest heilt uten vidre bynte æ å gråte og la mæ i senga og hulka for mæ sjøl at æ ikkje kom tel å greie det her, at æ ikkje ville meir, bære skite i heilt eksamen. Men så henta æ mæ inn igjen og prøvde å sette mæ med maskina igjen, men fremdeles va det nåkka som sa stopp. "Ok. Change of scenery da" tenkte æ og dro tel uni for å skrive vidre der. Æ hadde på forhånd ringt Yonas (etter å ha hulka i senga) og avtalt å komme tel han så han kunne hjelpe mæ, sjøl om æ kanskje ikkje va ferdig. "Bare kom når du vil du. Omså klokken 2 på natta" va svaret fra han.

Så kom æ tel uni og ting bynte å løsne litt igjen. Fornøyd skreiv æ vidre og så på det æ hadde. Klokka 18.00 oppdaga æ at æ hadde glømt en vesentlig del æ sku skrive om, og da greip panikken mæ igjen. Æ sku jo liksom være ferdig med det her så æ kunne holde forelesninga tel Yonas, det va lørdag, og han hadde sikkert tenkt sæ ut på byen. Så kom tåran igjen, denna gangen enda verre enn sist gang og æ ville aller helst bære fære heim og skrike mæ i søvn. Da tikka det inn ei meld fra Yonas korhan skreiv "Kom heller hit så lager jeg pannekaker til deg. Det viktigste er å hjelpe deg med å bli ferdig, ikke om jeg skal på byen eller ikke..."

Og så æ gjor. Etter å ha greidd å roe mæ litt ned tok æ bussen tel Yonas med garantert verdens største posa under øyan og røde øya. Yonas så på det æ hadde gjort og ilag fant vi på andre formuleringe og han fekk mæ tel å tenke litt meir over ka æ egentlig meinte og æ kjente at roen sakte men sikkert kom over mæ igjen. Lenge satt vi sånn, æ va ikkje heime før nu like før 12 da Børre, Kátjá og Áilon henta mæ. Da æ sku gå takka æ Yonas for sikkert 5. gang og ga han en klæm, svaret hannes va så enkelt som "Ikke noe problem kjære. Bare hyggelig å kunne hjelpe". Det verste e at han sa ikkje det bære for å være høflig, han meinte det, og det va da æ innså kor utrulig det e å ha en sånn venn som han. En som uten problem ofre sin egen kveld ut for å hjelpe mæ med min eksamen og som faktisk meine det når han sei at det ikkje va no problem.

Poenget med den bloggen her trur æ egentlig e at æ trengte å få litt utblåsning påeksamenangsten min og å uttrykke kor mye man ska sette pris på sånne folk når man har dem i livet sett...

Master in procastination

2008-06-08T20:37:00.000+02:00

Det e egentlig ganske rart korsn man oppføre sæ og finn på andre ting å gjøre når man egentlig burde gjøre nå anna. For eksempel som mæ i dag. Æ har jo ei prøveforelesning å forberede og en muntlig å forberede mæ tel i tellegg. I dag sku æ jobbe litt meir på den va planen, men så fant æ plutselig ut at det va det en altfor fin dag for. Æ bynte heller å pakke ned litt bøker og dvd'a og sånt og fant plutselig en pose med bilda som ikkje va limt inn i album. "Jah, men det må æ da VIRKELIG gjøre FØR æ fløtte! Æ har jo drevve å fløtta rundt på de bildan i fleire år og sku ha limt dem inn." Og så æ gjor. Limte inn bilda som kunne dateres heilt bak tel 2004 i albumet mett i stedenfor å skrive på forelesninga. Så e det jo sånt fint vær. Greit nok, det e en sur vind, men det e jo sol, og det ska man ikkje kimse av, så æ gikk mæ en tur rundt prestvannet og så på endern som va kommet telbake. Og så videre, og så videre. Sånn har æ drevve på heile dagen. Gjort alt mulig anna enn det æ egentlig burde drive på med. Nu e æ ferdig med å lime bilda inn i album så æ har ikkje den unnskyldninga meir, så nu burde æ bære jobbe littegrann iallfall. Men æ kjenne på mæ at æ heller burde bynne å vaske litt i skuffa og skap her på hybeln, sånn at æ slepp å gjøre alt på en og samme dag når æ ska fløtte ut.

Heilt klart det luraste, e det ikkje?

Eksamensangst og andre buskevekster

2008-06-04T11:49:00.000+02:00

Jepp da va tiden kommet tel at man har fått teksten man ska lage prøveforelesning om. "Antropologiske tilnærminger til studier av turisme". Med første øyekast e den ikkje så ille, det kunne vært MYE verre. I dag va æ å snakka med veildern min for å få litt tips om korsn æ burde legge det opp. I bunn og grunn hadde vi tenkt ganske likt og det va jo egentlig en lettelse i sæ sjøl. Men så bynte æ å spørre om ka selve muntligen sku bestå av sia æ sku ha ei forelesning om det sjølvalgte pensumet mett. Det sku æ på en måte aldri gjort. Første del sku gå ut på at eksamenskommisjonen min sku påpeike det de syns e bra og dårlig i oppgaven min, og så gi mæ en sjanse tel å kommentere ka æ sjøl ser som mangle i den eller ka æ ville hatt et ønske om å jobbe meir med. So far so good. Men SÅ kjæm det en slag utspørring: ting som kommisjonen syns virke uklart eller bruk av andre perspektiva som æ ikkje har brukt, men som æ kunne brukt som æ da ska kommentere. Og DER kjente æ at æ fekk angst. Enn om æ ikkje har hørt om personen de snakke om? Pensumet meine æ? Det e jo meininga æ ska vette om en del generelle ting i antropologien, ikkje bære om temaet mitt, men andre ting og. De kan finne på å spørre koffør æ ikkje har brukt en anna teoretiker på identitetsproblematikken for eksempel, som æ har hatt på obligatorisk pensum tidliger og. DA fikk æ angst ja. Æ e jo steike dårlig på å huske sånne ting på sparket. Må liksom minnes på om en del folk og ka de har skrevve om. "Ja ka gjør du hves du ikkje har peiling på det de spør om?" spurte bror min mæ i sted. "Da får æ bære ro mæ i land på et eller anna vis" svarte æ.

Æ får bære øve mæ på å ro, for eksamensangsten min kom virkelig snikanes igjen ja. Faen og...

Idylliske Lántdievvá

2008-05-30T23:06:00.000+02:00

I helga e æ heime. Idylliske Lántdievvá som plassen også e kjent som. Det e altså så godt å være heime nån gang at det e heilt utrulig. Da vi kom ned på torsdagskveld så hadde såklart mamma bacalao klar på ovn tel kveldsmat. Steike det va godt! Og i dag slo ho tel med gomba, som smakte så himmelsk at det nærmest smelta på tunga.

En anna ting e at æ plutselig befant mæ på tur tel fjells en aldri så liten kveldstur. "Ska ikke vi bestige en fjelltopp før vi drar herfra?" fekk æ plutselig spørsmål om i formiddag. "eeeh.... joda bevares. Det kan vi vel det..." Og avgårde bar det. Etter middag pakka vi en liten sekk med det nødvendige: setteunderlag, jakke i telfelle det blei kaldt, kamera for å skaffe bevis, eple, cola og såklart bamsemums. Enklast va jo å gå over elva og opp Broderstad og på den fjelltoppen der. Etter å ha grumla litt over at "faen det va mye brattere her enn æ huska..." så va vi på det lille platået som e perfekt for en liten rasteplass. Det va så utrulig fint. Steike svett og anpusten va æ jo såklart, æ e jo strengt tatt ikkje byge førr å bestige nåkka fjell æ, men fornøyd med bragden. Etter å ha hevve i mæ litt bamsemums og brus så innså æ en ting: Planterhaugen e like fin fra fugleperspektiv.

Og nu veit æ ka dåkker tenke.. "Ka i hælvette e potetball?" ;)

De gamle helter dør aldri

2008-05-25T21:43:00.000+02:00

I dag har æ vært å sett den siste Indiana Jones filmen. Fantastisk altså! Alle de gamle følelsan kom telbake og det begynte nærmest å sitre gjennom heile kroppen da æ så han plassere hatten på hodet i begynnelsen av filmen. "Jøss, he's still got it..." tenkte æ og satte mæ godt tel rette. Heilt sia æ så min første Indiana Jones film - den tredje filmen - har æ vært forelska i han. Æ har egentlig aldri skjønt koffør, for æ har aldri syntes at Harrison Ford e SÅ pen i andre filma. Det e nåkka med Indy (som æ føle at æ kan kalle han etter alt vi har vært gjennom) som gjør han attraktiv og sexy. Har lenge lurt på KA det e som gjør det. E det pisken og hatten? Va det den dagboka tel faren hannes (spelt av Sean Connery, som forøvrig heller ikkje e så ille, men det e ei anna historie) med alle tolkninge av gamle kultura og språk som gjor det? Eller kanskje det at han på finurlig måte kom sæ unna alle bad guys? Plutselig slo det mæ: han e arkeolog. Nu i kveld da æ så den siste filmen slo det mæ at det e DEt som gjør han så sexy i mine øya. En mann som kan tolke symbola fra gamle og utdødde kultura, som kan snakke en masse språk og som har bære gode intensjona når han finn skatta. Ikkje som de andre som bli grisk og grådig av synet av gull og som kun tenke penga. Indy vil kun det beste for det han finn og vil beskytte gamle skatta og historie fra alle de som vil tjene penga på det. Den amerikanske skolen i sosial antropologi har mye meir arkeologi i sæ og har en historikk bak sæ som de som kjæm og græv opp beinan tel urfolket og ska studere dem. Sjøl har æ aldri likt den sia av antropologien, men æ forstår nu at det e det som gjør Indiana Jones så attraktiv i mine øya: han e på en måte antropolog.

I den siste filmen skuffe ikkje Indy nåkka og leve opp tel forventningen. Da filmen va ferdig va æ fornøyd med to ting: at æ hadde funne ut KOFFØR æ e så forelska i Indiana Jones og at æ heilt tydelig har valgt rette studian å avlevere en master i ;)

Hurra for 17. mai

2008-05-19T10:09:00.000+02:00

Etter lang tid med bloggtørke av fleire grunna har æ bestemt mæ for å bynne å blogge igjen. I den første har æ tenkt å fortelle historien om da æ hadde levert masteroppgaven min og sku begi mæ ut på feiring av det i helga.

Æ kan jo fortelle at æ på fredag har vært på MARGEfylla. Sprit såklart! Fy fader førr en kveld. Det heile bynte jo bra med at man va på vorsj først hos mæ og så bevegde vi oss ned tel byen tel Ida og dem på fest. God og full blei man og lykkelig va man jo førr å ha levert mastern.

Lørdagen gikk ut på å spy fra æ våkna i halv 11 tia tel i 3, halv 4 tia. Fantastisk. Våkna med en HÆLVETTES haupina og va kvalm. Gikk like greit på dass førr å spy og tenkte at "ja det va nu godt det va unnagjort" , tok mæ en paracet og la mæ ned i senga igjen. Lite vesste æ ka æ hadde i vente. Etter ca 15 min så blei æ drittkvalm igjen og måtte spy enda en gang. Tok så en ny paracet (sia æ kasta opp den første og enda hadde ondt i hauet) og la mæ igjen. Etter 20 minutt måtte æ pinade spy igjen. Da æ hadde spydd 4. gangen fant æ ut at det her kunne ikkje bære være fyllesjuka. Æ hadde nok fått et snæv av rækarsjuka (eller omgangssyke om man vil) i tellegg tel at æ va ødelagt av spriten æ drakk dagen før. Æ kan jo summere det heile med at æ spydde 8 ganga i løpet av de få timen æ va våken. Siste gangen va det så fysisk ondt at æ nesten bynte å skrike i tellegg mens æ lå med hauet i dassen og stille sa "æ klaare ikkje meir. Drep mæ nu!"

Heldigvis kom Rose og Anne Marja oppover tel mæ i 1 tia eller nåkka sånt og laga middag og hang med mæ. Sjøl måtte æ såklart spy like før middagen sku etes, sia æ så riimiin ramiin hadde spist 5 flak potetgull av Rose ca 30 min tidligar. Og så spiste æ litt middag, spaghetti og kjøttdeig med classico tomatsaus og så gikk det 20 min så måtte æ spy det og opp. Og sånn holdt æ på fram tel i tre tia. Da va æ ikkje grønn i trynet meir i følge Rose. Så lå æ bære og sov tel i halv ni tia på kveln tel Inga kom heim og huta mæ i dusjen og dro mæ med på fæst ned tel Holt kor Bertil hadde bursdagsfæst. Der satt vi å drakk og showa tel i 2 tia på natta før Rose og æ fant ut at vi går bære heim tel mæ, steike en pizza og ringe for å trakasere Marina. Alt i alt en fin kveld.

Ka har æ lært av det her? Joda, at det e bære å vokse armhulan. Det e ikkje så ille som man ska ha det tel.